– Velkommen til oss!
For andre gang åpnet Eplemost og Maclean dørene til sitt andre hjem, atelieret Blodtusj&Kniven.
Til hverdags jobber Maclean, Ruben Maclean, som tatovør og driver tatoveringsstudioet Studio 4, og Eeplemost, Elias Jacobsen, driver et digitalt markedsføringsbyrå. Atelieret Blodtusj&Kniven er som deres andre hjem, og i helgen åpnet de dørene for å vise litt av det de har jobbet med det siste året.
Tradisjonen startet for et år siden, da de først hadde en husutstilling, som de kaller det, for å vise frem hva de hadde jobbet med. Dette likte de godt og ønsket å gjøre det til en årlig greie, hvor de den siste helgen i november får med seg en tredjemann på utstillingen. I år var dette Mona Ulriche Schanche. Eeplemost og Schanche møttes første gang da begge hadde utstilling på Kunstnernes hus i regi av Universitet i Oslo tidligere i år. Da de skulle ha utstilling i atelieret sitt i år ønsket de å invitere noen som ikke var i deres vennekrets, for å nå ut til flere.
– Det er noe som bryter opp, ikke bare det samme som vi gjør, sier Eeplemost.
Tragikomisk
Mona Ulriche Schanche er fotograf, og har det siste året jobbet med prosjektet «Not the best, but still good». Da hun først begynte prosjektet var det for å fotografere andre interessante mennesker, men hun fant fort ut at det egentlig handlet om henne selv og hvordan hun representerer seg selv i andres liv. Selv vil hun kalle arbeidet sitt et tragikomisk liv.
– Jeg har fått tilbakemeldinger på folk som syns det bare er lættis, og noen syns det bare er tragisk. Også har jeg da truffet de fleste med det jeg føler, at det er tragikomisk, sier hun.
Velkommen hjem til oss
Utstillingen på Blodtusj&Kniven har opprinnelig ingen tema. Kravet de satte til seg selv var at det skulle være noe de hadde jobbet med i år.
– Jeg føler at temaet er «velkommen til oss, la oss vise deg hva vi har jobbet med det siste året» Det er ikke noe mer rød tråd enn det, sier Eeplemost.
Han legger også til at det er flere av bildene som har en større betydning, men for denne utstillingen var det ikke noe spesielt tema. Selv om bildene for seg selv kan ha en betydnng, eller blitt laget i en tid hvor det var viktigere for han å lage kunst.
– Temaet er oss, slenger Maclean til.
Selv om kunstnerne ikke har valgt noe tema, mener Schanche at det hun får frem i sitt prosjekt, kjenner hun også igjen i maleriene deres.
– Det er tragisk, også ler du av det. Jeg vil jo ikke si at temaet er depresjon, men det er alltid noe tragikomisk. Også gjør vi noe fint ut av det, sier hun.
Kunst som skiller seg ut
Maclean og Eeplemost bruker mye tid sammen i atelieret utenfor arbeidstid. Fra før har kunstnerne malt sammen i to år, da startet de hjemme før de etter et halvt års tid fant atelieret sitt. Begge er opptatt av å drive med kunst som skiller seg litt ut.
– Jeg bruker mye tid på å se på hva andre gjør, så jeg ikke har lyst til å gjøre det samme, sier Eeplemost.
Maclean kjører en annen taktikk og unngår helt å se på andre kunstnere
– Jeg prøver å hente lite inspirasjon for å ikke bli påvirket av det, sier han.
Schanche mener at kunstnerne påvirker hverandre litt uansett. Noe de er enig i. Både Maclean og Eeplemost bruker en del tekst i bildene sine, likevel er de bevisst på at det de gjør er noe ulikt. Maclean skriver ofte korte dikt, mens Eeplemost bruker uttak fra egne dagbøker og erfaringer. Eeplemost sier han prøver dele noe ekte, at det er noe han føler i stedet for sitater fra filmer og sangtekster.
– Jeg får jo fortsatt en annen følelse når jeg ser på hver deres verk, så selv om dere maler sammen så vil jeg heller tenke at dere inspirerer hverandre enn kopierer, legger fotografen til.
– Man blir som man omgås, skyter Maclean inn.
Fotografen sier at hun også passer litt inn med kunstnerne, og har med vilje lagt inn litt ekstra bilder med tekst.
– Nå følte jeg at jeg passet plutselig endelig inn, sier hun.
Hun er også glad for å ha fått muligheten til å gjør enoe annet som hun ikke har hatt mulighet til å gjøre et annet sted. Bildene hun har printet er ikke på et fint fotopapir, men i vanlig papirprint og hengt spredt utover veggen. Et råere utvalg enn hun er vant til å vise arbeidet i.
– Jeg føler jeg har friheten til å kunne utforske og gjøre et rått uttrykk, sier Schanche.
Skal være intimt og koselig
Åpningen var kunstnerne veldig fornøyd med. Det var fullt hus fra før åpningen kl.20, frem til midnatt.
– Da gikk vi tom for drikke også, ler Maclean.
Atelieret er ikke det største, og at det var så fullt gjorde det vanskelig for alle å se alt, og de måtte sluse folk gjennom lokalet.
– Det er alt vi kan ønske om, og det skal være lite og trangt og intimt og koselig, for det skal jo på en måte være vår "velkommen hjem til oss". Det er her vi er, sier Eeplemost.
Maclean legger til at de skulle gjerne hatt alle tingene de har fram til vanlig der, men da hadde det ikke blitt plass til folk. Schanche syns åpningen var veldig spennende, og hun satte pris på å kunne møte et nytt nettverk av mennesker, og kunne vise sitt nettverk noe nytt.
– Jeg tror det vi har til felles er at vi liker å utfordre litt, så jeg har jo på en måte utfordret min krets med denne type kunst, fordi de ser ikke så mye av det, sier hun.
Ikke noe kunstnermiljø
Guttene føler ikke de er en del av noe kunstmiljø i Oslo. Eeplemost syns kunstmiljøet virker som et vanskelig miljø.
– Jeg føler du har mer klikker og mer gjenger liksom enn et miljø. Men jeg syns det er litt digg at vi bare gjør det vi vil, sier han.
Maclean tror ikke det er noe kunstmiljø i Oslo. Selv følger han ikke med på så mye og føler selv han har meldt seg av.
– Jeg har ikke fått det med meg, jeg er i hvert fall ikke invitert hvis det er noe, sier han.
Schance nevner at hun møtte nye folk som tenke som henne og fikk sitt nettverk gjennom å gå på fotoskolen Bilder Nordic, men føler ikke at det er et miljø.
– Det er ikke sånn at fordi vi er fotografer så henger vi, vi henger jo fordi vi er venner, sier hun.
Maclean forteller at de selv har en liten vennegjeng som samles hver første fredag i måneden for å henge og male til klokken fem på morgenen.
– Da er vi en liten gjeng, men det er liksom ikke et kunstmiljø, presiserer Eeplemost.
– Men, jeg vil jo påstå at folk som oss trenger å ha kreative sjeler rundt oss. Jeg har jo skjønt på de folka som dukka opp her at de er kreative, og derfor kommer de hit. Ikke fordi det er et kunstnermiljø eller de er kunstnere selv, men de er kreative sjeler da, avslutter Schanche.