– Jeg beundrer virkelig de som har mot til å anmelde

Jeg møter Eline Thorleifsson utenfor Legevakten i Oslo to minutter før avtalt tid. Hun er pent kledd, med beige skjørt, hvit t-skjorte og klokke på armen. Egentlig var planen at vi skulle gjennomføre intervjuet på et møterom, men Thorleifsson ønsker å lufte hodet etter arbeidsdagen.

– Det blir ganske tung luft der inne.. også må vi jo gå med dette hele dagen også, sier Eline, og viser til munnbindet hun holder.

Vi bestemmer oss for å ta veien mot Botanisk Hage, men ingen av oss er helt sikre på raskeste vei.

– Er det inngangen der?, spør Eline, mens hun peker fremover.

Temperaturen, sola og de shortskledde menneskene forteller oss at sommeren ikke er helt over enda. Vi finner en benk og setter oss ned foran en fotballbane med ivrige supportere og spillere.

Til tross for at Eline ikke var sikker på kjappeste veien fra legevakten til Botanisk Hage, er hun ikke ukjent i byens turområder. Hun har nemlig gått alle t-banelinjene i Oslo.

– Jeg har lest en bok fra New York om noen som gikk t-banelinjene, også tror jeg at jeg plutselig kom på at «ja, men det kan jeg jo gjøre!».

 

Preget av oppveksten

Thorleifsson har arbeidet som lege på Overgrepsmottaket i Oslo i seksten år. I 2019 ble hun tildelt prisen for Årets Osloborger på bakgrunn av sin stå-på-vilje i arbeidet sitt. Av hennes nærmeste blir hun beskrevet som en med et enormt engasjement og en som stor opp mot urettferdighet. Eline selv tror oppveksten i Sør-Afrika kan være en av årsakene til engasjementet hennes.

– Jeg tror jeg ble tidlig gjort bevisst på, av å være i en ganske politisk bevisst og engasjert familie, at forskjeller mellom folk var veldig urettferdig.

Eline vokste opp i et samfunn der hvite og svarte hadde forskjellige benker, strender og busser. Foreldrene hennes var misjonærer og arbeidet mot Apartheid-regimet som styrte landet på den tiden.

– Som barn ble vi tidlig bevisste på at alle var like og at systemet var feil.

På grunn av Apartheid-systemet gikk Eline på en hvit pikeskole, og selv om hennes foreldre hadde venner og bekjente av en annen hudfarge, var det ikke alle som hadde det sånn.

- Nesten ingen av mine skolevenninner hadde venner av en annen hudfarge.

 

Foto: Stine Eilertsen

 

Har ikke angret

Eline studerte statsvitenskap før hun fant ut at det var lege som var riktig for henne.

– Noe av det var nok helt tilfeldig, også synes jeg det var mye lettere å forstå hva jeg kunne bli hvis jeg studerte medisin enn hvis jeg studerte statsvitenskap. Men, statsvitenskap var veldig gøy og interessant, men jeg er nok ikke en vaskeekte akademiker. Jeg er nok heller en praktiker. Jeg tenkte at det var så mange muligheter innenfor medisinen. 

Hun tar en liten pause, før hun legger til:

– Og jeg har ikke angret et sekund.

– Dersom du ikke skulle vært lege, hva ville du blitt da?

– Da tror jeg kanskje jeg ville blitt lærer. Og jeg tror ikke jeg ville angret på det heller.

Da Eline så stillingsannonsen tenkte hun at Overgrepsmottaket kunne være noe for henne.

– Nå har jeg vært der i seksten år tror jeg, og jeg har ingen planer om å slutte, sier hun bestemt.

 

De fleste forteller aldri

På overgrepsmottaket tar de imot alle som henvender seg til dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Selv om Eline forteller at det ikke finnes en typisk pasient, er flesteparten av pasientene deres kvinner mellom atten og trettifem. Omtrent åtte prosent av pasientene er menn. Thorleifssons hovedoppgave på overgrepsmottaket er ansvaret for det medisinske oppfølgingsarbeidet. Alle som kommer til mottaket, får både mottakssamtale med sosialkonsulent og en utvidet medisinsk undersøkelse- en såkalt rettsmedisinsk undersøkelse. Hun forteller at det tar ganske lang tid å gjennomføre en slik undersøkelse, og dokumentere alt.

– Det er en undersøkelse der vi tar DNA-prøver, smitteprøver, dokumenterer skader, tar bilder av skader, sikrer tøy… vi gjør alt som er viktig dersom personen velger å anmelde. I de første månedene etter undersøkelsen tilbys både oppfølgingssamtaler og medisinsk oppfølging.

I Norge har det det siste tiåret vært en stor økning i anmeldelser av seksuallovbrudd. Allikevel er det et stort flertall som velger å ikke gjøre det.

– Jeg beundrer virkelig de som har mot til å anmelde, det er en krevende prosess, både med avhør og eventuell rettssak. Det er ganske tøft å stå der og få spørsmål fra forsvarsadvokaten og høre den andre partens forklaring.

Over åtti prosent av alle voldtektsanmeldelser i Norge blir henlagt. Av de resterende anmeldelsene, er det kun ti prosent som ender med en fellende dom. Det har vært diskusjoner om minstestraffen for seksuelt overgrep er for lang, og om dette kan føre til at færre blir dømt i retten. Thorleifsson tror at årsaken til at mange synes det er vanskelig å oppsøke dem etter et overgrep er normale etterreaksjoner som skyld og skam. Hun forklarer at mange sier at de ikke ønsker å være et offer. 

– De sier «Jeg orker ikke å være en sånn som har vært utsatt for et seksuelt overgrep».

Omtrent hver tiende norske kvinne blir i løpet av livet utsatt for seksuelle overgrep. De færreste oppsøker hjelp, og de fleste forteller det heller aldri til noen.

– Det føles uvirkelig, så man håper bare at det skal gå over. Mange tenker nok «kanskje det var litt min skyld?», og det er jo en vanlig reaksjon på en traumatisk opplevelse … også er det så skamfullt og lettere å tenke at hvis jeg ikke snakker om det så går det kanskje over.  

 

Et nei er et nei

Som lege på overgrepsmottaket kommer Eline tett på mennesker i en svært vanskelig og sårbar situasjon. 

-I perioder med mye jobb kan det nok være at jeg av og til synes at det er for mange som har det for vondt, og glemme at det også er mye godt rundt oss. Da er det ekstra viktig at vi som jobber sammen kan støtte hverandre på en god måte.

–Har vi en voldtekstkultur i Norge?

– I så fall er det en ukultur. Men å si at vi har en voldtektsukultur i Norge, nei det vil jeg ikke si.. Jeg synes det blir å trekke det langt, men jeg synes det er veldig trist at vi ikke klarer å forebygge flere overgrep i samfunnet. Vi må kunne klare å formidle tydeligere på skoler, jobb og blant venner at et nei er et nei.

Eline ser bort mens hun reflekterer rundt spørsmålet og fortsetter:

– Jeg synes det er trist å tenke på at…. Jeg tror det er en del som utsetter andre for seksuelle overgrep som ikke ser på seg selv som en voldtektsforbryter. Og når det er sånn har vi som samfunn sviktet.

– At de ikke skjønner at det de gjør er et overgrep?

– Ja, de skjønner ikke selv at det de gjør er galt, og det synes jeg er veldig trist.. at vi ikke har klart å formidle det godt nok.

 

Følger magefølelsen

Eline er rask i replikken på spørsmål om det er noe spesielt som hjelper henne i arbeidet.

– Magefølelsen er jeg veldig opptatt av.

– Jeg tror magefølelsen, den er noe man snakker litt sånn sleivete om, men jeg tror magefølelsen er en kombinasjon av alt det man kan, har erfart, og alt det man har lært av å snakke med andre mennesker.

– Så magefølelsen din er egentlig hjernen din som prøver å fortelle deg noe?

–  Jeg tror at magefølelse egentlig er.. det er ikke noe tullball. Det er kunnskap og erfaring.

Hun mener allikevel at gode kolleger er det aller viktigste. Å kunne snakke sammen og dele tanker og bekymringer.

Foto: Stine Eilertsen

 

På tampen av avtalen vår ønsker Eline å få frem Overgrepsmottakets tilbud. Hun understreker at man kan velge å ta imot hele eller deler av tilbudet, og at mottaket er døgnåpent og gratis.

– Ikke være redd for å ringe overgrepsmottak, eller gå til dinutvei.no og finn hjelpen som passer. Ikke være redd for å ringe for å spørre. Ring gjerne for en venninne eller kamerat.