Måtte vente et halvt år på betaling
Som frilansjournalist i Libanon må Rita Kabalan bekymre seg over stram økonomi og trusler og angrep fra militæret.
Rita Kabalan får ingen støtte om noen ikke betaler henne. Foto: Privat
Frilanslivet kan være tøft i Libanon, men journalist Rita Kabalan føler hun har vært heldig. Kun en gang har hun opplevd et alvorlig problem med å få betaling for utført arbeid.
– Det var en TV stasjon som brukte materialet mitt uten å betale. Jeg purret på dem hver måned, for hvis mine oppdragsgivere ikke betaler meg, finnes det ikke noen som kan hjelpe meg, sier Kabalan.
Det tok hele seks måneder før hun fikk betalt.
– Oppdragssgivere ser ikke på frilansere som en trussel, så om det tar tre måneder å betale oss, tenker de at de kommer seg unna med det, fortsetter Kabalan.
Som frilansjournalist har nemlig ikke Kabalan noen organisasjon i ryggen, verken i slike saker eller om hun skulle bli tatt inn til avhør eller få utstyret sitt konfiskert.
Dyr advokathjelp
I mangel av annen støtte, kommuniserer frilansjournalister i Libanon sammen på WhatsApp. Samtalene går for det meste på hva slags oppdragsgivere eller medieplattform som betaler frilansjournalistene raskt, hvor mye de betaler, og om hvem som ikke har betalt for utført arbeid.
For om betalingene skulle utebli, er det eneste reelle alternativet å kontakte advokat. Men lønnen er sjelden god nok til å dekke utgiftene.
– Om noen betaler meg 100-200 dollar, så riskerer jeg å miste disse hvis vi ikke vinner frem juridisk, sier Kabalan
– Vi må alltid sette av penger i tilfelle oppdragsgiver ikke betaler oss eller at det er lite arbeid å få, legger hun til.
Tår varsomt
Som fotojournalist må frilanseren også være forsiktig med omgivelsene hun fotograferer. Kabalan sier at det egentlig ikke er lov til å ta bilder av militæret eller politiet, som enkelt kan få journalister til å slette bildene som tas av dem.
– Når jeg tar bilder må jeg være klar over omgivelsene og sørge for at det for eksempel ikke er noen militærbygninger i bakgrunnen, at det ikke er noen kontrollpost rundt, eller at det ikke er noe politi i nærheten, sier Kabalan.
Noen ganger kan det nemlig bli direkte farlig.
Støtter hverandre
8. august 2020 var Kabalan ute for å for å filme at militæret i Libanon angrep mennesker. Ifølge Kabalan kom en av soldatene fra militæret og slo henne med M16-geværet sitt, slik at hun brakk skulderbladet og besvimte. Grunnen skal ha vært at hun filmet hendelsen.
– Andre ganger opplever jeg dytting, eller å være inni en gjeng mennesker som blir dyttet, men jeg har aldri vært utsatt for noe så målrettet som denne hendelsen, sier Kabalan om angrepet i 2020.
I etterkant ble hun ringt opp av både tidligere oppdragsgivere og andre frilansjournalister.
En av kollegene hennes skrev om hendelsen, noe som førte til at organisasjoner som Human Rights Watch, Amnesty og Committee to Protect Journalists tok kontakt med henne.
– Det var veldig følelsesmessig støttende. Committee to Protect Journalists ringte meg personlig for å høre hvordan jeg hadde det og om noe av utstyret mitt var ødelagt. Så det er noe støtte å få fra oppdragsgivere og kolleger, sier Kabalan.
Hun er ikke alene om å bli utsatt for slike angrep. Hussein Bassal er journalist i avisen Megaphone i Libanon, og i en video på Instagram forteller han om hvordan militæret i Libanon angrep ham når han skulle dekke vårens valg. Bassal sier at han ble jaget og etter hvert dyttet i bakken. Resultatet var forslåtte ribbein og blåmerker over hele kroppen.
Angrepet kom, ifølge av Bassal, av at han var journalist.
