På jakt etter skogens gull
I skogen befinner det seg en buffet av mat som vokser opp fra bakken, åpen for alle og enhver. Hvordan skal man vite hva man kan forsyne seg av og ikke?
Temperaturen har begynt å falle, og det har også bladene fra trærne, folk sprader rundt i sesongens nyeste trender, og unner seg noe varmt i koppen på nærmeste kafé — likevel er kanskje det største høsttegnet av dem alle at byfolket trekkes mot marka, bytter ut veske med kurv og fyller den opp med selvplukket ettermiddagsmat. Flere og flere blir bitt av trenden, og begir seg ut på jakten etter skogens gull. Men hvor skal man egentlig begynne og hva slags kunnskap kreves for å kunne briljere med bilder av søndagens fangst rundt lunsjbordet på jobb?
Vinn-vinn-situasjon
Retning øst, ti stopp med banen, og en femten minutters gåtur, tar deg fra grå kontorbygg i sentrum til grønne omgivelser i Østmarka. Klokken elleve en søndag formiddag, står biler parkert langs veien ved den allerede fulle parkeringsplassen til Ulsrudvann. På den blå himmelen er det ikke en sky å se, været er idéelt for en sopptur. Ved bommen har det samlet seg en gjeng i turklær i alle slags farger, utstyrt med sekker og kurver. Nede ved vannets strand blir gjengen møtt av to damer ikledd hver sin grønne vest, rundt halsen har de hvert sitt bånd med skriften "soppognyttevekster.no".
— Er det noen som har plukket sopp her før? spør Marit Gran Ilseng, den soppsakkyndige som leder kurset.
2/3 av deltakerne svarer ved å rekke en hånd opp i luften. På bakken er det plassert over tjue forskjellige sopparter i ulike beholdere. Sammen med soppen ligger det en illustrasjon av sopparten, merket med dens navn. Uthevet i grønt, oransje eller rødt står det enten "SPISELIG", "IKKE MATSOPP" eller "GIFTIG"/"DØDELIG GIFTIG".
Oslo og Omland Sopp- og Nyttevekstforening arrangerer denne søndagen et kurs for hele familien. En grunnleggende introduksjon til sopp, en sopptur etterfulgt av soppkontroll, og tilberedning av fangsten på bålet. På kurset er det femten påmeldte, både store og små. Noen har ingen eller lite kunnskap om sopp, andre vil utvide repertoaret sitt og føle seg tryggere på sopp. For flere av dem er det også viktig å dyrke interesse for sopp hos barna. Formålet med kurset er blant annet å få den oppvoksende slekt til å få respekt for naturen, og forstå at maten ikke behøver å kun komme fra butikken.
— Jeg tenker det er litt vinn-vinn-situasjon. Vi setter jo også pris på å komme oss ut i skogen, og ofte er man avhengig av at barna også har et ønske om det, forteller Tore Alvestad.
Han og kona Sally Page Turner har fått med seg deres sønn og datter ut i finværet. De har vært på slike arrangerte turer før, og er klare for å lære enda mer om sopp. Sally vokste opp i London, og føler det var en ting som manglet litt i hennes egen oppvekst. Hun synes det å være ute i skogen og finne ting er mye gøyere med barn, enn å kun gå på ti-kilometer lange turer uten noen formål som er konkrete nok for yngre.
Jakt og gjemsel
Kursets deltakere gransker utstillingen med de ulike soppartene, før de slår seg ned. De virker ivrige etter å høre hva lederene for kurset, Marit Gran Ilseng og Andrea Shaw, har å si. Marit er den soppsakkyndige, og er kvalifisert til å holde kurs og være ansvarlig for slike turer som dette. Sammen går de gjennom et godt utvalg sopparter som tilhører ulike grupper: skivesopper, piggsopper, poresopper, ribbesopper og rørsopper. Under soppenes hatter ligger det enten skiver eller rør som strekker seg fra stilken og ut. Eller så er soppens underside dekket av små pigger, eller porer.
Det viktigste man trenger før man skal ferdes ute i skogen for å plukke sopp, er å bli sikker på et utvalg spiselige sopper med tydelige kjennetegn, men også være klar over hvilke sopper man skal holde seg helt unna. Sopper i alle størrelser og strukturer blir holdt opp og forklart nøye. Marit drar en kniv gjennom en sopp for å studere innsiden av den, før Andrea tar den med rundt for å vise deltakerne nærmere.
— Det beste er å lære seg hvordan soppene faktisk ser ut, forklarer Marit.
Hun mener synet er den viktigste sansen man tar i bruk på dette nivået. Soppens hatt er svært relevant, den kan være spiss, rund, og i ulike farger — det er den man oppdager først i skogen. Likevel er det aller viktigste å snu soppen, for på undersiden skjuler det seg enten skiver, ribber, rør, pigger eller porer. Man kan også lukte på soppene, men lukt er svært individuelt og kan være vanskelig å forklare andre.
— Bare lukt selv, og prøv å lagre den lukten i hjernen. Mennesker er veldig flinke til det, slik at man kan gjenkjenne lukten senere. Definer den lukten for deg selv, ikke hør så mye på hva andre sier om lukten, det er ikke sikkert det stemmer overens med din egen oppfatning, sier Marit.
Hun forteller at det å ha kunnskap nok til å plukke med seg sopp, gir turen en ekstra dimensjon, ikke bare for ungene, men også for mange voksne.
— Det blir nesten som å leke gjemsel, eller gå på jakt, sier Marit.
Med soppsakkyndig inn i skogen
Før alle tar bena fatt, sørger de fleste for å ta en enda nærmere titt på utstillingen. Alle får tildelt hefter med oversikt over et utvalg sopper, og alle barn får et forstørrelsesglass hver slik at de kan granske soppene de kommer over. Marit leder an retning skogen, før alle skjerper sansene sine og sprer seg i alle slags retninger. Etter å ha beveget seg et lite stykke på stien, er det lurt å komme seg av den og gå dypere inn i skogen.
— Jeg lurer på om jeg beveger meg litt oppover, jeg.
Marit hopper av stien som åler seg rundt Ulsrudvann, dukker under grener og fester blikket godt i bakken der hun går. Det er lett å la blikket styre retning på sopptur. Hun mener det er viktig å ta med barna ut i skogen tidlig, få de til å bli interessert, og for å lære de å ta hensyn til og verdsette naturen.
— Sopp er jo en måte å få dem til å bli interessert i å gå på tur. Det gjelder jo for så vidt ikke bare barn, for min egen del så blir jo turen mye morsommere. Det gir deg kanskje det lille sparket for å komme deg ut, sier hun.
Som soppsakkyndig er hun også kvalifisert til å være kontrollør på soppkontroller. På slike kontroller er det mange som kommer med mye rart, som bare har plukket med seg det de fant. Marit forteller likevel at de fleste kommer med sopp de har tatt en vurdering på, men som ønsker en bekreftelse på at soppen er spiselig. Det er lurt å plukke med hele soppen dersom man skal ta den med på kontroll. Hun plukker en sopp opp fra bakken, med hele stilken fortsatt på. Den grønne neglelakken hennes står til kontrast med den lyse stilken. På den delen av soppen som befinner seg under bakken sitter det også en god del artskjennetegn, som kan være til hjelp for kontrollørene.
Mark og inntrengere
Å kunne ta et dypdykk i soppens verden vil kanskje være en biologs våte drøm, soppen har et helt eget univers, og befinner seg overalt rundt oss og inne i oss. Kanskje vil det være mer enn spennende nok for mannen i gata å begi seg ut på tur i skogen, og utforske de soppene som vokser opp fra bakken. Av disse soppene finnes det 3300 stykker, hvor litt over hundre er spiselige. Ganske mange er uinteressante for de som ikke er spesielt interesserte, og ganske mange er også giftige. Flere sopper som ikke er giftige kvalifiserer seg likevel ikke som mat, enten på grunn av uspiselig konsistens eller vond smak. Det er fire av disse 3300, som er dødelig giftig. Får man i seg en liten bit så kan man få varige skader enten på nyre, lever eller hjerte, eller man kan dø.
— Ingen har dødd av sopp i Norge på 50-60 år, men hvert år er det noen som får i seg en av disse farlige soppene og må legges inn på sykehuset. Heldigvis har Norge et godt helsevesen, men flere får dessverre varige skader, forteller Marit.
Hun befinner seg nå på en liten høyde, og har fått øye på noe som stikker opp fra bakken.
— Oi, se her da!
Marit setter seg ned på huk for å ta en nærmere titt.
— Nei, nå trodde jeg kanskje vi hadde funnet satan sjøl, men det var det altså ikke.
En av de dødelige giftige soppene med navnet spiss giftslørsopp kan nemlig likne den oransje slørsoppen som pryder bakken under henne. Kommer man over et felt med den spiselige soppen traktkantarell, bør man være obs på at slørsopper kan vokse innimellom dem.
— Traktkantareller er en sopp som gjerne vokser tett-itett, og da er det viktig å ikke bli så begeistret at man plukker alt og er uoppmerksom på om det befinner seg noen inntrengere blant dem, forteller Marit.
Hun beveger seg videre innover i skogen, det er lett å miste litt retning av denne jakten som innebærer verken kart eller kompass. Plutselig dukker det likevel opp et lite felt med traktkantareller foran henne. Hun setter seg ned på huk og begynner å plukke opp soppen fra bakken. Før hun putter den i kurven sørger hun for å ta en grei kikk på hver sopp, i noen tilfeller tar hun opp soppkniven sin og skjærer bort deler av soppen som er markspist.
— Jeg var ute i Ski og plukket steinsopp i forgår, det var trist å se at så mye av den var markspist. Man må nesten sove i telt altså, for å rekke steinsoppen før marken gjør det, forteller Marit og rister på hodet.
Dersom man ser at soppen har begynt å bli markspist, så skjærer man det bort i skogen slik at marken ikke blir med hjem og ødelegger resten av soppen. Det kan også være lurt for å slippe at støv og mark, og tull og tøys, skal gå over på andre sopper kurven. Man skal likevel alltid rense soppen når man kommer hjem, men det er nyttig å ha grovrenset i skogen.
— Her har vi en lakrisriske, og riskene gir fra seg saft. Denne gir fra seg en vannklar saft, det er den eneste risken som er giftig.
Marit presser på soppen slik at saften kommer ut, og tar nesen nær lakrisrisken.
— Jeg synes det lukter mer karri enn lakris, sier hun og trekker inn lukten.
En liten smaksbombe
Tilbake ved Ulsrudvann sin strand, har de fleste av kursets deltakere kommet tilbake. Noen med kurver fylt mer enn andres, og noen litt uvitende om det de har plukket er spiselig eller ei. Andrea, som også er med å lede kurset, har gjort klart et bål hvor alle kan få dagens fangst tilberedt. Før det så skal alle få muligheten til å gå gjennom en soppkontroll med Marit.
— Pappa, vi må ta soppene gjennom soppkontroll, roper Tore Alvestad og Sally Turner sin datter.
Hun får med seg familien bort til Marit, og passer på at all soppen blir gått nøye gjennom.
— Disse her vet vi er spiselige, disse her vet vi ikke, sier hun og peker på de to kurvene hun har gitt Marit.
Tore forteller at barna viser god interesse for sopp, at sønnen er veldig entusiastisk, men at datteren kanskje er mer forsiktig samtidig som hun gir uttrykk for å være svært nysgjerrig. Til tross for at det er mange mennesker som legger turen til områdene rundt Ulsrudvann, så har familien funnet en god del sopp. Marit forteller at dersom man har stort nok repertoar, og kjenner sopp som ikke alle er så kjent med, så er sjansene større for å fylle kurven.
I løpet av kontrollen kommer Marit over en kremle. Dersom man kjenner godt til soppen og vet for sikkert at det er en kremle, så kan man smake på en liten bit før man spytter den ut igjen, og kategorisere utifra det.
— Om den er for sterk, nesten chilli-liknende, så er den ikke spiselig.
Marit tar en liten bit av soppen, og har den ikke lenge i munnen før hun spytter den ut igjen. Hun skjærer en liten grimase.
— Den synes jeg var for sterk, så den beholder vi ikke.
Hun understreker at det ikke er noe man skal gjøre dersom man ikke føler seg helt trygg på soppen, plutselig kan det ha vært en helt annen art man tar en smakebit av.