Hetses for å være russer
Norsk-russiske Andrea Alexandra Näks får spørsmål om hvilken side i krigen hun er på. Antirasistisk Senter opplyser om økende hets mot russere.
— Det vanligste spørsmålet jeg får er hvilken side jeg er på, noe som jeg synes er et veldig dumt spørsmål, sier hun.
Andrea Alexandra Näks er en 17 år gammel jente som pendler til Lillestrøm fra Eidsvoll. Hun er selv norsk statsborger, men har russiske foreldre.
— Altså, jeg har familie i både Ukraina og Russland, hva vil de at jeg skal svare? Skal jeg si «å, nei jeg liker at Putin innvaderer Ukraina», fordi jeg er russisk? Det gjør jeg jo ikke, sier Andrea og rister oppgitt på hodet.
Noen i familien til Andrea er i Ukraina nå, men de fleste flyktet i 2014. Resten av familien hennes er i Russland, og hun synes det gjør vondt å se Russlands folk bli omtalt negativt og satt i et dårlig lys. Selv har hun en hektisk hverdag som elev på Lillestrøm Videregående Skole, og tilbringer mye tid her.
— Det var vanskelig å få tak i et grupperom, forteller 17 år gamle Andrea, idet hun beveger seg ivrig oppover trappene.
Grupperommet på Lillestrøm VGS er lite og rommer bare ett bord og tre stoler. Blant den mursteinveggene finnes det noen vinduer som viser et grått Lillestrøm.
Andrea uttrykker takknemlighet for at hun får mulighet til å prate om noe som berører henne, slik som konflikten mellom Ukraina og Russland gjør.
— Det er jo veldig dårlig at Ukraina invaderes, og det er veldig vondt å se Russland innvolvert, fordi jeg er derifra, sier hun.
Måtte heve stemmen
I slutten av februar skrev Andrea et innlegg i Aftenpostens Si;D, der hun ba folk om å forstå at det er forskjell på det russiske regimet og russere som folk. Hun følte hun måtte heve stemmen da hun fikk en drapstrussel på sosiale medier.
— Jeg fikk en dødstrussel på Instagram direktemelding, noe som er helt sykt. En kar hadde lagt ut «det er flaut å være russisk», også spurte jeg hva han mente med det, så snakket vi litt frem og tilbake. Samtalen endte med at han skrev «gå og dø», sier hun.
Andrea forteller at hun blokkerte brukeren på minuttet, men at hun vet om flere som får stygge kommentarer.
— Moren min er russisk, hun fikk en kommentar som var at «du skal få en kule i hodet snart», sier hun.
Familien hadde dratt hjem fra Spania på mandag, og Andrea forteller at moren valgte å snakke norsk, i stedet for russisk på flyplassen, ut av frykt for hva de rundt ville tenke. Andrea understreker at de som regel alltid snakker russisk innad i familien.
— Jeg ble mobbet for å være russer da jeg gikk i åttende klasse, men det var bare veldig teit. Det var slik som at «foreldrene dine er alkoholikere», sånne stereotypier, sier hun.
Andrea gir uttrykk for at slik stigmatisering oppleves ubehagelig, men at det hun opplever nå føles mye verre. Spesielt siden slike stereotypier har vært der så lenge.
Mener skolen kan være løsningen
Skolen spiller en stor rolle når slike situasjoner oppstår blant elevene ifølge leder ved Antirasistisk Senter, Linda Tiunke Thomas Strandmyr. Hun mener skolen nærmest har en plikt til å sette seg ned med elevene sine og prate om slike konflikter.
Andrea forteller at de ikke snakker om Ukraina-konflikten i undervisningen på skolen siden hun går realfag. Strandmyr mener derimot at lærerne burde ta opp konflikten med elevne uavhengig av hva slags linje de går på skolen.
Kontoret til Strandmyr ligger innerst i lokalet på Antirasistisk Senter i Storgata. Summingen av lokalets engasjerte ansatte forsvinner i det hun lukker døren til kontoret sitt. Hun trekker for gardinene og introduserer seg selv og nestleder Hatem Ben Mansour.
Strandmyr mener det er viktig at foreldre forklarer barn forskjellen på russiske mennesker med russisk statsborgerskap, og hva staten Russland nå velger å gjøre.
— Jeg tror at det er viktig å ta seg tid i hjemmet til å ta den samtalen, både forklare situasjonen og skille det ut. Fordi det er en naturlig prosess i en barnehjerne, at om man hører noe negativt om Russland, da kan man forbinde Russland som noe dårlig, forklarer hun.
Hun understreker at det også er lærernes ansvar å ta seg tid til å forklare elevene dette. Strandmyr forteller at Antirasistisk Senter har fått mange forespørsler fra skoler som ønsker hjelp til å formidle dette til elever. Hun uttrykker glede for det økende engasjementet.
— Det er viktig å sette av tid til å snakke med elevene sine, anerkjenne at dette påvirker folk ganske mye og at dette ikke bare påvirker folk i Ukraina og Russland. Holdningene forplanter seg hos barn og ender opp med å gå utover russiske barn og russiske voksne, som opplever å bli stigmatisert for noe et land har valgt å gjøre, sier hun.
— Skolen bør legge til rette for at man kan ha diskusjoner og samtaler, både om det som foregår, om stigma det kan føre til, men også redselen, sier hun.
Antirasistisk Senter har fått flere henvendelser om diskriminering av russere, og Strandmyr tror de diskriminerende holdningene kan komme av redsel.
— Man kan bli irrasjonell, og det kan føre til at man setter alle russere i en bås eller går til verbalt angrep på russiske medelever, som er en ganske naturlig fryktreaksjon. Det er svært problematisk, og man må få hjelp til å håndtere reaksjonene på en god måte, sier hun.
Hatem Ben Mansour er nestleder i Antirasistisk Senter og er enig i det Linda sier. Mansour understreker at situasjonen likner rasisme som hat mot Islam, eller fordømming av alle jøder for noe som staten Israel gjør. Hver gang en konflikt oppstår, kan man se tendenser til det samme mønsteret.
— Det er viktig å få frem det skillet mellom individ og kollektiv. Mange russere som er i Norge er jo ikke folk som støtter Putin, de har muligens dratt nettopp av den grunn, sier han.
Går ikke bare ut over Ukraina
Mange ukrainere har også tilknytninger til mennesker med russisk bakgrunn, enten det er familie eller bekjente. Ukrainere opplever dyp sorg over det som nå foregår i landet deres, og flere viser også bekymring for hva det russiske folk går igjennom.
Serhiy Pantelimon er fra Ukraina og kom til Norge med moren sin i 2015.
— Jeg har noen russiske venner som ikke kan studere like lett i utlandet. Ukraina mister mennesker, men russere mister frihet, forteller Pantelimon.
Pantelimon sitter ved bordet hjemme i kollektivet sitt i Oslo. 19-åringen er kokkelærling på Engebret Café og tilbringer mye av dagen på kjøkkenet.
— Det hender vi snakker om konflikten på jobb, men de er der og vi er her, det er ikke noe vi kan gjøre liksom, sier han.
Familien til Pantelimon har evakuert ut av hovedstaden og bor nå i en by ved grensen til Polen. Han er ikke veldig bekymret, men han forteller at det ligger i bakhodet.
— Man følger jo litt mer på nyhetene, man ringer jo litt mer ned til familie. Det er egentlig bare å vente på hva som skjer, sier han.