Subjekt-redaktør kritiserer kollegaer
En ny undersøkelse som avslører sjefsredaktørers kjendisstatus, får Danby Choi til å reise spørsmål om norske redaktører ytrer seg for lite.
– Jeg er like kjent som sjefredaktøren i Norges desidert største avis, VG-redaktør Gard Steiro. Og så er jeg mer kjent enn sjefredaktøren i Norges nest største avis, Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen. Dette bør de skamme seg over, skriver Choi i en kommentar hos Kampanje.
Choi mener at norske redaktører ikke uttaler seg i stor nok grad og mener undersøkelsen viser dette. Flere redaktører er uenige med Choi sin påstand.
I april kom en undersøkelse laget av Kampanje i samarbeid med YouGov, og resultatet viser hvilke sjefredaktører som er mest kjent. Pallplassene gikk til Trygve Hegnar (Finansavisen), Gunnar Stavrum (Nettavisen) og Ingeborg Heldal (KK).
De ti mest kjente redaktørene i Norge
1. Trygve Hegnar
2. Gunnar Stavrum
3. Ingeborg Heldal
4. Gard Steiro
5. Danby Choi
6.Trine Eilertsen
7. Vibeke Fürst Haugen
8. Olav T. Sandnes
9. Mari Skurdal
10. Hans Rustad
Hentet fra Kampanje og YouGov
Danby Choi (Subjekt) tok fjerdeplassen sammen med Trine Eilertsen (Aftenposten) og Gard Steiro (VG), der alle tre hadde like høy prosentandel av folk som svarte at de visste hvem redaktørene var. Danby Choi reagerte sterkt på rangeringen.
Tror de er late
Choi forteller at flere redaktører fremstår sjenerte for å eie sjefredaktør-tittelen med stolthet og at de heller ønsker å kalle seg administrerende direktører. Noe Choi mener de burde legge fra seg.
– Jeg tror det er det med tid, og at de ikke orker, i tillegg til prioriteringer av den kommersielle delen av det, sier Choi.
Når journalen spør Choi om hva som er grunnen til at redaktører ikke ytrer seg, svarer han at han ikke tror den handler om at redaktører er redde for å ytre seg. Han tror den største grunnen til at en redaktør ikke ytrer seg er latskap.
– Så du tror de er late?
– Ja, jeg tror de er late, svarer han.
Eilertsen og Solbrække er ikke enige i at redaktører er late. Solbrække forteller at det å være redaktør i en nisjeavis som Subjekt er svært annerledes enn rollen som redaktør i en riksdekkende allmennkringkaster som TV 2.
– Jeg kan garantere at de som er sjefredaktører og redaktører i de store mediene, absolutt ikke ligger på latsiden, sier Solbrække.
Trine Eilertsen mener en bør være forsiktig med å male med for bred pensel, spesielt når en ikke kjenner personen, eller har vært i nærheten av arbeidsdagen deres før.
– Han har jo som prosjekt å få oppmerksomhet, og det er han veldig flink til. Så vet han absolutt ingenting om min arbeidshverdag, om Gard Steiro sin jobb, og Vibeke Fürst Haugen (NRK) sin jobb. Eller så later han som om han ikke vet det, forteller Eilertsen.
– Vi kan ikke alt
Choi mener at en går glipp av uavhengige vurderinger når redaktører ikke ytrer seg i store saker.
– Miljøvernforbundet vil forsvare miljøvern uansett, SAS vil forsvare SAS uansett. Medielederne kan konkludere i slike spørsmål, sier Choi.
Eilertsen tror ikke hennes mening i eller om enkeltsaker vil ha noen stor verdi, hun forteller at det ligger mye research bak det å ha en mening med substans. Eilertsen påpeker at Aftenposten har en politisk redaktør som kan mene noe i store og viktige saker.
– Hvis du bare skal synse og mene noe om alt mulig rart, så trenger du ikke lese eller snakke med noen, eller sette deg inn i noen ting som helst. Og noen gjør det, forteller Eilertsen.
Svein Ove Hansli (NRK Stor-Oslo) synes det er viktigere å slippe til dem som har kunnskap på feltet. Hansli ser verdien i å skape en profil spesielt i en lokalavis, likevel mener han at det å legge til rette for dem som kan noe på feltet er viktigere.
– Vi må huske på at vi redaktører er jo ikke helt eureka. Vi kan ikke alt, sier Hansli.
Hun mener at redaktører kan synliggjøre seg og mene mye, men at de bør være forsiktige med å være bastante på ting som andre kanskje kan mer om.
– Jeg tror vi heller skal slippe til de som kan mene noe, og de som sitter i en utfordring, bruke caser, få fram og belyser problemer på andre måter enn at vi skal vise at vi selv mener noe.
Alle redaktørene trekker også jevnlig frem at de mener det er forskjell på hvor stort mediehuset man jobber for, og hvor viktig det er å synliggjøre seg basert på det.
Den vriene objektiviteten
Choi mener at det ikke er mulig å være helt objektiv, derfor legger han kortene på bordet og gjør meningene hans klare for offentligheten.
– Alternativet er jo at jeg ikke sier ting, også har jeg meninger likevel, forteller han.
Eilertsen er enig i at fullstendig objektivt ikke finnes, hun mener likevel at det ikke er hennes personlige mening og agendaer som skal komme frem i Aftenposten.
Aftenposten har en lederartikkel hver dag som er synet til Aftenposten. Der er det Eilertsen som har bestemt hva Aftenposten skal mene.
– Aftenposten er ikke mitt personlige meningsprosjekt og det skal det ikke være heller. Det er et resultat av mitt ståsted, politisk redaktørens ståsted, Aftenpostens formålsparagraf og vår tradisjon, forteller Eilertsen.
Hansli forteller at NRK er en allmennkringkaster som har som tradisjon å ikke mene noe. Han sier at de skal etterstrebe objektivitet så langt det lar seg gjøre og jobbe for å lage og publisere god journalistikk. Noe han mener at mange av mediene i dagens samfunn tar på alvor.
Ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf forteller at det er fullt mulig å ytre personlige meninger samtidig som den fremstår profesjonell som journalist. Kierulf forteller at ytringsfriheten er kompleks.
– Ytringsfriheten kan jo brukes på uendelig mange måter, herunder ved å benytte seg av retten til å ikke gi uttrykk for det en mener, sier Kierulf.
Samtidig understreker hun at det hadde vært fint om redaktører uttalte seg i samfunnsdebatten utover sin rolle som redaktør.
En rolle i endring
Flere av redaktørene er enige om at rollen som redaktør har endret seg de siste tiårene. Det er likevel uenighet om hva forskjellene er og om de er negative.
Choi forteller at det slett ikke er sånn at alt var bedre før, tvert imot mener han at dagens journalistikk aldri har vært bedre. Samtidig mener Choi at redaktørene har en lei tendens til å oppføre seg mer som administrerende direktører enn redaktører.
— Jeg mener at de minner mer om politikere, om PR-driller, altså de svarer for å forsvare VG, eller bedriften sin, i stedet for at de mener kontroversielle ting, og gjerne akkurat det de mener. Og da kommer ikke samfunnet nærmest mulig i sannheten. Vi redaktører burde først og fremst bry oss om sannhetssøken, sier han.
Choi legger også til at han savner flere lederartikler, noe han mener det har blitt færre av. Samtidig som han skryter av dem som fortsatt har dem.
En annen som påpeker at redaktørrollen har endret seg de siste årene er Eirik Lysholm (Avisa Oslo). Han mener at redaktørrollen har utviklet seg ettersom journalistikk nå befinner seg på flere plattformer.
Lysholm synes ikke redaktører uttaler seg mindre enn før, han tror heller det er noen få som var veldig synlige en gang i tiden. Lysholm tror sosiale medier har bidratt til å gjøre journalistikken mer synlig.
— Det er lettere for folk å komme i kontakt med oss i dag. Og det er bare et positivt og et demokratisk gode. At man kan kommunisere så direkte som det vi gjør, sier han.
Solbrække legger også til grunn at kompleksiteten i rollen også har forandret seg.
— Når jeg begynte TV 2, så lagde vi i all hovedsak 18:30 og 21-sendingen. Det var det alle journalistene holdt på med. Og så kom det nettavis, og så kom det nyhetskanal, så kom det tredjepartsplattformer på sosiale medier, noe som gjør at kompleksiteten i nyhetsproduksjonen øker veldig, sier Solbrække.
Anine Kierulf forteller at rollen til dels er den samme som før, det som er nytt er klikk, behovet og tempo. Hun mener det viktigste er at redaktører ivaretar medienes rolle som vaktbikkjer og folkeopplysere. Hun forteller også at hun ikke vet om redaktører uttaler seg noe mindre enn før og at hun tror det er vanskelig å måle.