Pressefriheten i Ghana stuper
Ghanas grunnlov fra 1992 lover mediene selvstendighet, pressefrihet og beskyttelse fra sensur. For mange journalister i landet er virkeligheten en helt annen.
– Hvis du hadde spurt meg om jeg ville laget den saken i år, hadde svaret mitt vært nei. Jeg ville ikke utsatt meg for risikoen.
Det sier Kester Aburam Korankye, en journalist for avisen Daily Graphic i Ghana.
I 2018 vant han prisen for Beste undersøkende journalist under prisutdelingen til Ghanas journalistforening (GJA). Han vant for en sak om korrupsjon.
Kun fem år senere er en slik sak nærmest utenkelig å lage.
Nedgang i pressefrihet
Bakgrunnen for Korankyes frykt er landets drastiske nedgang i pressefrihet over de siste årene.
– Jeg har vært journalist i rundt 15 år, og fram til for fem-seks år siden var pressefriheten slik som den er beskrevet i grunnloven, sier Korankye.
Han forklarer at journalister fram til da var frie til å skrive det de ville, så lenge det var i henhold til jobbens etikk og landets lover.
Hvert år rangerer Reportere uten grenser pressefriheten i 180 land. Siden 2021 har Ghana falt fra plass 30. til 62. Korankye mener selv at særlig én årsak utpeker seg.
– Jeg tror at mye av grunnen til at Ghana har falt på indeksen handler om hvordan myndighetene i løpet av de siste årene har respondert på saker som har vært negativt rettet mot dem, sier Korankye.
– Det har vært flere tilfeller av at journalister har blitt angrepet på grunn av kritiske saker de har laget om myndighetene, fortsetter han.
Reportere uten grensers skriver at journalisters sikkerhet har blitt alvorlig truet de siste årene.
I mai 2022 ble en radiostasjon angrepet av tre maskerte menn. Ingen av gjerningsmennene ble identifisert eller fengslet.
Forsiktig med valg av tema
På grunn av den negative utviklingen i pressefrihet har Korankye og flere undersøkende journalister sett seg nødt til å beskytte seg selv ved å unngå å skrive om visse tema.
– Vi ser en tendens nå til at noen av de beste undersøkende journalistene i landet trekker seg tilbake og bytter jobb fordi de ikke har mulighet til å skrive om det de vil, sier Korankye.
Selv har han blitt mer forbeholden i arbeidet sitt.
– Jeg er veldig forsiktig med hvilke historier jeg velger nå, sier Korankye.
– Hva slags saker unngår du?
– Historier jeg hovedsakelig unngår nå handler om statlige toppledere som mistenkes for korrupsjon. Jeg ville kun lagd sånne saker om jeg hadde absolutt alt av fakta, og om jeg hadde pratet med advokaten min, sier han.
Gjerningsmenn blir ikke straffet
Tross at Ghanas grunnlov skal beskytte journalister fra overfall og trakassering for det de publiserer, blir få angrep på journalister straffet.
I 2019 ble gravejournalist Ahmed Hussein-Suale truet av en parlamentariker. Han hang ut Hussein-Suale med bilde og bosted, og oppfordret til vold mot han. Få uker senere ble journalisten funnet drept. Gjerningsmannen er ikke blitt funnet eller fengslet.
Korankye mener manglende straffeforfølgelse er en av hovedgrunnene til at journalister i Ghana er redde på jobb.
– Hvis ingen tar grep når noe skjer med journalister, blir de redde. Myndighetene må gjøre det klart at du ikke kan angripe journalister og gå fritt, sier Korankye.
Mener de færreste har problemer
George Sarpong er administrerende direktør for landets kommisjon for nasjonale medier (NMC). Kommisjonen er etablert i Ghanas grunnlov, blant annet for å sikre frihet, selvstendighet og forsvarlig utøving for mediene i landet.
Han har selv jobbet som journalist og advokat i Ghana og Vest-Afrika. I motsetning til Kester Aburam Korankye, ser han få utfordringer med landets pressefrihet.
– Jeg har sett utviklingen av pressefrihet i Ghana, og alt jeg ser forsikrer meg om at miljøet forbedrer seg, sier Sarpong.
Han påpeker at han er kjent med at flere journalister har blitt utsatt for angrep, men mener pressefriheten i landet generelt er god.
På spørsmål om hva han tenker om Ghanas drastiske nedgang på pressefrihetsindeksen, forteller han at kommisjonen han er leder for ikke vektlegger hva indeksen viser, men heller fokuserer på det de ser i praksis.
– Generelt er det pressefrihet i Ghana, og medier flest har i praksis ikke hatt problemer i det hele tatt, sier Sarpong.
Portvoktere stopper saker
Hannah Awadzi jobber som journalist for Ghana nyhetsbyrå, et statlig eid byrå som leverer nyheter til andre aviser i Ghana. Hun har selv opplevd å bli begrenset i hva hun kan publisere. Awadzi understreker at hun snakker på egne vegne, og ikke for arbeidsplassen.
– I Ghana er lovene veldig annerledes enn hva som skjer i virkeligheten, sier Awadzi.
Grunnloven i Ghana understreker at en viktig arbeidsoppgave hos NMC handler om å beskytte statlig eide medier fra myndighetenes kontroll.
Awadzi mener at dette ikke ivaretas på grunn av indirekte politiske kontroll, særlig i medieorganisasjonen hun selv jobber for.
– Dette er nok ikke meningen til alle i hele organisasjonen, men meg som enkeltperson. Jeg føler at det er temaer jeg har en mening om som jeg burde kunne publisere som journalist, men som jeg ikke kan uttrykke gjennom medieorganisasjonen, sier Awadzi.
Nyhetsbyrået hun jobber for er eid og finansiert av myndighetene. Til tross for at byrået ikke har en offisiell politisk posisjon, forteller hun at politikk tidvis er en faktor i beslutningen om hva slags saker som sendes ut.
– Myndighetene kommer ikke direkte og forteller deg at du ikke skal publisere. Vi har portvakter som er ansatt hos oss som bestemmer hvilke saker som skal publiseres og ikke, sier Awadzi.
Hun sier at flere av portvaktene på privaten er politisk aktive og støtter myndighetene. Selv om politisk overbevisning ikke skal påvirke hva som publiseres og ikke, mener Awadzi at det har en betydning.
Awadzi mener hun ser en tendens til at flere portvakter publiserer saker som er forenelig med egen politisk overbevisning, og at de unngår å publisere saker som er negative til myndighetene.
– Det er en subtil måte å få deg til å droppe artikler som ikke passer for myndighetene, sier Awadzi.
Lover å ta sakene på alvor
George Sarpong sier at han ikke kjenner til at journalister begrenses i hva de kan skrive om.
– Ettersom at jeg ikke har tilgang til de spesifikke problemene de kommer med vil jeg ikke kunne kommentere det, men jeg ser ikke at mediene unngår å skrive om kritisk innhold mot myndighetene, sier Sarpong.
Han mener mange medier i Ghana er kritiske til myndighetene.
– Hvis en journalist sier at de føler de må sensurere seg selv, så vil jeg gjerne vite litt mer for å forstå problemet, slik at vi kan jobbe sammen mot det, sier Sarpong.
Han lover at slike saker skal tas på alvor dersom de presenteres for kommisjonen.
– Om jeg møtte noen som kunne fortalt meg hva som fører til deres frykt og selvsensur, så kan jeg forsikre om at jeg ville tatt det på største alvor. National Media Commission ville adressert det, sier Sarpong.
