Ytringene ingen vil høre
Norge er verdens beste land når det gjelder ytringsfrihet. Men Svein Østvik har fått kjenne på konsekvensene av de frie ytringene sine.
Solen skinner over udekte bord utenfor kafeen Intermezzo i Asker. Kafeen er stengt, men utenfor står en blid og solbrun mann ivrig etter å komme inn. Han banker på ruten, ler og kikker inn i den tomme restauranten.
– Det åpner ikke før om en halvtime, men jeg kjenner de som jobber her, sier han.
Den solbrune mannen kommer ofte hit. Dette er det faste møtestedet for han og vennegjengen.
– Det er her jeg har alle intervjuene mine.
Det har vært stille fra solbrune Svein Østvik, bedre kjent som Charter-Svein, siden starten av pandemien. For da samfunnet stengte ned, var Østvik klar i sin tale om at han ikke ville ta en vaksine. Sammen med flere andre, stod han på Eidsvolls plass og brant munnbind i protest mot regjeringens koronatiltak.
– Skulle jeg være med eller feige ut?
Han tok løpefart og hoppet rett inn i stormen. Og konsekvensene var store.
– Hva er den største konsekvensen av ytringene dine om pandemien?
– Det verste er at hvis jeg forteller om konsekvensene, så blir jeg hånet for å sette meg selv i en offerrolle. Men dere ser at jeg overhodet ikke er noe offer, sier Østvik mens han kaster hendene oppgitt opp i luften.
Etter stuntet på Eidsvolls plass mistet Østvik alle sine oppdrag i mediebransjen. Han er tydelig på at det ikke er økonomien som har vært utfordringen de siste årene.
– Det første halvåret var det vanskelig å bare gå på butikken. Folk snudde da de så meg. Jeg husker at det var noen som spyttet etter meg inne i butikken.
Østvik har forlatt det varme, glade blikket sitt et øyeblikk. Ansiktet bærer preg av alvor. Han holder fast i kaffekoppen og kikker ut i rommet.
– Spyttingen, det synes jeg var det verste.
Ingen inviterer til debatt
– Kan vi få litt påfyll? spør kongen av Mallorca til servitøren med et glis så stort og velkommende at man forstår at relasjonen deres har kommet lenger enn et vanlig kundeforhold.
For Østvik er ytringsfrihet viktig. Han mener at folk i dag er for opptatt av å ha de riktige holdningene og mene de riktige tingene. Østvik får en oppvekker etter å ha blitt spurt om noen har invitert til debatt om hans meninger og holdninger.
– Det er ikke mange. I den første perioden var det ingen motstandere som ville snakke om det.
– Hvordan ville du håndtert en sånn debatt?
– Jeg hadde antageligvis takket dem i et minutt hvis noen ville invitert til en sunn debatt, sier han med et ansiktsutrykk blandet med glede, opprømthet og blodig alvor.
– Det er veldig rart at ingen har en mellomting av meninger. Alt er så svart-hvitt, og det virker ikke som det finnes broer mellom uenighet og enighet lenger. Det er veldig skummelt.
– Jeg vet jeg ikke har rett i alt, men hvis jeg kommer på en ting, så skriver jeg det. Jeg sier heller litt for mye enn litt for lite. Og hvis jeg sier noe feil, så får jeg bare rette opp i det.
Ytringsfrihet og kansellering
I hjertet av Grünerløkka finner man lokalet til Subjekt. Med stilrene vegger dekket av kunst sitter flere journalister på et åpent kontorlandskap og skriver saker for avisen. Den unge sjefredaktøren Danby Choi (30) startet kulturavisen for ti år siden. I dag er det den raskest voksende avisen i Norge.
Choi er lei av kanselleringskultur, politisk korrekthet og omtaler seg selv som anti-woke.
Han synes det var feil av medie-Norge å kansellere Svein Østvik.
– Vi har både stillingsvern og ytringsvern i Norge. Det er avgjørende at man kan ha ytringer ved siden av jobben som privatperson, samtidig som man er arbeidstaker et sted.
Choi poengterer at selskaper må tørre å stå i slike mediestormer:
– Alle selskaper sier de er for mangfold, men når det kommer til ytringer, er de ikke det. Dette handler om mangfold og meningsmangfold. Vi skal kunne ha et arbeidsliv hvor det også er plass til de som mener at koronatiltakene gikk for langt. De skal også få lov til å ha en mening.
Han fremholder videre at dette er et klassisk eksempel på at ytringsfriheten må kunne finne sted, hvis ikke endrer vi ingenting i samfunnet.
– Det straffet seg for dem som ytret sine meninger mot tiltakene. I ettertid ser man jo at de også hadde litt rett - vi bruker jo for eksempel ikke munnbind i dag, sier Choi.
På kontoret til den unge sjefredaktøren er det høyt under taket og veggene er dekket av kunst. Skrivebordet hans er fullt av bøker, kunst og papirer. Han har dårlig tid, og skal straks videre til neste møte.
Kontroversiell, men mangfoldig
Mange opplever Subjekt som kontroversiell, men Choi er opptatt av meningsmangfold og at avisen skal publisere et bredt spekter av meninger.
– Det må være rom for debatt. Spesielt temaer om kjønn, transpersoner og koranbrenning er veldig betente. Vi må likevel vise meningsmangfoldet rundt disse temaene. Det er bedre enn at de blir tabubelagt og ikke omtalt.
Ytringsfriheten er en fanesak for den unge redaktøren.
— Når jeg føler at jeg ikke kan ytre meg om noe offentlig, da vil jeg hvert fall gjøre det, sier han og tar en slurk kaffe.
Det er få temaer han ikke ønsker å ytre seg om offentlig, men fremholder at enhver kamp ikke trenger å tas og at man må ta hensyn. Om det er et spørsmål han ikke ville svart på offentlig, svarer han om det finnes flere enn to kjønn.
– Men du har jo ytret deg offentlig om det tidligere, og tatt et tydelig standpunkt?
– Det er sant. Men mange ville nok ikke gjort det. Jeg mener at det biologisk finnes to kjønn, men ville likevel tatt et skudd for en kvinne som vil være maskulin og en mann som er feminin.
Begrenser ytringer i fare for å bli utstøtt
Men hvorfor er det slik at vi selvsensurerer oss? Er det bra eller dårlig? Journalen har vært på gata og spurt folket om ubehagelige spørsmå. Hør her hva de svarer:
Forsker Thorgeir Kolshus er professor i sosialantropologi ved OsloMet. Han mener det kan være farlig at vi selvsensurerer oss, men synes at det også kan være en god ting i enkelte situasjoner.
– Vektleggingen av kritisk tenkning i skolen er viktig og bidrar til å vedlikeholde demokratiet. Men i skolen er det et snevert rom for hva som er kritisk tenkning. Der er det tydelige rammer på hva som er greit å si og ikke.
Kolshus påpeker at det kan være flere grunner til at man ikke tør å ytre kontroversielle meninger offentlig. Journalen snakket nylig med Marija Dobrijevic om dette.
– Siden vi er sosiale dyr, ønsker vi ikke å stå i fare for å bli utstøtt. Det kan begrense ytringsfriheten, sier Kolshus.
Han mener også det er bra at man til tider er litt mer tilbakeholden.
– Stort sett hvis man møter med en nysgjerrighet og sunn skepsis, så blir verden smartere.
Kansellert, men har det bra
Til tross for at Østvik har mistet alle jobbtilbudene sine i medie-Norge, har han det bra i dag. Han vektlegger viktigheten av familie og venner, og mediestormen har vist han hvem som faktisk er der for han.
– Nå har dere jo hørt meg le flere ganger allerede.
Og det stemmer. Svein Østvik som vi møter på den lokale kafeen i hjemstedet Asker, er helt lik som reality-karakteren man kjenner fra Charterfeber. Latteren hans rommer hele lokalet, og det er vanskelig å ikke bli smittet av det gode humøret hans.
– Jeg er stolt av at jeg har turt å følge min overbevisning til tross for konsekvensene. Det er noe vi mennesker burde ha som mål i livet, å være tro mot seg selv.
