Skap-sykepleierne
3000 med sykepleierutdanning fra utenfor EU/EØS har søkt om autorisasjon i Norge. Kun en av fem får et ja.
Med små, hurtige skritt går hvitkledde ansatte i de lange, smale gangene på et sykehjem i Oslo. De er inne på pasientrom, gjør stell, deler ut medisiner og gjør sårstell. I fellesarealene spiller de brettspill med beboerene. Ikke bare fordi det er hyggelig, men fordi de sitter med en observasjonskompetanse som ikke alle har. På navneskiltet står det «Helsefagarbeider». Selv om de er utdannet sykepleiere og har jobbet som dette i mange år.
En enorm sykepleiermangel i vente
Mangelen på sykepleiere fortsetter å øke samtidig som etterspørselen blir større. Ifølge NAV mangler det i dag om lag 5000 sykepleiere. Prognoser fra SSB tyder på at sykepleiermangelen vil komme opp mot 46 000 i 2024. Man kan fylle Oslo Spektrum fire ganger med dette antallet.
I år hadde 10 000 vordende studenter sykepleierutdanningen som førstevalg når de skulle søke høyere utdanning. Men det er bare studieplass til halvparten.
Det utdannes ikke nok, og en av fem som er sykepleierutdannet, jobber som noe annet.
Derfor kan det virke rart at en gruppe tilsynelatende er glemt: de som er utdannet som sykepleiere, men som ikke får lov til å jobbe som det.
Det er nemlig vært sendt inn 3126 søknader til Helsedirektoratet siden 2016. Alle som søker om godkjenning av utdanningen sin. Av de rundt 3000 søknadene er det 771 som har blitt godkjent.
Får ikke brukt utdanningen
Filippinske Ana Marie er 38 år og har vært i Norge siden 2015. Hun jobber som helsefagarbeider på et sykehjem i Oslo og trives med det.
– Det er ikke så stor forskjell mellom oss og sykepleiere, egentlig. Sykepleiere har mer ansvar. Så jeg fortsetter å gjøre det jeg har lært på Filippinene.
Ana Marie søkte om godkjenning fra Helsedirektoratet for rundt 8 år siden, men fikk avslag. Utdanningen hennes fra Filippinene ble ikke ansett som jevngod med den norske utdanningen. Hun møtte derfor ikke grunnvilkåret for å få autorisasjon som sykepleier i Norge.
Hun synes det er urettferdig at hun ikke får utføre de arbeidsoppgaven hun vet hun mestrer.
– De fire årene på Filippinene var ikke bare-bare. Det var vanskelig. Men det er Norge som bestemmer. Vi er her bare for å jobbe.
Ana Marie er en av flere helsefagarbeidere som har bakgrunn som sykepleier fra Filippinene. Filippinske sykepleiere er den største gruppen som sender inn søknader til Helsedirektoratet, og også den gruppen som får flest søknader godkjent. Forholdet mellom antall innsendte søknader og godkjente søknader er likevel stor.
I 2023 ble det sendt inn 177 søknader. 78 av disse ble ikke godkjent.
Lang vei til autorisasjon
Niña er kollegaen til Ana Marie og jobber også som helsefagarbeider, selv om hun har sykepleierutdanning fra Filippinene. Niña fullførte sykepleierutdanningen i Filippinene i 2012. I 2013 kom hun til Norge og har jobbet som helsefagarbeider siden 2019. Til høsten håper hun dette endrer seg.
Da starter hun på den kompletterende utdanning på OsloMet, og vil forhåpentligvis bli autorisert sykepleier til sommeren 2025.
– Det er veldig vanskelig, og jeg har egentlig bare flaks som har mulighet, sier Niña om utdanningen.
Historiene til Ana Marie og Niña er på ingen måte unike for de som kommer til Norge utenfra EU/EØS. For mange har veien til autorisert sykepleier vært lang og kronglete. Og kostbar. De fleste som søker, får ikke innvilget autorisasjon og må ta til takke med andre jobber.
– Ikke alle har like trøblete vei, men noen holder på i mange år med å komme gjennom systemet.
Det sier Camilla Rytterager Ingvaldsen ved den private høyskolen VID.
Hun forteller at de har hatt en lang vei å gå, de fleste ble utdannet på Filippinene på starten av 2000-tallet.
– Flere sykepleiere fra utlandet holder på i flere år før de får autorisasjon. Kravene til autorisasjon ligger på nettsidene til Helsedirektoratet. Disse kravene har endret seg over tid, og noen opplever derfor å få avslag når de endelig har oppfylt de opprinnelige kravene som var der ved søknadsstart.
Ingvaldsen anslår studentene i gjennomsnitt har vært i Norge i 10 år, det er sjelden vi ser noen studenter som har kortere botid enn 4 år.
– Det er et eget språkkrav for å komme inn på studiet, dette er høyere enn normal bachelorutdanning. Samtidig er det et minimum for å lære seg godt nok norsk for å kunne gjennomføre studiet.
Strenge språkkrav
Alle som kommer utenfra EU/EØS og må nemlig bevise at de har norskkunnskaper som tilsvarer B2-nivå. Det er det nivået de fleste ligger på etter videregående. For å få bevis på dette må man ta Norskprøven (tidligere Bergenstesten). Niña har bestått norskprøven, men fikk karakter D på den skriftlige delen. For å få autorisasjon trenger hun minst C. Derfor må hun ta prøven på nytt igjen før hun kan søke om autorisasjon. Hun syns B2-kravet er urettferdig.
– B2 er veldig vanskelig, spesielt med grammatikken. Men det er jo også viktig å kommunisere.
For å få helsefagarbeider-autorisasjon kreves det B1-nivå i norsk. Niña forteller at det er mer enn nok for å kunne kommunisere med pasientene.
– Helsefagarbeidere har mer kontakt med pasienter, mener jeg.
Ingrid Blokhus er fra USA og kom til Norge sent på 90-tallet. Hun tok Bergenstesten (nå gjort om til Norskprøven) og fikk 448 poeng på den muntlige delen. For å bestå trengte hun egentlig 500 poeng. For å få godkjent testen måtte hun dra til Norsk Sykepleierforbund (NSF).
–Hun sa, jeg forstår deg veldig godt, så da fikk jeg det godkjent likevel, sier Ingrid og smiler. Da slapp hun å måtte betale og ta testen på nytt.
Blokhus tror at hvilket land man kommer fra betyr mye for hvor fort man kan lære norsk. Hun forteller at flere av hennes asiatiske kollegaer trenger lenger tid, og at det koster mye penger. Derfor ønsker hun at sykehjemmet hun jobber på skal støtte de utenlandske sykepleierne mer.
– Hvis du kommer fra Asia, med et asiatisk morsmål, så er det det som er hinderet. Ikke det faglige.
Gjennom bedre støtte og tilrettelagt norskundervisning tror Blokhus at flere hadde klart å føle seg trygge i språket og flere ville tatt Norskprøven.
Lill Sverresdatter Larsen er leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF). Hun mener det er viktig at et stilles høye krav til autorisasjon som sykepleier i Norge.
– Jeg synes kravene som er satt for sykepleiere som kommer fra utenfor EU/EØS landene er gode, for eksempel språk og nasjonale fag, i tillegg til vurderingen av om utdanningen de har er jevngod med norsk utdanning.
Hvis en sykepleier kommer fra et land i EU eller EØS er det ingen krav om beståtte språktester. Larsen kunne tenke seg at det også gjaldt et språkkrav for dem med utdanning fra EU/EØS land.
– Språk er helt avgjørende for å sikre kvalitet og pasientsikkerhet.
Helsedepartementet har skrevet i en e-post til Journalen at de er bundet av Yrkeskvalifikasjonsdirektivet som regulerer hvilke krav som kan stilles til EØS-søkere.
"Helsedirektoratet står ikke fritt til å stille språkkrav til søkerne som omfattes av direktivet", skriver senior kommunikasjonsrådgiver Thomas Berg.
De svarer ikke på spørsmålet om hvorfor det ikke kan stilles de samme kravene til de utenfor EØS.
Få studieplasser for de langveisfra
Men penger eller ei studieplassene på kompletterende utdanning er knappe. OsloMet tilbyr 60 plasser i året, og søkertallene er høye. Ifølge Ann Kristin Bjørnes, faglig leder ved utdanningen på OsloMet, var det 190 søkere i år. Derfor må mange gå privat for å oppfylle kravene for godkjent autorisasjon. Dette innebærer at søkeren må gjennomføre:
- Språktest nivå B2: 2200 kroner
- Nasjonale fag: 26 000 kroner
- Fagprøve: 11 900 kroner
Prisen for dette er over 40 000 kroner, og inkluderer ikke hva det koster for norskopplæring. I tillegg til dette vil man tape inntekt ettersom man ikke kan jobbe 100%. Dersom man er en søker fra et EU- eller EØS-land trenger man ikke å ha godkjent språktest for å søke om autorisasjon. Mange arbeidsplasser krever likevel en godkjent B2-språktest. På grunn av EU-regler er nesten alle utdanninger innenfor EU godkjent i Norge.
VID har tidligere tilbudt kompletterende sykepleierutdanning på deltid i to år. Skolen er privat, og man må derfor betale rundt 20 000 kroner i studieavgift. For studentene med boliglån og forsørgeransvar ga dette en mulighet for å jobbe noe ved siden av studiene.
Til høsten skal de ikke ta inn flere. Det samme gjelder Høgskulen på Vestlandet.
Det er mangel på finansiering som setter kjepper i hjulene for den private tilbyderen.
– De første kullene var et prosjekt hvor det var tilskudd fra Statsforvalteren. Dette tilskuddet er nå bortfalt, noe som gjør at vi nå ikke vil kunne tilby denne utdanningen før nye midler kommer på plass, sier Camilla Rytterager Ingvaldsen ved VID.
Hun synes det er synd og peker på at det i helsepersonellkommisjonens utredning fra 2023 står at det skal satses på komplementerende utdanning.
– Men det kommer ikke noen midler med satsningen per dags dato.
Ingvaldsen synes staten burde subsidiert studiene, slik at dette kan være et tilbud for flere både på deltid og heltid.
– Det er absolutt en gevinst for helsesektoren å få flere sykepleiere med autorisasjon. Disse kan komme gjennom systemet på kort tid og har ofte med seg verdifull kunnskap og erfaring.
Hun peker på at det positive ved denne gruppen studenter er at de ofte er svært motiverte og er robuste, fordi de har gått gjennom en noe trøblete prosess for å få sin autorisasjon.
Kostbart
Niña forteller at hun gikk på norskkurs i et halvt år, med to undervisninger i uka. Prisen for dette var 16.000 kroner. Deretter kommer den offisielle språktesten for nivå B2 med en prislapp på 2200 kroner. Etter bestått språktest kan man søke på kompletterende utdanning, som tilbys på OsloMet, Høgskulen på Vestlandet og NTNU. Dette er ettårige heltidsstudier, noe som vil si at Niña ikke kan jobbe ved siden av.
–Jeg er heldig med mannen min som støtter meg, forteller hun.
Fordi han har god nok lønn til å forsørge familien på fire, har Niña mulighet til å ta et år som fulltidsstudent.
– Jeg snakket med mannen min og han sa han kunne støtte oss i ett år mens jeg studerer. Jeg er veldig heldig med mannen min som støtter meg, sier Niña.
Hun er gift og har barn, og får derfor litt ekstra i støtte fra Lånekassen. Likevel er hun glad for at hun har en mann med en stabil jobb. Niña gruer seg til studiet og tror det blir vanskelig, men hun har også et stort ønske om å bli sykepleier. Det vil også gi henne noe høyere lønn.
– Da har jeg frihet til å utføre den jobben som jeg har lært i hjemlandet mitt, sier hun.
I den filippinske kulturen er det også veldig vanlig å sende penger hjem til familiene sine. Dette gjør Niña, men også flere av de andre som jobber på eldrehjemmet.
– Sykepleie i Filippinene er dårlig betalt. Det er vanskelig å leve av det dersom man skal hjelpe familien sin, sier Ana Marie. Hun ønsker å studere, men har ikke mulighet til å ta fri fra jobben uten lønn. Hun syns også det er vanskelig å skulle studere fordi hun har barn.
Milliarder til vikarer
Kravene til å bli autorisert sykepleier har ikke alltid vært de samme. Det vet Vivian Elawure, som kom til Norge fra Nigeria i 1988. Allerede to år senere stod hun med gyldig autorisasjon i hånda.
– Ressurser blir kastet bort, sier hun om dagens ordning.
Norske kommuner og helseforetak brukte opp mot 3,6 milliarder på sykepleiervikarer i 2022. Elawure mener at man burde satse mer på sykepleiere med utdanning fra utlandet, og gjøre veien til autorisasjon lettere.
Mange utenlandske sykepleiere sier at det ikke er gunstig å ta permisjon uten lønn for å studere. De fleste er over 30 år, og noen har barn og har også kjøpt hus. Hvis man skal studere kompletterende utdanning er dette utgifter som da må dekkes av studielånet.
For Elawure er det viktig at de som er utdannet sykepleiere får autorisasjon, ikke bare på grunn av lønna, men også kunnskapen de har.
– Jeg sier til dem, du er sykepleier inni her, selv om du ikke er sykepleier i Norge, sier hun og klapper seg på venstre side av brystet.