Dixi ressurssenter: - Nye tall overrasker ikke
Over en av fem kvinner i Norge har blitt voldtatt, viser ny undersøkelse. Dixi Ressurssenter får daglige henvendelser fra utsatte.
Med dagens første kaffekopp i hånda klikker Rannveig Andresen seg inn på PC-en. Hun jobber raskt med å besvare henvendelsene hun får, hvis ikke risikerer hun å miste kontakt med de utsatte.
Mailen ovenfor er et eksempel på hva hun kan ha i vente. I dag lå det seks lignende beskjeder i innboksen.
Rannveig er daglig leder og veileder hos Dixi ressurssenter, et lavterskeltilbud for de som er utsatt for seksuelle overgrep, eller som kjenner noen som er utsatt. De besøker også skoler for å lære barn og unge om grensesetting, som et forebyggende arbeid.
En av fem
Tirsdag 28. februar la Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) frem en ny omfangsstudie av vold og overgrep.
Litt over hver femte kvinne i landet skal ha blitt voldtatt.
Rannveig Andresen forteller at hun har pleid å referere til tall fra voldtektsutvalget i møte med elever og studenter for å illustrere hvor mange det er som blir voldtatt.
— Tallene fra utvalget tilsier at det er mellom 8000 og 16.000 som blir voldtatt i året. Om man legger seg på midten av de tallene, vil det si at 30 stykker blir voldtatt daglig. Noe som egentlig er et forsiktig estimat, sier hun.
Rapporten hun henviser til er fra 2008. Men tallene er ikke nødvendigvis utdaterte.
Tekopper og hjerteputer
Rannveig synker inn i en av de myke sofastolene på kontoret hennes. Hun bretter føttene under seg mens hun presser en varm kopp te mot leppene.
Møbleringen er nøye gjennomtenkt, i følge Rannveig. Stolene står på skrått ovenfor hverandre, med god avstand mellom dem. Puter og tepper ligger fint plassert, og virker inviterende. Et lavt kaffebord er dekket med teposer i alle farger og mønstre.
Målet hennes er å få de som besøker henne til å føle seg så trygge som mulig, slik at de kan klare å åpne seg opp.
— Det første vi gjør når vi møter en ny person som er utsatt for voldtekt eller et overgrep er å sette oss ned med dem og ha en helt vanlig samtale, uten noe skjerm eller papirer mellom oss, forteller Rannveig.
Alle slags temaer kan komme opp. Alt fra mat og søvn til rus og selvmordstanker. Slik begynner kartleggingen rundt den utsattes behov.
— Etter å ha diskutert blir vi enig i fellesskap om hva som er den beste løsningen videre, fortsetter hun, og sammenligner prosessen med å kaste ball.
— Jeg kaster forskjellige «baller» opp i luften, så kan den utsatte «ta imot» de ballene som føles mest riktig for dem.
En av løsningene klinikken tilbyr de utsatte er fellessamtaler. Da samles flere av klinikkens brukere i sofagruppen som ligger i hjertet av lokalet. Rommet skal være et trygt sted der man kan åpne seg om sine vonde opplevelser.
Uenigheter om ny samtykkelov
En ny samtykkelov er etterlengtet hos mange.
At det ikke bare skal være “nei” som skal være et “nei”, men at kun “ja” skal bety “ja”.
Rannveig forteller at mange av de utsatte som kommer til Dixi, ikke sa nei.
– Mange havner i en “frys-situasjon”. De klarer ikke respondere eller si nei. Og en som ligger stille og er passiv, samtykker ikke til sex.
I forbindelse med rapporten fra NKVTS lover justisminister Emilie Enger Mehl en ny samtykkelov.
SV er et av partiene som etterlyser en samtykkelov basert på et “ja-betyr-ja-prinsipp”.
– Norges nye voldtektsbestemmelse må sende et tydelig signal om at voldtekt ikke baserer seg på en plikt til å si ifra, når den som blir den pliktige ofte ikke makter å si ifra, sier Andreas Sjalg Unneland fra SV og medlem i justiskomiteen.
Men partiene har ulike synspunkter. Høyre ønsker ikke en ny samtykkelov. De vil heller sette søkelys på et grundigere arbeid på andre områder.
– Etterforskningen av seksuelle overgrep må bli bedre, ofre må bli bedre ivaretatt, og det er ikke minst behov for en holdningsendring i befolkningen, forteller Sveinung Stensland, Høyres justispolitiske talsperson.
– Vi kan ikke leve med at én av fem kvinner opplever voldtekt minst én gang i løpet av livet, sier han.
Skam
– Ingen skal føle på skam over å ha blitt utsatt for voldtekt, derfor trenger vi en samtykkelov som legger ansvaret hos overgriperen, sier SVs Andreas Sjalg Unneland.
Rannveig Andresen opplever at mange utsatte bagatelliserer det de har opplevd. Usikkerhet rundt om det bare var klein sex, eller om det var et overgrep eller voldtekt.
– Gjerne ta kontakt. Vi kan finne ut av det i fellesskap, sier Rannveig.
Noen bruker ordet hendelse, andre sier seksuelle overgrep. Voldtekt er et sterkt ord, men også ærlig.
Mange føler seg også alene i det de opplever. Men jo mer man deler opplevelsene sine, jo tøffere blir man. Man er langt ifra alene, noe Rannveig ser i dagens samfunn.
Hun beskriver det som en ukultur, og at det reflekteres i voldtektstallene.
Krisepakke
Voldtekt har lenge vært et aktuelt tema for Regjeringen. De nye tallene fra NKVTS har likevel vært en alarm som har fått politikerne til å våkne for fullt.
Etter fremleggelsen av rapporten stilte SVs nestleder Kirsti Bergstø på Dagsnytt 18, hvor hun etterlyste en ny krisepakke. Eller først og fremst: Tiltak som virker. En slik pakke skal blant annet støtte og sikre hjelpetilbud til personer som er utsatt, i tillegg til å øke mengden forebyggende arbeid i skoler og barnehager.
For veiledere som Rannveig Andresen vil slike tiltak ha mye å si.
– Den krisepakken hadde bidratt til at Dixi og andre sentre hadde fått flere ressurser. Da kunne vi hatt flere ansatte og kuttet ventetiden hos oss, sier hun.
Dixi driver også med forebyggende arbeid på skoler, og Rannveig kan fortelle at hun gjerne ville frigjort to ansatte til å kun drive med dette.
— Forebyggende arbeid er utrolig viktig, men vi er begrenset i hvor mange ansatte vi har råd til å ha. Da prioriterer vi personer som allerede har blitt utsatt for seksuelle overgrep, sier hun.
Her hadde en krisepakke vært til stor hjelp.
Historier som treffer
Terskelen for å ta kontakt med hjelpesentre er lav, og skal være lav. Det betyr også at spekteret med forskjellige tilfeller er stort. Overgrep og voldtekt skjer på mange ulike måter, og dette kan være en påkjenning for de som jobber der.
Rannveig forteller at personalet kan samles og drøfte de tyngste problemstillingene. Dette fungerer som en slags debrief. Selvmord, psykiatri, gjengvoldtekt og liknende diskuteres. Det er lav terskel mellom kontorene for å snakke ut.
– Vi hører innimellom historier som sjokkerer. Men jeg vil ikke at mitt sjokk skal være en ekstra belastning for den utsatte, jeg skal ikke påføre dem mer smerte, sier Rannveig.
En krisepakke med flere ressurser kan lette på presset.
Rannveig har en full timeplan. Kun én time hadde hun ledig. Flere e-poster skal besvares, og videre fortsetter arbeidet. Mange utsatte skal få snakket ut. Og mange flere har de i vente.
