En tidligere politimann og en krimjournalist - samme kilder
Under et foredrag om norske krimsaker fra tidlig 2000-tallet, fikk rundt 150 publikummere høre refleksjoner rundt de mange fellestrekkene mellom journalistrollen og politiyrket.
På den sentrale "Samfunnssalen" i Oslo ble det onsdag kveld arrangert en "Krimkveld". Foredraget ble holdt av forfatter og tidligere politimann, Johnny Brenna, og krimkommentator og mannen bak serien "Gåten Orderud", Øystein Milli.
Under foredraget snakket de om eldre og nyere saker, fra Munch-ranet i 2004, til Lørenskog-forsvinningen og Orderud-drapene.
På tross av at Brenna og Milli kommer fra to ulike felt, pratet de mye om yrkenes feles behov for informanter og kilder.
Fremgangsmåten for å skaffe informanter
Hvorfor noen kriminelle velger å stille som kilder mot sin egen gruppe, hadde Brenna mye erfaring å dele fra sin tid som politispaner, fra rundt 90-tallet til tidlig 2000-tallet.
– Det jeg fant ut da, etter mange års jobbing, er at disse folka kan vaksinere seg mot masse, men ikke mot seg selv. Du må finne de som kan gi informasjon, forklarte Brenna for Milli og publikum.
Han pratet spesielt om tiden før NOKAS-ranet, da det ble gjennomført en serie av ran i Norge, og informanter var spesielt viktige i etterforskningen.
– Men det var absolutt ikke et tystemiljø på den tiden der. Absolutt ikke. Det var skikkelig anti-poilti holdning, fortsatte han.
Milli ber han forklare hvordan han gikk fram for å skaffe seg informanter, og Brenna forteller at han etterhvert fant ut at det var best å opprette kontakt når de var på "cella".
– Banke på døra, spørre "Hallo, åssen står det til"; "Skal vi ta en røyk" eller noe sånt, sa Brenna.
– Etterhvert da er det alltid noen som får problemer innad i miljøet også, og lurer på hvem skal vi ringe nå? "Jo, da ringer vi Johnny. Han vil sikkert hjelpe meg." Og da kommer jeg med en utstrakt hånd, fortsatte han.
Glidende overgang til journalistikken
Brenna forteller at behovet for informanter og trygge kilder er det samme når man er journalist, og forklarte at han selv har jobbet en stund i TV2. Milli bekreftet kildebehovet.
– Det er jo likhetstrekk der, fordi vi og jobber jo med å skaffe informasjon, men med en litt annen vinkling, for vi skal jo publisere, fortalte Milli.
– Men vi trenger jo informasjon fra de samme miljøene, på den samme måten. Vi trenger informasjon fra politifolk, fra rettsystemet, fra advokater, fra vitner, fra kriminelle. Altså fra de som vet noe om hva som har skjedd, eller vet noe om et miljø, eller om en trend eller sånt, fortsatte han.
Johnny forteller at jobbsiftet fra politispaner til journalist ikke var så utfordrende.
– Jeg begynte å jobbe i TV2, og det var en veldig glidende overgang det var ikke vanskelig å gå inn i journalistrollen .
– Det var vel samme kildene også, la Milli smilende til.
Positive til truecrime-interesse
Et annet viktig fellestrekk mellom feltene til Brenna og Milli er forholdet til True crime, et tema som dukket opp blant spørsmålene fra publikum mot slutten av foredraget.
– Har dere reflektert noe over eventuelle baksider ved at true crime - sjangeren har blitt så populær?, ble det spurt fra publikum.
– Jeg skiller på True crime, fordi at den True crime-en som lages av redaksjonelle medier og store mediehus i Norge, mener jeg holder høy standard, forklarte Milli.
True crime innhold fra ikke-redaktørstyrkte virket han mer skeptisk til.
– Om de kaster beskyldninger, spekulerer og ikke har den etikken som vi styrer etter, så tenker jeg at det kan være en bakside ved det, fortsatte han.
– Jeg må si at jeg er ganske overraska over å se hvor populært det har blitt, og at det ikke tar slutt. Det bare vokser og vokser, og det blir mer og mer interesse, la Brenna til.
De avsluttet diskusjonen om True crime, med at de selv har planer og ideer innenfor sjangeren, både egne og felles.