Unge på Svalbard vil bli hørt
Nyåpnet utstilling setter fokus på unge ikke-norske minoriteters opplevelse av rotløshet.
– Jeg får meg nok ikke norsk statsborgerskap før jeg fyller 30, sier Varisa Phothisat.
Varisa Phothisat er en av de unge som har deltatt i et forskningsprosjekt på Svalbard, som har blitt til en fotoutstilling.
"Teenagers without land" er et forskningsprosjekt gjennomført av sosialantropolog Zdenka Sokolíčková. Hun har sammen med fotograf Dagmara Wojtanowicz laget utstillingen "Tenåringer uten land", som nå kan oppleves på HumSam-Biblioteket på UiO. Med forskningen og utstillingen håper de å kunne bidra til å endre livet for noen av de unge ikke-norske minoritetene på Svalbard.
Vil dere høre våre fortellinger?
– Det var veldig godt å bli sett og hørt, sier Varisa.
I forbindelse med utstillingsåpningen ble det avholdt en panelsamtale mellom Zdenka Sokolíčková, Dagmara Wojtanowicz og Varisa Phothisat. Samtalen var moderert av Marianne Lien fra sosialantropologisk institutt på UiO. Her kom det fram at det som står i papirene til de unge fra Svalbard, utgjør en forskjell for hvordan de kan leve livet sitt.
Varisa Phothisat forteller om sin egen opplevelse av utenforskap da hun reiste til fastlandet for å studere.
– Jeg følte meg fortsatt litt utenfor da jeg flyttet til Fastlands-Norge, fordi jeg visste at jeg var annerledes. Jeg visste at min bakgrunn var annerledes enn alle de andre jeg satt i klasserom med. Det var flere kulturelle normer som jeg ikke forsto meg på, det måtte jeg lære meg på nytt. Selv om jeg er vokst opp i et norsk samfunn, er det veldig mye som er annerledes. Det er flere ting du ikke får lov å gjøre på lik linje som dem du er sammen med på skolen. De som er akkurat som deg, bare med en litt annerledes bakgrunn. Det sitter igjen, sier hun.
Lovgivning spenner bein for de unge
Svalbard er en del av det norske kongeriket, men er ikke omfattet av alle de samme lovene som fastlandet. Eksempelvis gjør ikke norsk utlendingslovgivning seg gjeldende for øygruppen.
Zdenka forklarer hvordan det ikke fantes noe forskning eller dokumentasjon på opplevelsen til de omkring 100 barn som lever i Longyearbyen uten statsborgerskap. Disse kommer fra hele verden, men en stor andel kommer fra Thailand og Filippinene.
– Jeg intervjuet mange av de som bodde i Longyearbyen til et annet forskningsprosjekt, om hvordan det oppleves å bo på et sted som endrer seg så fort. Gjennom deres historier fikk jeg vite om et fenomen som jeg ikke ante eksisterte, og det var at det finnes relativt mange barn i Longyearbyen som ikke har norsk statsborgerskap, som møter veldig uvanlige utfordringer.
Et ønske om å gi en stemme
For Zdenka er utstillingen et forsøk på å få noen til å lytte, og sette fokus på forholdene for barna og ungdommene i Longyearbyen, med forhåpning om at det kan skje politiske endringer.
– Jeg håper på både store og små endringer som kunne gjøre livet til disse ungdommene veldig mye lettere. Som forsker og som menneske har jeg lyst til å kjempe for at det skal være mulig å få statsborgerskap veldig mye fortere. Disse ungdommene anser Norge som sitt hjemland. Hvis du spør Varisa, for eksempel, om hun skal dra hjem til Thailand, så er det ikke hjem for henne, sier Zdenka.
På tross av at utstillingen har et klart politisk ståsted, så har den mest av alt fokus på de unges stemmer, de som ikke har noen medbestemmelse over hvor de skal bo og vokse opp. Unge stemmer får en kropp i form av bilder, og utstillingen åpner opp for en debatt rundt forholdene for ikke-norske minoriteter på Svalbard.