"Du speller for flere enn bare deg sjæl"

– 5, 4, 3, 2, 1..

Man kan nesten høre pulsen slå og hjertet banke. AC/DCs Thunderstruck har blitt kraftig dempet på høyttaleranlegget. Lyset senkes i rommet. Alles øyne er rettet mot det hvite kinolerretet.

Underholdninga skal starte i midten av lerretet. Ansikt til ansikt. Om noen sekunder kommer det en sort prikk på lerretet. Snart smeller det igjen.

Med alvoret følger stillheten. Med forventningene følger lyden. Med få sekunders mellomrom spilles sporene på CD-plata. De er korte, men tydelige og gjenkjennelige. Noen artister er der alltid, andre kommer og går. Noen har en høyere og mørkere røst, andre en lysere og lett tone. Fra forskjellige steder i rommet framføres de en etter en.

– Kom igjen, Vålerenga!

– Krig for drakta nå!

– Trøkk til dem!

– Gi alt for Enga!

Ropene er individuelle, men samtidig er de ikke det. De henger på mange måter sammen i en slags symfoni. En symfoni av fellesskap, identitet, patriotisme og kameratskap. De har tatt turen ut fra hjemmene sine og inn til sitt andre hjem. Et sted de også føler seg hjemme.

Denne torsdagskvelden møter de Stavanger Oilers til treningskamp. Seriestarten er like rundt hjørne. Vålerenga-supportere går side om side i solsteika på Kampen. De går på linje i de smale gatene forbi små hus i alle farger som lener seg på hverandre. De små husene rammer inn Vålerengas storstue, Jordal Amfi. Alle med blå-røde drakter og skjerf har blikket festet samme vei. De skal på samme fest. Også i kveld er det temafest.

Gåsehud

Inne i gangene på Jordal er det også mye aktivitet. I likhet med fansen på utsiden bærer de også drakter i Vålerenga-farger. Forberedelsene er i gang. Spillere leser på taktikkark hengende på veggen, skøyter slipes og flere samtaler går parallellt på tvers av rommet.

Felles for alle med blå trøye denne kvelden, enten man står som en trippende fan på utsiden eller rakrygget spiller i garderoben, er gleden i øynene i det de siste stegene tar dem inn mot scenen. Det aller helligste. Den synkende romtemperaturen spiller ikke stor rolle på frysningene man får. Det hvite lerretet i Jordal Amfi tar oppmerksomheten fra deg.

– Det er dette man setter pris på når man driver med toppidrett. Det å få lov til å komme ut på isen til den magiske stemningen i hallen. Man ser masse folk som holder med Vålerenga. Det er en skikkelig gåsehud-følelse, sier Vålerenga-spiller Mathis Olimb.

De siste forberedelsene er gjort. Alt av utstyr og beskyttelse er tatt på i den vante rekkefølgen. Skøytene er slipet blanke og skinner på den polerte isen. Om litt vil de gi isen nye arr.

Vålerenga og Stavanger Oilers har kjempet side om side i toppen av norsk hockey i en årrekke. Man kan se rivaliseringen i hver duell og hver takling som fullføres inntil vantet. De skarpe blikkene til spillerne er festet på hverandre. To rovdyr som vil markere seg. I sentrum av amfiet foregår det en intens kamp mellom to hannløver i buret. Begge vil vinne, begge vil være størst.

Vålerenga-kaptein Martin Røymark har vært en bærebjelke i Vålerenga helt siden han kom til klubben i 2018. Han er klar over hva klubben betyr for lokalsamfunnet.

– Vålerenga er Norges største klubb. Det er mye engasjement, følelser og meninger om klubben. Det viser hvor mye Vålerenga engasjerer, sier Røymark og legger til:

– Vålerenga betyr utrolig mye for meg, og det er stort å ta på seg drakta hver eneste kamp.

Isen har nådd kokepunktet

Det er lite som stemmer for Vålerenga denne kvelden. Frustrasjonen brer seg på både isen og tribunen. Håndbevegelsene og kroppsspråket mellom de to benkene blir tydelige på avstand. Vålerenga hadde nettopp kommet tilbake og utlignet til 2-2. Nå renner målene inn.

3, 4, 5, 6. I takt med målene som renner inn, stiger temperaturen i hallen. Innbytterdørene smelles hardt igjen. Turene inn i utvisningsboksen skjer oftere. Ropene fra tribunen blir høyere. Frustrasjonen har nådd klimakset når to spillere ender opp i basketak. Isen har nådd kokepunktet. Hockey er følelser. Mye følelser.

Alt av frustrasjon, irritasjon og sinne ledes inn i garderoben etter kampslutt. Døra lukkes. En kombinasjon av svett mannelukt, gjennomsvett utstyr og hevngjerrighet samles i et rom. Seriestarten kan ikke komme fort nok. Det skal gjøre vondt å tape hockeykamper, selv treningskamper.

– Tradisjonen og historien viser at Vålerenga er en vinnerklubb, sier Mathis Olimb.

– Ambisjonene til Vålerenga er alltid å vinne, sier Martin Røymark.

I 22-tiden slukkes lysene i garderoben. Klokka 8 morgenen etter skrus de på. De samme vil sitte der igjen. Slik er hverdagen som hockeyspiller.

Dagen derpå

Regnet høljer ned over Jordal. Selv om værgudene gjør sitt ytterste i å påminne om gårsdagen, har Vålerenga-spillerne startet en ny dag. Klokka er 8:30 og lysene i gangene inne på Jordal står på for fullt.

De tunge og raske stegene kvelden før har blitt lettere og langsommere. Nå hører man heller ikke garderobedørene som lukkes igjen. I rommet ved siden av garderoben er det latter med få sekunders mellomrom.

– Sjekk den putten der da.

Flere av spillerne har allerede samlet seg i skinnsofaen med en kopp kaffe. Alle er interesserte i å få med seg det siste fra golfens verden på TV. Gårsdagens kamp er ikke like viktig nå. Allerede dagen etter venter ny kamp. Nye muligheter. Nå må kroppen komme i gang igjen og restitusjonen er allerede i gang.

Jørgen Karterud har flyttet en spinningsykkel foran TVen. Han tråkker på pedalene i takt med alle utslagene fra golfsendingen. I en bakoverlent stol ligger Pontus Finstad med et sett leggvarmere som gir etterlengtet massasje.

Kampene kommer tett i tett som hockeyspiller. Restitusjon er ekstremt viktig i et hektisk kampprogram.

– Det er litt av fordelen med at kampene kommer tett. Man har ikke tid til å dvele på en kamp, sier Mathis Olimb.

I garderoben bruker spillerne flatene på gulvet til å tøye og strekke på kroppen. Ingen strekker seg til midten av gulvet. Der ligger et blått teppe med Vålerengas klubblogo. Gårsdagens utstyr henger systematisk på knaggene rundt i garderoben. Ingen har hatt behovet for å lukke dørene som står på gløtt.

– Roar, kan du hente noe for meg?

– Ja, gi meg to sekunder.

Med hvit caps, sorte briller og grå Vålerenga t-skjorte vandrer han fram og tilbake i gangene. Med et nøkkelknippe lett tilgjengelig og hendene fulle av utstyr og Cola-bokser er han en skyteskive for spørsmål fra spillerne. Utstyret deler han ut, Cola-boksen beholder han selv.

Roar er et navn som omtrent blir ropt i kor i garderoben. Som materialforvalter har Roar Holmen garderoben og gangene på Jordal som sin arbeidsplass. Han har en helt spesiell tilknytning til Vålerenga og har vært i klubben i en mannsalder.

– Sønnen min begynte her i 1993, og da hoppet jeg inn i det. Det har blitt noen år, sier Holmen.

– Vålerenga betyr alt for meg. Det er kun ett lag i Norge.

Spillerne har blitt sterkt tilknyttet til Roar og de andre som jobber rundt laget. Av mange blir han beskrevet som en stor del av sjelen til klubben.

– De som er rundt laget og i støtteapparatet er veldig viktige for oss gutta. Roar er en kulturbærer og blir sett på som en lagkamerat som alle oss andre. Uten dem fungerer ikke laget, sier Martin Røymark.

Stegene i gangen

Et par rom bortenfor garderoben er trener Roy Johansen og resten av trenerteamet godt i gang med å diskutere dagens økt. Om få minutter vil spillerne være tilbake på isen. I det klokka nærmer seg 10 kommer det en jevn takt med skøyter som slår mot gulvet i gangene.

Roy Johansen samler troppen ute på isen. Taktikktavla hans fanger all oppmerksomheten. Ekkoet slås rundt som kasteballer i hallen. Den neste timen er det som om noen skraper is på vindusrutene i hallen.

Blåe og røde drakter flyr forbi i alle retninger. På innbytterbenken står Leif "Leffen" Skjønneberg i rød Vålerenga-trøye og hvit lue med klubbemblemet på. I likhet med Roar Holmen, hjelper også han til med alt rundt laget som materialforvalter.

"Leffen" har vært en del av miljøet i mange år og har en sterk lidenskap for hockey. Mens han speider utover isen bryter han stillheten.

– Her i Norge har vi kun 50 ishaller. I Sverige har de over 300. Det er store forskjeller, sier "Leffen".

Mens treningen foregår for fullt ute på isen, henter han inspirasjon fra et åpningsshow i Toronto på mobilen. Lysshowet på isen hadde gått viralt de siste ukene.

– Tenk å få til det her da.

Midt i tankene på lysshowet i Toronto blir han avbrutt av en stemme han har hørt mange ganger før.

– "Leffen", får du hentet to vester til, kommer det fra trener Roy Johansen ute på isen.

Roy rekker ikke å fullføre setningen før "Leffen" allerede er godt inne i et av de små utstyrsbodene i gangen.

"Leffen" tar ryggen til Martin Røymark på vei tilbake i gangen. Han har gått av isen og fått på seg joggeskoene. Resten av økta skal gjennomføres i treningsrommet på sykkelen.

Innsatsen utenfor isen

Svetten legger seg på gulvet ved siden av syklene. Beina trykker pedalene ned mot svettedråpene på gulvet. Hodet henger ned over styret. I dette rommet sitter ikke praten like løst som i garderoben ved siden av.

Med døra på gløtt kan de skimte lagkameratene på rekke og rad i gangene. Alle på vei mot garderoben. Dagens økt på isen er gjennomført. Nå venter den gode garderobepraten.

Side om side tar de av seg utstyret. Latteren og smilene er tilbake. Det svette treningstøyet henges tilbake på knaggene. Det skal bli brukt igjen.

– I Vålerenga sin garderobe er alle forskjellige typer velkommen. Kulturen i garderoben er preget av mye fleip og meldinger, men også knallharde arbeidskrav, sier Martin Røymark.

En etter en forlater de garderoben og ut dørene på Jordal. I enden av gangen skimter de seriestarten. Alvoret er snart i gang. Kompisgjengen i garderoben er klare for å ta på seg skøytene og kjempe for hverandre og hele Oslo øst.

De siste stegene ut av garderoben passerer en hvit vegg med blå Vålerenga-skrift: "Du speller for flere enn bare deg sjæl".