Fortsatt press på pressen

I august 2024 ble regjeringen i Bangladesh styrtet av en protestbølge ledet av studenter. Siden opprøret har det skjedd store endringer for pressefriheten i landet. Lover og regler som tidligere begrenset ytringsfriheten, har blitt fjernet eller justert.

Lovene knyttet til Digital Security Act ble blant annet opphevet.

Bangladesh ble rangert som nummer 165 av 180 land på pressefrihetsindeksen for 2024. Landets poengsum falt fra 35,31 i 2023 til 27,64 i 2024.

Professor i media og kommunikasjon, Anis Pervez (64), sier at samfunnet fortsatt bærer preg av gamle strukturer, til tross for lovendringene.

– Folk har vært redde så lenge, og mange er fortsatt forsiktige med å snakke fritt, forteller Pervez.

Videre påpeker han at de største utfordringene til ytringsfriheten i Bangladesh ikke nødvendigvis kommer fra myndighetene alene, men fra samfunnets eliter.

– Når man snakker om frihet, blir den ofte utfordret på to måter: formelt og uformelt, sier han.

Han forklarer at de formelle hindringene – lover og reguleringer – forbedret seg etter regjeringsskiftet i 2024. Men de uformelle utfordringene består.

– De rike, mektige og korrupte aktørene i samfunnet er fortsatt en stor trussel mot ytringsfriheten, understreker han.

Pervez tilføyer at flertallet av befolkningen i Bangladesh ikke har noe forhold til tradisjonelle medier lenger. Folk leser knapt aviser, og de færreste følger med på TV-nyheter. Det er sosiale medier som gjelder, spesielt Facebook.

Fremdeles maktstyrte medier

De fleste mediehusene i Bangladesh eies av mektige grupper, og eierne bestemmer i stor grad hva som skal publiseres. 

– Kan journalister i Bangladesh skrive fritt om det de vil?

– Lenge kunne de ikke det, men det har blitt bedre. Bangladesh har utallige aviser og over 40 TV-kanaler, men nesten alle er kontrollert av ulike interessegrupper. Journalistene har formell frihet, men de er ikke frie i praksis.

– Man bør være forsiktig med å kritisere religion åpent. Selv jeg, som er eldre og har en viss posisjon som lærer, merker det, sier han.

Pervez har selv kritisert hvordan islam noen ganger brukes til å undertrykke kvinner.

– Folk lar meg være i fred fordi at jeg har status. En vanlig person uten slik beskyttelse ville nok fått problemer.

Uformell sensur bremser pressefriheten

Tidligere ble journalister i større grad utsatt for fysisk og psykisk trakassering, arrestasjoner og sensur.

Det har blitt mindre formell sensur, men den uformelle sensuren er likevel dominant. Selv om presset ikke kommer direkte fra myndighetene, blir journalister fremdeles presset til å fjerne saker.

– For å oppnå ekte pressefrihet, må vi også begrense den uformelle makten. Det er vanskelig, for det er snakk om mange forskjellige grupper og interesser i et fattig land, sier Pervez. 

Professoren presiserer at det bangladeshiske folket har lite tillit til mediene.

– Samfunnet er splittet, og folk har ofte lojalitet til "sin" gruppe, og mistillit til andre. Tillit krever troverdighet, og at man føler på tilhørighet. Mange føler at mediene representerer elitene, ikke vanlige folk, forteller han.

– Ingen pressefrihet i bangladesh

Samira Binte Luftar(19) er svært kritisk til pressen i Bangladesh. Hun har nylig fullført videregående i Dhaka og skal snart begynne studier i England.

– Det finnes bokstavelig talt ingen pressefrihet i Bangladesh. Nesten alle nyheter er fabrikkert eller vinklet for å favorisere folk med penger eller politisk makt, forteller hun.

Luftar finner nyheter hovedsaklig via sider på sosiale medier. Hun påpeker at de som regel er mer pålitelige enn offesielle nyhetsplattformer.

– Opplever du at nyheter blir sensurert eller fjernet? 

– Ja, veldig ofte. Hver gang det er kritikk mot regjeringspartiet, blir nyheten raskt fjernet eller sensurert. Dette gjelder særlig Jamuna TV. 

Journalen har forsøkt å komme i kontakt med Jamuna TV, uten å få svar.

Bangladeshiske medier svikter mangfoldet

Mediene i Bangladesh bryr seg lite om å representere mangfold, hevder Luftar.

– Urfolk i de avsidesliggende fjellområdene tjener knapt minstelønn, og mediene overser historiene deres. De blir aldri omtalt i mediene, sier hun.

Luftar viser til saken om urfolksaktivisten Kalpana Chakma, som ble bortført av væpnede styrker. Etter julirevolusjonen i 2024 dukket det opp graffiti til støtte for Chakma, men det ble svartmalt av ukjente aktører. Dette ble ikke dekket av tradisjonelle medier.

Professor i Sør-Asia-studier, Arild Engelsen Ruud, bekrefter at fattige, og særlig stammefolk, blir diskriminert av pressen i Bangladesh.

– Det er ikke direkte forskjellsbehandling, men pressen er generelt ikke interessert i de fattiges stemmer.

– Det er ingen som spør hushjelpen om hva hun måtte mene om hist og pist. Man spør heller professoren, banksjefen eller forretningsmannen, forteller Ruud.

Pressen har derimot rettet mye oppmerksomhet mot unge mennesker og studenter.

– Når en hel generasjon klarer å styrte en regjering, så er det interessant å finne ut hva de mener, sier han.

Risikerer fengsel uten lovbrudd

Selv om ytringsfriheten i prinsippet er beskyttet av loven i Bangladesh, kan enkeltpersoner og journalister som ytrer seg kritisk likevel risikere å bli arrestert.

– Problemet er ikke nødvendigvis lovverket, men at du kan bli pågrepet på sviktende grunnlag. Deretter må du gjennom en lang prosess for å bli frikjent, sier Ruud.

Arrestasjoner kan skje på bakgrunn av klager fra personer med politisk makt eller sterke posisjoner.

– Politiet handler ofte på bestilling fra lokale politikere, militæret eller andre med innflytelse, uten å gjøre en reell juridisk vurdering.

Ifølge professoren kan det ta uker å slippe ut av fengsel og måneder før en eventuell frifinnelse er på plass.

Knebling av pressen svekker samfunnet

– Når ytringsfriheten i mediene begrenses, svekkes hele samfunnets evne til å fungere, advarer jussprofessor Anine Kierulf.

– Uten en fri og kritisk presse får vi ingen uavhengig journalistikk på områder som politikk, byråkrati, helsevesen, politi og skole, sier Kierulf.

Hun understreker at pressens rolle som samfunnets vaktbikkje forsvinner når mediene ikke tør eller får lov til å publisere viktig informasjon.

– Når befolkningen ikke får innsikt i hva som faktisk skjer, blir de dårligere rustet til å fatte gode og informerte beslutninger, sier Kierulf.

Tror på gradvise endringer

Professor Anis Pervez mener den viktigste endringen etter regimets fall er at myndighetene har trukket seg tilbake fra den systematiske undertrykkelsen av ytringer.

– Tidligere levde vi under et brutalt og autoritært regime. Det er viktig å forstå hvor ille situasjonen var fram til august i fjor, sier Pervez.

I dag styres landet av et midlertidig styre som ifølge Pervez viser en vilje til forbedring.

– Om vi får fem til ti år med godt styresett, kan det føre til endringer også i den uformelle sektoren. Men kultur endres ikke over natta. Det tar tid, understreker han.