Kvinnelige journalister i Frankrike: – Mye verre enn før
Kjønnsdiskriminering, vold og seksuell trakassering av franske journalister er stadig i nyhetsbildet. –Jeg har hørt mange skrekkhistorier, sier en av dem.
I januar ble tre kvinnelige journalister angrepet da de dekket et knivdrap i byen Evreux. Under en "Gule vester"-protest ble en kvinnelig journalist truet med voldtekt, og i kjølvannet av #MeToo-bevegelsen har flere prominente mannlige journalister blitt avslørt for seksuell trakassering og vold.
Journalen har snakket med to kvinnelige, franske journalister om opplevelsene deres i den franske pressen.
– Motarbeider oss
Claire Roussel er blant annet motejournalist og jobber i Prenons La Une, en anerkjent organisasjon som jobber for likestilling for kvinner i media.
– Vi har gjort en del fremskritt her i Frankrike i det siste, men vi lever jo i et patriarkat, så vi har fremdeles mange hindringer vi må jobbe med, sier hun.
Roussel nevner ordet «femicide» som et eksempel på en problemstilling journalister og aktivister har kjempet for i mange år.
– Femicide er ikke et resultat av kjærlighet eller sjalusi, det er et mord. Men noen medier motarbeider oss aktivt, fordi enkelte sjefredaktører ikke ønsker at våre perspektiver skal få plass.
Roussel refererer til Frankrikes rikeste mann Bernard Arnault, som blant annet eier Le Parisien.
–Kapitalismen er en av grunnene til at systemet endrer seg så tregt, hevder frilansjournalisten.
– Stor forskjell fra tidligere
Pauline Adès-Mevel jobber som lærer ved universitetet Sciences Po og har jobbet som journalist for flertallige medier i Frankrike i mange tiår. Hun har også jobbet som talsperson for Reportere uten grenser.
Adès-Mevel mener at det er stor forskjell på hvordan det er å være kvinnelig journalist i dag sammenliknet med før.
– Jeg er over 50, og jeg tror jeg har opplevd journalistikk på en helt annen måte enn det unge journalister gjør i dag. Jeg har opplevd utfordrende situasjoner som journalist, fordi jeg dekket en sak som noen ikke ville jeg skulle dekke, men ikke nødvendigvis fordi jeg er kvinne, sier hun.
Holdes utenfor
– De siste fem årene har vi hatt flere kvinner som har stått frem med historier om kjønnsdiskriminering i redaksjonene. Det startet i sportsjournalistikken, men gjelder nå flere områder. Det er ikke lenger et tabu, sier Adés-Mevel.
Dette inkluderer blant annet et brev til avisen Le Monde, der over hundre kvinnelige sportsjournalister gikk sammen om å klage på et fiendtlig arbeidsmiljø med trakassering, diskriminering og ekskludering. I brevet sier de også at kun ca. 10 % av sportsjournalister er kvinner.
Frilansjournalist Claire Roussel bekrefter dette og påpeker at menn i lederroller oftere gir bedre stillinger til menn. Kvinner holdes ofte utenfor jobber innenfor visse områder som økonomi, politikk og sport.
– Det er store forskjeller på kvinnelige og mannlige journalister, og vi er ikke likestilt i det hele tatt, mener hun.
Rike menn eier media
Roussel viser også til at det er mange rike menn som eier mediene i Frankrike, blant andre Frankrikes rikeste mann, Bernard Arnault eller Vincent Bolloré.
Hun understreker at hun elsker at det franske medielandskapet er så bredt, men at det generelt er lite penger til å starte egne, uavhengige medier.
– Det handler om makt og penger. Derfor prøver feministiske journalister enten å gjøre en liten forskjell innenfor etablerte medier, eller de starter sine egne, sier Claire Roussel.
Adès-Mevel mener derimot at påvirkningen eierne har på det som blir publisert ikke har med kjønn å gjøre.
– De er først og fremst forretningsmenn, og de eier medier fordi det tjener deres interesser. Du merker kanskje ikke engang at det nesten bare er eldre menn, men de kan legge press på redaksjoner når de vil, konstaterer hun.
– Umulig å feie det under teppet
Claire Roussel hevder at hun stadig får tilbakemelding om at journaliststudenter skal ha opplevd å bli trakassert og manipulert av lærere, gjennom arbeidet med Prenons La Une.
– Ofte gjør ikke skolene noe med det, hevder Roussel.
Adès-Mevel gir studentene sine opplæring i hvordan man sier fra om trakassering og kjønnsdiskriminering.
– Hvis du er praktikant og føler deg utsatt for kjønnsdiskriminering fra en redaktør er det ikke sikkert du tør å si ifra, fordi du vet at det kan få konsekvenser for karrieren, sier hun.
Hun hevder derimot at det er blitt bedre de siste årene. Redaksjoner og ledere får opplæring i likestilling, og det er sterke lover mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Så det er umulig å bare feie det under teppet.
Typisk kvinnesak
Saken om Dominique Pelicot har vært spesielt betydningsfull for feminisme og #meToo-bevegelsen i Frankrike. Han ble nylig dømt for å ha arrangert voldtekter av sin kone.
– Jeg dekket ikke saken selv, men snakket mye med andre journalister om den. Mange redaktører sendte bare kvinnelige journalister for å dekke den, fordi de mente at det var en typisk kvinnesak, sier Roussel.
Hun mener det kom noe positivt ut av saken ved at det hjalp å skape bevissthet rundt temaet, og at det skapte en sterk solidaritet mellom de kvinnelige journalistene som var til stede.
Skuespilleren Gérard Depardieu ble nylig dømt for seksuell trakassering og overgrep på to kvinner. Roussel fulgte med på noen journalister som dekket rettssaken. En mannlig journalist som var tilstede uttalte at Gérard ikke er så ille.
– Kjønnsdiskriminering er fortsatt dypt forankret blant noen franske journalister, sier hun.
Truet med voldtekt
Adès-Mevel tar opp saken om den kvinnelige journalisten som ble truet med voldtekt under en “Gule vester”-demonstrasjon, som et eksempel på at kvinnelige journalister blir utsatt for vold og trusler på jobb.
– Hun klarte å unnslippe, men det var en sterk opplevelse. Under demonstrasjoner generelt, enten det er sosiale bevegelser eller streiker, opplever kvinnelige journalister mer trakassering, både fysisk og verbalt.
Adès-Mevel nevner også trakassering av journalister på nettet, og sier det rammer kvinner mer enn menn. Angriperne finner private opplysninger, for eksempel at en kvinne er mor, eller hvor barna hennes går på skole, for å skremme henne, sier den tidligere journalisten og læreren.
Flere kvinner enn menn
Adès-Mevel peker også på at det de siste årene har vært flere kvinnelige journalister enn menn. Hun mener det er et viktig poeng.
– Det betyr naturlig nok at flere kvinner er i felt, og dermed også mer utsatt. Da jeg startet karrieren min, var det mange kvinnelige journalister, men ikke i nærheten av så mange som nå.
Adès-Mevel mener det er fordi yrket har blitt ekstremt usikkert og dårlig betalt, og at det nesten er umulig å overleve som journalist alene i Frankrike. Menn søker seg gjerne til godt betalte jobber. Derfor er det også oftest menn i lederstillinger i mediene.
Etter det Adès-Meval erfarer er det hovedsakelig kvinner som utdanner seg innen journalistikk.
– Jeg underviser ved universitetene Sciences Po og Celsa, og ved universitetet i Saint-Denis – og flertallet av studentene mine er kvinner.
Ikke et progressivt land
Roussel mener kvinnelige journalister har vunnet noen viktige seire, og at det nå er en kraftig reaksjon på tilstandene i Frankrike. Hun ønsker også at utenlandske medier skal være klar over at Frankrike er et av de mest reaksjonære landene, og det er viktig at folk forstår at Frankrike ikke er et progressivt land, slik det ofte fremkalles i medier.
– Vi trenger et mangfoldig medielandskap. Vi må rapportere om virkeligheten, ikke late som om alt er greit, avslutter Roussel.