Når Gud ikke er død
Medlemstallene i Den norske kirke synker. Samtidig øker medlemsmassen til private menigheter.
Østre frikirke holder til i bygningen fra 1800-tallet. Foto: Emma Juul Vraa.
Østre frikirke ligger et steinkast fra Akerselva, klemt sammen mellom høye kontorbygg. Inne i kirken er det en scene, omringet av downlights og vegger kledd i lameller av lyst treverk. Et fargerikt maleri av Jesus på korset henger i midten. Et brunt trommesett og et svart piano står i hvert sitt hjørne.
Journalen møter David Fjeldskår (25), som er ungdomspastor i Østre frikirke, en mild januardag. Han er opprinnelig fra Lindesnes, men har bodd i Oslo i snart seks år. Han studerer teologi og jobber som ungdomspastor i kirken.
– Her har vi gudstjenester på søndagene. Jeg tror vi kan være nesten 300 stykker her, men til vanlig er vi rundt hundre stykker på gudstjenestene, sier han i det han gir oss en omvisning i den nyoppussede kirken.
Foran scenen er de tradisjonelle, kalde trebenkene erstattet av polstrede lilla stoler i en stor halvsirkel. Som i et klassisk teater kan man fra balkongen følge med på det som skjer.
Fjeldskår sier at det har vært en voldsom økning i folk som kommer til kirken de siste fem årene.
På slutten av fjoråret kom SSB med tall som viste at 8 av 10 i Norge er medlem av et tros- eller livssynsamfunn utenfor Den norske kirke. Av disse er flest medlemmer av kristne samfunn. Denne gruppen har økt med nesten 30 prosent de siste ti årene.
Det er 67 kristne menigheter i Oslo som mottar støtte som registrert trossamfunn, i følge tall fra 2018.
Hverdagstro
– Hallaisen! Hvordan var møtet?
Fjeldskår hilser energisk og selvsikkert på både kjente og ukjente mennesker som kommer opp av menighetens kjeller, der det har vært avholdt konferanse.
Den kristne troen har en sentral plass i hverdagen hans.
– Jeg starter dagen med å lage litt kaffe til kona, som hun kan ha med seg på jobb. Så leser jeg litt i Bibelen og ber litt. Helt bevisst har jeg mobilen borte, jeg skal ikke sjekke den før litt utpå dagen. Så går jeg og trener på et treningssenter som ligger rett ved der jeg bor.
Fra selvsagt til irrelevant
Snøen daler ned i store, våte flak, og menneskene har hettene godt trukket ned over hodet idet de haster av gårde til sine avtaler i sentrum av Oslo. I midten ruver Oslo domkirke. Der har den stått stødig siden slutten av 1600-tallet. Her vikarierte Åste Dokka som prest fra 2021-2022, før hun returnerte til jobben som kommentator i Vårt Land.
– Kristendommen har jo gått fra å være helt selvsagt til å være noe man ikke engang trenger å forholde seg til, sier hun da vi møter henne på kontoret til avisen.
De neste årene vil det være flere tusenårsjubileer for Kristendommen i Norge. I 1024 ble det avholdt et kirkemøte i Moster, der kristenretten ble vedtatt. Om syv år, i 2030, er det tusen år siden slaget på Stiklestad og Kong Olavs fall, som representerer innføringen av kristendommen i Norge.
Dokka mener mange ikke lenger ser på det som et relevant spørsmål om man er kristen eller ikke.
– Nå er det bare er én av en million ulike muligheter. Det er mer av et marked, sier hun.
Det er både positive og negative sider ved dette, ifølge Dokka. Hun sier at det nå er et større arbeid for den enkelte å finne sin vei, fordi man får mindre hjelp fra omgivelsene.
– Tidligere hadde man et tilgjengelig univers og man kunne snakke om det med enhver person, det levde overalt. Nå er man mer overlatt til seg selv i det arbeidet, forteller hun.
Hun påpeker at hennes miljø er Oslo og at opplevelsene selvfølgelig varierer veldig fra sted til sted, og ikke minst mellom by og land.
Menighetsshopping
I kjelleren i Østre frikirke ryddes det opp etter konferansen. En prosjektor står fortsatt og lyser. Tomme kaffekopper står stablet i hjørnet. Taket er lavt, og vegg-til-vegg teppet på gulvet skaper en lun atmosfære. Flere like sofagrupper står på rekke og rad, og innbyr til dype samtaler.
– Kirkekaffen her er min favorittaktivitet gjennom hele uken, sier David Fjeldskår, som nettopp har møtt på sin kollega Oskar Hadland (26).
De er begge fra Sørlandet og enige i at det er annerledes i Oslo enn på mindre steder i Norge.
– Man kan jo velge og vrake i menigheter, slik man velger og vraker i studieplass, sier Fjeldskår.
Han forteller at når man flytter til Oslo og skal finne en kirke, er det vanlig å bruke litt tid på å sjekke ut tilbudet.
– Vi kaller det gjerne for menighetsshopping, sier han og ler.
– Det første halvåret er man rundt og prøver ulike fellesskap. Man har ulike preferanser, og det er fint å prøve litt ulike steder når man har så mange gode muligheter her i byen. Finne et sted du føler deg hjemme, fortsetter han.
Inne på Espresso House på Holbergs plass fyller lukten av nymalt kaffe det lune lokalet. Her møter Journalen Lars Christian Gjerlaug, pastor i IMI-Kollektivet.
Kollektivet er tilknyttet IMI-kirken (IndreMisjonen). Han sier at møtet med storbyen kan skape noen indre konflikter for unge kristne.
Gjerlaug forteller at en del studenter kommer til byen fra Sørlandet eller Vestlandet og gjerne vil passe inn.
– De har kanskje en annen tanke om sex, en annen tanke om alkohol, men så er det rett inn til Oslo og rett inn i Fadderuka. Og så kjenner man kanskje på noen konflikter inne i seg selv. Noen kommer til tro og noen mister tro, sier han.
Utenforskap
En undersøkelse gjennomført av Norges kristelige student- og skoleungdomslag i 2018 viste at de fleste kristne studenter ikke er åpne om sin tro.
Selv om kun seks prosent mente at tro burde være en privatsak, svarte 90 prosent at de mener kristne lever med troen inni skapet.
To av tre kristne svarte at de ikke snakker regelmessig om troen sin med ikke-kristne.
I tillegg viste en undersøkelse fra 2018 at mange unnlater å skrive opp tidligere ungdomsjobber i kirken på CV-en, selv om det viser til god arbeidserfaring, skriver Vårt Land.
– Det er veldig trist at det er sånn. Noe av det mest sentrale i troen vår er at vi skal gi den videre og fortelle om Jesus, sier Hadland.
Hadland og Fjeldskår har imidlertid ikke noe problem med å være åpne om sin tro.
– Jeg går jo med kors for at folk på trikken kan se at okei, han er kristen. Det gjør meg bare glad at folk får vite at han her elsker Jesus, sier Fjeldskår.
"Grill en kristen"
Alle konferansegjestene har nå forlatt kirkekjelleren og kaffekoppene er puttet inn i oppvaskmaskinen. Samtalen vår med de to ungdomspastorene kommer inn på hvilke fordommer de har opplevd å få mot seg. De forteller at de innimellom besøker skoler, et arrangement som kalles "grill en kristen".
– Da opplever vi nok at de blir litt overraska over at en kristen kan se sånn ut, sier Fjeldskår og peker på Hadland.
– At det ikke er en gammel mann som ligner på en fra 2000 år tilbake, fortsetter han.
Åste Dokka mener også at det er fordommer mot kristne. Hun mener folk ofte tenker at kristne er litt rare eller annerledes.
– Og det er det jo ikke alle som synes det er så gøy, å gå rundt i verden som en reklameplakat som liksom skal representere de kristne, eller bli skilt ut fra de andre, sier hun.
Setter pris på spørsmål
Felles for alle vi snakker med er at de ønsker at ikke-kristne skal stille dem spørsmål. De mener det kun skaper gode samtaler.
– Folk er så høflige, på en utrolig irriterende måte. De sier ikke hva de tenker, har jeg ofte inntrykk av. Hvis du hadde sagt til meg: «Ærlig talt, du er jo akkurat som meg, og så tror du på Gud", så hadde jeg bare syntes det var en veldig fin invitasjon til å starte en samtale, fortsetter hun.
På Espresso House lener Lars Christian Gjerlaug seg tilbake i stolen og tar en slurk av den enkle cappuccinoen.
Han kan også savne at folk stiller spørsmål og er nysgjerrige.
– Jeg kunne ønske meg at flere som tenkte «du går rundt og tror på at Jesus døde og sto opp igjen», sa «fortell meg om det», sier han.
Samtidig påpeker han også at det, for noen, kan være problematisk hvis man ikke får lov til å fortelle sin historie.
– Jeg tror mange kristne opplever at de blir møtt med fordommer før de rekker å fortelle om sin tro og sin historie. Mens andre kristne ikke bryr seg så mye, sier han.
Tøys og tull
– De fleste kristne, i hvert fall de unge, tar kanskje seg selv litt mindre høytidelig enn før, sier Oskar Hadland.
Han og Fjeldskår driver kirkens Instagram sammen. De viser gladelig Journalen sin instagramfeed, med blant annet en video der de lager vafler mens de henger opp ned, inspirert av en legendarisk Team Antonsen-sketsj.
Enormt variert
Tilbake i kontorene til Vårt Land trekker Åste Dokka på smilebåndet. Journalen avslutter med å spørre henne hvordan det er å leve som kristen i 2023.
– Det er jo som å spørre hvordan kvinner lever i dag. Det kan det være en million svar på, sier hun og ler.
