BLA – en satsing på papirformatet i dagens digitaliserte verden
Papiravisen BLA er Norges eneste gjenværende rene litteraturavis som publiserer i papirformat. Hva er det med de fargerike, skjøre sidene som kan fylle et lokale for å feire litteraturen i en verden som stadig beveger seg mot heldigitalisering?
I Universitetsgata, overfor Nasjonalgalleriets støvete vinduer, ligger Solum Bokvennen. Den fremstår som noe bortgjemt, for den som ikke vet hvor en skal se. Slik er det også med papiravisen BLA, som holdt en lanserings-fest i Bokvennens lokaler. Her er det vinservering, summende stemmer og mulighet for å kjøpe bokklassikere til en billig penge. Alt som behøves for å markere den 30-ende utgivelsen siden William S. Mørch og Eilif Guldvog Hardtvedt tok over som redaktører.
Det er et bestemt publikum som trer frem i det delvis trange lokalet. Unge voksne som jobber med design, i forlag, med scenekunst, som frilansere og forfattere. Flere av dem stiller i alternative antrekk, alle stilige og med en fornemmelse av å være i en europeisk storby. Dette virker passende, ettersom BLA 4 2025 dreier seg om mote. Månedens utgave inkluderer innslag fra både Monica Goksøyr, vinner av Tarjei Vesaas debutantpris i fjor, og Olav Fangel, som har blitt nominert til samme pris tidligere.
Jeg får snakke med nåværende redaktør William S. Mørch, en ung mann med vennlig blikk, lysegrønn dress og ringer i begge ørene. Han forklarer meg konseptet bak BLA med lysende entusiasme.
– Målet er å fornye, vi prøver alltid å inkludere noe man kanskje ikke forventer fra et litteraturskrift.
I hvert nummer inviterer de en skribent utenfor litteraturverdenen. I denne månedens utgivelse har de blant annet bedt skribent Albert Kvalsvik Holskjær, kjent for Humoretaten, om å skrive en bokanmeldelse av Erik Eikehaugs nye roman. William forteller meg at de alltid forsøker å nå ut til andre grupper enn bare den innerste litteratursfæren.
– Vi vil forstyrre litteraturverden, vi vil lage litteratur man kan kødde litt med.
Når jeg spør hvordan den kreative prosessen bak hver utgivelse fungere for redaktørene, trekker han litt på smilebåndene.
– Jeg og Eilif sitter på kontoret og jazzer.
De stiller seg spørsmål som: «Hva kan en skribent skrive noe nytt om?», «hva er det det ikke skrives om?» eller «hva er det det skrives om hvor et eller annet mangler?».
Man kan si at konseptet til avisa er å være nytenkende. Eilif kommer etter hvert tassende bort og introduserer seg selv. Det er et humoristisk glimt i øynene bak brillene. Med et hvitvinsglass i hånda forklarer han hvordan han endte opp som redaktør for BLA.
Han har studert idéhistorie, og var tidligere skribent for NATT&DAG, hvor han særlig skrev om litteratur. William har studert litteraturvitenskap og ble først introdusert for BLA i studietiden for rundt 10 år siden.
BLA, et akronym for Bokvennen Litterær Avis har eksistert siden 1989, da redaksjonen ble etablert av forfatter Jan M. Claussen. Før het det BLM – Bokvennen Litterært Magasin, men i 2016 ble BLM omgjort til en månedsavis, da det gikk inn for en tydelig satsing på papirformatet. Et kanskje upopulært valg, men kanskje etter daværende redaktørs mening, en tapt kunst.
Papirformatet blir sakte, men sikkert erstattet av skjerm og lyd. BLA fremstår som en motpol av denne utviklingen. Det kan virke som de har tiltro til at den nye, yngre generasjonene av lesere vil gjeninnføre tradisjonen bak å verdsette det fysiske formatet.
Forfatter og dikter Aina Villanger skriver om avisa:
«Jeg leser ikke BLA bare fordi den har dype og brede nok artikler i passe lengde for lunsj, buss- eller båtreiser, eller fordi den kan brettes sammen til en flat pakke i vesken, men fordi den blafrer mellom hendene, den blafrer slik en avis pleier å blafre når en leser holder den opp foran seg, retter den litt opp eller kanskje legger den ned på et bord, fukter tommel- og pekefinger og blar tenksomt over til neste side».
Og når jeg kikker på veggen av fargerike forsider som fanger tidsånden med lekende design, er det umulig å ikke kjenne på savnet etter det analoge som synes å ha grepet dagens unge. Men selv hvor appellerende papiravisen virker, er det likevel gjennom internett at forfatter Monica Goksøyr først oppdaget litteraturskriftet. Hun fant BLA gjennom avisens egen podkast.
Jeg avbryter henne midt i å benytte seg av boksalget, og får nesten dårlig samvittighet. Hun har nettopp hatt opplesning av innslaget sitt i månedens utgivelse. Hun, og forfatter Olav Fangel fikk i oppgave å skrive en historie basert på et klesplagg. Med en drømmende fremtoning, forteller Monica at hun har på seg kjolen hun valgte å skrive om, etterspurt av redaktørene.
Monica er egentlig utdannet jurist og jobber som det på fulltid. Skrivingen er bare en hobby. Jeg spør henne hvordan det er å bli invitert til å skrive i et tidsskrift.
– Det føles som jeg har blitt kastet inn i et nytt univers.
Når jeg spør Monica hva hun synes om papirformatet, og BLA som en helhet, er svaret klart.
– Jeg digger det.
Under Monicas høytlesning blir rommet tyst. Publikum er åpenbart grepet av historien hennes, som tar oss gjennom livssyklusen til silkekjolen – fra unnfangelsen av larven som lagde silken til kjolens siste eier.
Rommet bryter ut i applaus, og Monica bukker og smiler skjevt.
Ut ifra publikums respons er det ingen tvil om at en papiravis fortsatt kan feires i en digital verden.
