Konflikten tilspisses i Tunisia
Etter at Tunisia de siste årene har nærmet seg mer og mer et demokrati, har utviklingen stoppet opp. Det fryktes at den nåværende presidenten har ført landet inn i den største politiske krisen siden revolusjonen i 2011.
Fakta om Tunisia
Hovedstad: Tunis
Religion: Islam
Språk: Arabisk (offisielt), fransk og berbisk
Innbyggertall: 11,82 millioner (2020)
Totalareal: 163 619 km2
Statsoverhode: Kais Saied
Kilde: SNL
Tunisia har blitt regnet som det mest demokratiske landet i den arabiske verden.
Etter presidentvalget i 2019 kan det se ut som landet er på vei tilbake slik det var før revolusjonen i 2011.
Tilbake til før revolusjonen
I oktober 2019 ble Kais Saied valgt som president i Tunisia. Under valgkampen ga han uttrykk for et konservativt syn på blant annet kvinners stillinger i samfunnet. Han ga også uttrykk for å være motstander av homoseksualitet og tilhenger av dødsstraff.
Nå protesterer mange mot president Saied og krever demokratiet tilbake. Reuters skriver at fremgangsmåten Saied bruker når han nå styrer landet har ført til den største politiske krisen siden revolusjonen i 2011. han har suspendert parlamentet, avstat statsministeren og vil lage ny grunnlov.
Mange av de konservative holdningene Saied har står i kontast til det Tunisias første president, Habib Bourguiba sto for.
Radikal for sin tid
Tunisia fikk to år med indre selvstyre etter at de signerte en avtale med Frankrike i 1955, og i 1957 ble landet selvstendig. Habib Bourguiba ble første president, og tuniserne ser på ham som landsfaderen.
Han ble sett på som en radikal president for sin tid (1957-1987), og innførte blant annet en personstatuslov i 1956 som sikret kvinner grunnleggende rettigheter. Den regnes som en av de mest progressive familielovene i den arabiske verden.
Selv om grunnloven av 2014 gir kvinner og menn har like rettigheter som borgere i Tunisia, har menn flere rettigheter i familiære saker enn kvinner.
Bourguiba ble utpekt til president på livstid i 1975, men han ble avsatt i et sivilt kupp av Zine el-Abidine Ben Ali i 1987.
Starten på demokratiet
I desember 2010 satte den tunisiske gateselgeren Mohamed Bouazizi fyr på seg selv i protest mot Ben Ali-regimet. Det ble startskuddet for opprøret i Tunisia i 2010-2011, den såkalte jasminrevolusjonene som inspirerte andre arabiske folk til opprør - det vi kaller Den arabiske våren.
Demonstrantene krevde at styret til daværende president Zine El Abidine Ben Ali skulle ende og de hadde et krav om demokratiske reformer.
Ben Ali ble valgt som president i 1994 og gjenvalgt i 1999, 2004 og 2009. Revolusjonen, som blant annet var rettet mot korrupsjon i presidentfamilien, førte til at Ben Ali måtte gå av som statssjef og rømte landet. Han ble dømt for tyveri fra staten, oppfordring til voldsbruk, mord og voldelig undertrykking av protester. Ben Ali døde i eksil i Saudi-Arabia i 2019.
En grunnlovgivende forsamling ble valgt og en ny grunnlov ble utformet. Tunisia ble da ansett for å være det mest demokratiske landet i den arabiske verden, med like rettigheter for kvinner og menn.
Nobels fredspris for demokratiseringsprosess
I urolighetene etter revolusjonen og midt i arbeidet med ny grunnlov, reiste 65 parlamentarikere seg og gikk fra den konstituerende nasjonalforsamling. Det skjedde 28. juli 2013. Som følge av at demokratiseringsprosessen sto i å fare for å bryte sammen og utløse borgerkrig, ble Kvartetten for nasjonal dialog oppretttet samme år.
I en situasjon der den grunnlovgivende forsamlingen ikke lenger var beslutningsdyktig, og arbeidet med grunnloven stoppet helt opp, ble det Kvartetten for nasjonal dialogs viktigste oppgave å sikre at de politiske partiene fortsatte å snakke sammen og få igang det videre arbeidet med ny grunnlov.
Kvartetten besto av fire tunisiske organisasjoner: en fagbevegelse, en arbeidsgiver-, en menneskerettighets- og en advokatorganisasjon. I 2015 mottok den tunisiske Kvartetten for nasjonal dialog Nobels fredspris for deres avgjørende bidrag til at Tunisia fikk ny grunnlov og for bygging av et pluralistisk demokrati.
Turismen stoppet opp
Tekstilproduksjon er den viktigste industrien i Tunisia, og står for 40 prosent av den samlede eksporten. Selv om landet har begrensede naturressurser, har de en betydelig forekomst av fosfat og petroleum. Utvinningen av disse er svært viktig for landets moderne økonomi.
Tidligere har Tunisia tjent godt på turisme. Etter en rekke terroraksjoner i 2015-2019, har derimot turistnæringen sunket betraktelig. Det anses som én viktig faktor til at landets bruttonasjonalprodukt (BPN) har gått ned i de samme årene.Tunisia er i dag landet med nest lavest BPN per innbygger blant de nord-afrikanske middelhavslandene.
Under urolighetene i landet under revolusjonen og i kjølvannet av denne, lånte Tunisia store pengesummer fra flere internasjonale banker som World Bank, African Development Bank og International Monetary Fund (IMF).
I dag ligger gjelden til Tunisia på i overkant av 34 milliarder dollar, og internasjonale banker har sluttet å låne ut penger til landet.
Høy arbeidsledighet
Tunisia står overfor flere økonomiske utfordringer, blant annet korrupsjon og høy arbeidsledighet.
Det mangler arbeidsplasser for unge i arbeidsfør alder, og både utdannings- og helsevesenet preges av det. Høy arbeidsledighet var også en viktig årsak til den sosiale og politiske misnøyen før revolusjonen i 2011, der over en tredel i den unge befolkningen sto uten arbeid.
Økte priser på mat er enda en parallell som kan trekkes mellom demonstrasjonene i gatene i 2011, og situasjonen i dag.
I 2022 øker Tunisia prisene på enkelte matvarer som melk, egg og kylling, skriver Middle East Monitor, og den pågående krigen i Ukraina bidrar til dyrere mat og økt inflasjon.
Det er en av grunnene til at det tunisiske folk nok en gang demonstrerer mot styresmaktene, og at situasjonen i landet er preget av politisk spenning og økonomiske kriser.