Den norske drømmen

Hjulene knirker svakt idet Abdalrhman Yasin svinger inn på skoleplassen. Klokken er kvart over ni og han har syklet fra Majorstuen, bydelen han nå kaller hjem. Foran ham reiser Fram videregående skole seg. Her venter en kartleggingssamtale, et første steg inn i et nytt liv i Norge.

Sykkelturen fra Majorstuen til Fram videregående skole og tilbake strekker seg over 12 km.

Lenger inn mot sentrum, omtrent en kilometer fra Oslo Sentralstasjon, knyter Dariel Garcia og Newman Hamilton forklene rundt livet. Mellom bygninger av stål og glass starter dagen på Åpent Bakeri Barcode. Inne på kjøkkenet fyller de brett med nytrillet gjærdeig. Om noen timer skal lukten av ferske boller sive ut gjennom døra og lokke kunder inn. 

Både Hamilton og Garcia har jobbet på Oslo Streetfood før de begynte på Åpent Bakeri.

Yasin, Garcia og Hamilton kom til Norge i jakten på bedre muligheter. Tre ulike reiser, tre forskjellige historier, men med samme mål: å lære språket, finne arbeid og skape seg et liv her.

En helt annen hverdag

Abdalrhman Yasin (23) tenker tilbake på hvordan den tåkeaktige varmen hang over gaten da han beveget seg fra universitetets porter og videre til farens matbutikk. 

– Jeg studerte maskinteknikk ved Khartoum Universitet, jeg fullførte en bachelor før jeg kom hit, forteller Yasin. 

Han mimrer tilbake til familiemiddager i huset han bodde med moren, faren og sine søsken. Han forteller at noen ganger spiste han ute på små restauranter hvor krydderduften la seg tungt i lufta.

– Hvis noen bekjente gikk forbi inviterte vi dem til å sitte med oss og spise av maten vår. Det er sånn kulturen er der. 

Slik husker han livet før april 2023, da krigen brøt ut i Sudan.

Han synger mye anasheed, en religiøs arabisk sangform.

Livets viktigste avgjørelse

Dariel Garcia (25) husker godt dagen da alt endret seg. Det var en mild vinterdag i februar 2022 i Spania, men selv befant han seg i hjemlandet, på besøk hos familien i Den dominikanske republikk. 

Han forteller at den siste uka før han skulle tilbake til Spania ringte telefonen. På skjermen lyste farens navn.

– Han sa at han allerede hadde bestemt seg for å flytte til Norge og ba meg tenke nøye over om jeg ville følge i hans fotspor, sier Garcia.

Han beskriver hvordan pandemien hadde rammet familien i Spania hardt. Økonomien var presset, og faren hadde reist til Norge i håp om å bygge et bedre liv for familien.

Garcia minnes at han kjente en tyngde i kroppen da samtalen var over. I Spania hadde han venner, rutiner og et etablert liv.

– Jeg var redd, innrømmer han.  

Å flytte til et land han knapt visste noe om, uten å kunne språket, føltes, slik han beskriver det, som et sprang ut i det ukjente.  

Noen dager senere ringte faren igjen. Da navnet hans dukket opp på skjermen, visste Garcia allerede svaret.

Han skulle reise til Norge.

I Spania jobbet Garcia på en autentisk italiensk restaurant hvor han lagde alt fra bunnen.

Det dominikanske instinktet

Varmen stiger opp fra asfalten, sola steker mot huden. Slik husker Newman Hamilton (48) dagene i Den dominikanske republikk før han flyttet til Spania.

– Ingen dager var like. Hver dag hadde jeg noe nytt å gjøre, sier han.

Han minnes morgenene han våknet og dro rett til stranden, ofte i shorts, med klimaanlegget på fullt i bilen.

– Jeg kunne våkne og tenke: i dag drar jeg på jobb litt senere. I dag skal jeg på stranden.

Senere flyttet Hamilton til Spania for å studere grafisk design. Livet der beskriver han som fleksibelt, men også preget av økonomisk usikkerhet, særlig under og etter pandemien. Det var nettopp dette, kombinert med et besøk til Norge, som fikk ham til å vurdere å flytte hit.

– Jeg er en «hustler», som vi sier i Den dominikanske republikk.

Hamilton har et eget klesmerke kalt Full Peluche, som er en dominikansk slang for "attraktiv person".

Han forteller om hvordan han sjonglerte pliktene sine. Fra å drive et klesmerke, til å frilanse, og samtidig være pappa. Om nettene befant han seg i dunkle nattklubber, med flimrende lys og høy musikk, der han filmet og jobbet på prosjekter som krevde våkne øyne til langt utpå morgenen. Når solen steg, byttet han scene: fra strobelys til morgensol, fra fremmede dansegulv til lek på stuegulvet. Dagene var viet det han kaller en av livets største gaver: sønnen hans.

– Å reise til Norge uten han er den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt. 

To kokker, én rytme

Klokken halv åtte starter dagen for Hamilton på Åpent Bakeri. Han trekker på seg uniformen: kortermet hvit skjorte, sorte dressbukser og et mørkt forkle.

Morgenen i lokalet settes i gang med et rykk. Bordene fylles raskt av par som deler frokost, menn i dress og skjorte på vei til jobb, og små møter over kaffekopper og croissanter. Bak benken som skiller kjøkkenet fra utstillingsdisken, plystrer Hamilton lavt på en melodi.

– Jeg trenger musikk, sier han og smiler skjevt.

Hamilton har tidligere jobbet som kokk på en sushirestaurant.

Før Hamilton valgte matens vei, studerte han en master i postproduksjon og visual effects i Madrid.

En og halvannen time senere kommer Garcia inn døra. Uniformen hans er mørkeblå nederst, og på forkleet står «Åpent Bakeri» skrevet midt på brystet. Hamilton, som tidligere hadde hatt et alvorlig konsentrert uttrykk, mykner straks. Stemningen på kjøkkenet skifter, som om luften får en ny rytme.

Sammen kutter de grønnsaker og elter deig til resten av uka. På den andre siden av benken, bak disken og baristaområdet, beveger de andre ansatte seg rolig mellom kaffekopper og påfyll av varer, uten mye prat.

Garcia og Hamilton skiller seg umiddelbart ut. Bandanaene på hodet, for å holde det lange håret bak i stedet for kokkehatter, gir dem et uventet preg av karakter. Bevegelsene deres på det trange kjøkkenet ligner en rytmisk dans: usynkrone, men alltid perfekt tilpasset hverandre. Ordene flyter lett på spansk mellom skjærefjøler og stålboller. De prater om bursdager, små hendelser og livet utenfor bakeriet, mens hendene jobber som om de kjenner hverandre uten å måtte se.

Hamilton og Garcia lager alle varmeretter på kjøkkenet fra kl. 9 til 16

På Åpent Bakeri ved Barcode kan du få en steak sandwich med indrefilet.

Kort tid senere trer to kvinner fra Kirkens Bymisjon inn, den ene iført en lang rød frakk og med en stor Ikea-pose i hånden. De går bort til kassa og blir henvist til slutten av disken, nærmere kjøkkenet. Hamilton utveksler noen ord på spansk med dem, mens Garcia finner fram en kurv full av brød og bakst, som kvinnene fyller Ikea-posen med. Lukten av nybakt brød og gjær sprer seg i rommet.

Når klokken bikker ti, har den første rushtiden etter morgenen lagt seg. Lokalet tømmes nesten på et blunk, men stillheten varer ikke lenge. Elleve minutter senere strømmer nye gjester inn. Til tross for at det er et bakeri, lukter det overraskende lite kaffe, derimot henger duften av nystekt kylling fra kjøkkenet i rommet.

Rundstykkene og det meste av kalddisken leveres daglig fra Åpent Bakeri-fabrikken.

En middelaldrende, blond kvinne nærmer seg disken. Hun får blikkontakt med Hamilton.
– Kan jeg få aioli til salaten? spør kunden på norsk.

Hamilton ser forvirret på Garcia, som møter blikket hans med samme undring. Før de rekker å svare, kommer en av de andre ansatte til unnsetning og hjelper kunden videre.

Fotarbeidet som knytter han til hjemlandet

Omtrent to kilometer fra Barcode vibrerer Torggata av latinamerikanske rytmer. I enden av den lange sideveien beveger rytmiske kropper seg ut av Café Sør og danser over betonghellene utenfor.

Sola har for lengst gått ned, og kveldens mørke åpner for en blanding av mennesker på tvers av etnisiteter, som byr på hoftebevegelser og tett sammenknyttede kropper. Et syn man sjelden får oppleve i dagens altfor avslørende lys.

Garcia finner ofte veien til dette samlingspunktet når kveldene fylles med salsa og bachata. Innenfor Café Sør sine blanke vegger slår musikken mot deg med full kraft, og den fengende rytmen får folk til å trekke tett sammen. Musikken dundrer så høyt at all form for personlig rom viskes bort. Skal man føre en samtale, må man helt opp til øret på den andre, ellers drukner ordene i bassrytmen.

– De fleste norske vennene mine har jeg blitt kjent med på Café Sør, sier Garcia med et smil.

Inne i lokalet er det mørkt. Den eneste lyskilden kommer fra vekslende, fargerike lysstråler som glir over veggene. Garcia beveger seg sjenert mot dansegulvet og beundrer par i ulike aldre som kaster seg bakover og lager elegante bevegelser med armene.

Garcia danset lite før han flyttet til Norge, og lærte å danse bachata først etter han kom hit.

Når sangen er over nærmer en blond kvinne seg. T-skjorten hennes klistrer seg mot svetten på huden, og pusten hennes er tung. Hun legger hånden på Garcias skulder og lener seg frem, så ordene hennes når ham uten at de drukner i omgivelsene.

– Vil du danse? spør hun på engelsk.

Bachata er en romantisk musikk- og dansestil fra Den dominikanske republikk, kjent for myke hoftebevegelser og følelsesladde rytmer.

Sekunder senere svinger de over på gulvet sammen, i en naturlighet som nesten ser ut som en innøvd koreografi.

Garcias beskjedne og stille uttrykk glir sakte over i et selvsikkert smil, mens kroppen og føttene følger rytmen helt av seg selv. På dansegulvet finnes ingen språkbarriere, bare musikken som tar over og fører alle i samme takt.

Garcia forteller at han ønsker å bli kjent med kvinner utenfor sin egen kultur dersom han skal date igjen.

Nå er salsa- og bachata-kveldene på Café Sør en måte for han å føle seg nær kulturen sin på.

Fra Bergen til Sudan – og tilbake 

En busstur og 13 stopp unna, passerer et lite tog av barn i gule refleksvester. Latter og lyse stemmer danser i takt med den lette brisen og flyter ut over skolegården ved Fram videregående. 

Langs benkene rundt plassen lar folk ansiktene bade i varmen morgensola byr på. Fra avstand høres en svak summing. Det er lyden av en sykkel som nærmer seg. Den unge mannen som tråkker seg inn på plassen, smelter sømløst inn i hverdagslydene. For barna markerer denne dagen starten på et nytt skoleår. For ham betyr den noe mer.

For tre måneder siden flyttet Abdalrhman Yasin til Norge. I dag bor han med pappaen i en leilighet på Majorstuen. Yasin ble født i Bergen og har norsk statsborgerskap, men flyttet til Sudan med foreldrene da han var fire år. Yasin og faren venter nå på å kunne gjenforenes med moren og søstera, som er i Egypt mens de venter på den juridiske prosessen for å komme til Norge. 

– Krigen forandret livet mitt helt. Vi mistet alt vi hadde. Det er en forbannelse, forteller Yasin.

Abdalrhman Yasin skyver døren til Fram videregående skole opp. Stemmer flyter sammen, et mylder av språk og aksenter som klinger mot veggene, et teppe av lyder fra hele verden.

Blikket hans vandrer rundt, tar inn hver krok av rommet, men kroppen er rolig, nesten uanfektet. En litt eldre kvinne, som ser ut til å være ansatt på skolen, nærmer seg med rolige skritt.

– Er du her for kartleggingssamtale i voksenopplæring?

Yasin nikker forsiktig, usikker på om han forstår ordene helt. Hun peker mot dit han kan vente. 

Yasin har lagt musikken på hylla, nå er det for det meste bønn og koranvers som står på spillelista.

Han finner frem AirPods og setter dem i ørene, men lar dem være stille. I stedet blar han gjennom sosiale medier, fingrene beveger seg automatisk. Stemningen er preget av en blanding av ro, spenning og forventning.

En mann, som ser ut til å være i 30-årene, leder Yasin inn i et klasserom. Ved bordet sitter en kvinne i som virker litt eldre. Et hvitt skjema ligger foran dem, arkets tomme felt som venter på svar. Yasin setter seg ned, med et lite, beskjedent smil om munnen, prøver å gjøre seg klar for det første steget inn i et nytt liv.

Den første uka med norskopplæring har Fram videregående fått over 300 elever som skal kartlegges.

Mellom språk og sosiale nettverk

Antirasistisk senter jobber aktivt med integrering og inkluderingsprosesser i Norge. De er samarbeidspartnere som dokumenterer rasisme, gir innspill til myndighetene og driver forskjellige prosjekter for å skape rom til integreringen i Norge.

I følge Statistisk sentralbyrå, bor det totalt  965 113 innvandrere i Norge, som utgjør 17,3 % av befolkningen. Antirasistisk senter opplever at mange innvandrere pleier å være motiverte til å lære både språket og komme seg i arbeid. Likevel kan veien inn oppleves som en utfordring for noen. Systemene kan ha lange ventetider og være vanskelige å forstå. Mangel på nettverk kan også gjøre det vanskelig å komme inn i bolig og arbeidsområder.

– De vanligste utfordringene er språkbarrierer og manglendesosiale nettverk, forklarer senteret.

Å forlate hjemlandet har en pris

De tre mennene har én ting til felles: de lengter tilbake. Til solfylte dager, til lukten av mormors kjøkken, til lyden av stemmer rundt et bord fylt av mat som smaker av barndom og minner. 

For Garcia, Hamilton og Yasin er kontrastene tydelige. I Norge finnes strømmen alltid i stikkontakten, vannet er rent, og helsetjenesten står klar når man trenger den. Likevel følger en annen virkelighet med den materielle tryggheten, en bagasje som ikke alltid er like sjarmerende. 

–Det mest utfordrende for meg er hvor lite sollys vi får om vinteren, forteller Hamilton.

– Kulturen er så annerledes, legger Yasin til.

– Folk her er litt kalde. Jeg har blitt kaldere i væremåten, sier Garcia kort.

Likevel er savnet den tyngste bagasjen de tre bærer på. Et altoppslukende og alltid nærværende savn. Som en skygge over hjertet, minner det dem om alt de har forlatt: en mor, en far, besteforeldre, en søster og en sønn. Ansikter som lever videre på avstand.

Veien videre

Tre år etter den avgjørende samtalen med faren, har Garcia klart å samle mesteparten av familien fra Spania i Norge. Han snakker flytende engelsk og har fast jobb, men blikket hans søker fremover. Han drømmer om cybersikkerhet, om en karriere som kan gi ham et hjem å kalle sitt.

– Om fem år vil jeg snakke norsk.

– Og være i ferd med å kjøpe min egen bolig, legger Garcia til.

Yasin sitter på skolebenken tre dager i uken. Han lærer naturfag, engelsk, gym og norsk. Håpet hans er klart: en mastergrad i maskinteknikk, og en framtid der hele familien igjen kan være samlet under samme tak.

Hamilton har bosatt seg i Drøbak sammen med samboeren og deres datter på snart to år.

– Hvis jeg kunne ta med barna mine, hadde jeg reist tilbake til Den dominikanske republikk på et blunk. Men når jeg tenker på økonomien, vet jeg at den beste måten jeg kan hjelpe sønnen min i Spania og familien min hjemme, er herfra, forteller han.

De tre mennene deler samme erkjennelse. Livet i Norge, med gleder, utfordringer og et savn som aldri slipper taket, er likevel verdt det når de ser fremover.