Høydepunktet i uken

Markedet våkner til liv

Grusen knaser under føttene idet man går inn på plassen, midt i den grønne parken. Gjemt under store, majestetiske trær på Frogner, ligger kasser og bokser strødd utover. Folk løfter ut antikke møbler, gjenstander og klær fra bilene sine, spente på hva dagen bringer. Det er lørdag, og det er duket for en ny markedsdag på Vestkanttorvet. 

Rundt på Vestkanttorvet møter man selgere i alle aldre, og fra ulike nasjonaliteter. Noen har deltatt på markedsdager her i over 25 år. De har reist rundt i England på jakt etter antikviteter, og samlet skatter fra dødsbo og gamle loft. Andre har laget alt for hånd, og håper å kunne gjøre hobbyen til levebrød. Trofaste sjeler som i årevis står her, lørdag etter lørdag. I det siste har stadig flere yngre dukket opp, med merkeklærne de vil kvitte seg med. De står der bare noen lørdager, men bringer med seg nytt liv, og et ungt preg til markedet. Her finnes det noe for enhver smak, antikviteter som vekker minner fra barndommen, smykker og perler fra hele verden, både nye og gamle klær, epler og honning fra egen gård. Og ikke minst en billig kopp kaffe. Stemningen er vennlig og uformell. Selgerne ser ikke på hverandre som konkurrenter, men som en familie. De hilser, småprater og trår til hvis noen trenger hjelp. Markedet har blitt en liten institusjon i seg selv, et sosialt knutepunkt hvor folk møtes på fridagen sin, ikke bare for å selge varene sine, men også for å være sammen.  

På siden av torvet står en stor, rød Toyota Hiace camper. I vinduene henger røde og hvite prikkete gardiner, og utenfor bilen er det satt opp et enkelt bord med vaffeljern, røre, pølser og kaffe. Mellom bilen og bordet står Ingrid-Anne Minde (63), energisk og blid, med et tilstedelsesværelse som fyller luften rundt henne. Hun var med på å starte markedet på Vestkanttorvet i 1989, og har vært en sentral skikkelse siden. Denne morgenen krysser hun av navn i skjemaet sitt. Over seksti selgere var påmeldt, men mange har meldt avbud.

Regnet som var varslet, har gjort at flere holdt seg hjemme. Likevel er det liv på torget, selv på morgenkvisten. Hun tar imot nye selgere og viser dem hvor de skal stå. Med en erfaren bevegelse drar hun foten gjennom grusen for å markere plassene, mens de faste selgerne allerede vet hvor de hører til. Torget er mer enn et sted for å handle, det er en møteplass. Folk kommer ikke bare fra nærområdet, men også langveisfra, for å prate, handle brukt, og ta en kopp kaffe ute i det åpne. Man ser alt i fra spebarn i bæresele, til den eldste selgeren, en dame på 90 år, som fremdeles står trofast bak boden sin nesten hver lørdag. 

Torget åpner klokken 9, men folk har begynt å strømme lenge før. Rundt de nye bodene samler det seg ivrige kunder, som bier rundt honning. Mange kikker nysgjerrig ned i esker som ennå ikke er pakket helt ut, og noen presser seg tett på for å sikre seg det beste først. På bordene ligger en mengde med antikvarer, sølvbestikk, gamle bøker, porselen og alt mulig annet som vekker kjøpelyst og nostalgi. Allerede før åpning har enkelte selgere fått kø foran seg. De faste bodene, som står her hver lørdag, får derimot en litt roligere start. Kundene vet de kommer til å være der, så de haster ikke like mye bort dit. 

Hjertet som holder alt live

Ingrid-Anne Minde hadde reist mye og besøkt markeder i andre land. Hun ble fascinert av luktene, fargene og livet på disse stedene, og ønsket å bringe det til Norge. På den tiden fantes det ikke noe kontinuerlig marked her i landet. Ingrid -Anne bestemte seg for å gjøre noe med det. Sammen med to andre, begynte hun å lete etter et egnet sted i Oslo. De gikk gatelangs gjennom byen, helt til de kom over et lite grønt område som de færreste visste om. Det som en gang het Amaldus Nilsens plass, fikk nytt liv, og nytt navn: Vestkanttorvet. Etter noen år trakk de to andre seg ut, men Ingrid-Anne klarte ikke å gi slipp. Siden 2010 har hun drevet markedet alene, og holder det fortsatt i gang, år etter år.

– Det å være torvkjerring er et undervurdert yrke som alle burde prøve, for det er så hyggelig, og du for å treffe så vanvittig mange fine mennesker, forteller Ingrid-Anne. 

Hun mener markedet også har en viktig funksjon i dagens bruk-og-kast-samfunn, hvor mange fremdeles har en tendens til å kjøpe nytt og kvitte seg med det gamle. Vestkanttorvet ble i utgangspunktet startet som et tilbud for folk som hadde kommet litt opp i årene, og som skulle flytte fra hus til leilighet. Da trenger man gjerne å rydde opp i kjeller, skap og loft. Noens gamle ting kan være en annens nye skatt, forteller Ingrid-Anne. Målet har alltid vært å skape et inkluderende marked, hvor alle skal ha råd til å kjøpe noe, enten det koster ti kroner, eller flere tusen. 

Solen bryter mykt gjennom skylaget, og kaster et varmt skjær over trærne. Den klamme morgenluften har blitt erstattet av frisk, klar luft. Litt utenfor bodene brer en grønn gressplen seg utover. Der leker barn, og latteren deres blander seg med lydene fra markedet. Det er liv på Vestkanttorvet. Barnefamilier, ungdommer og eldre fyller området, og det snakkes både norsk og engelsk. En liten gutt synger høylytt, før foreldrene forsøker å dempe han. Han svarer høyt og bestemt: «Det er ute-stemme!» selv om værmeldingen varslet regn, strømmer folk til. For mange er ikke været det viktigste. Det er stemningen, felleskapet og muligheten til å gjøre et kupp, som trekker dem til markedet, lørdag etter lørdag. 

Debut på markedet- med mamma på laget

Denne lørdagen er det flere nye selgere på plass. En av dem er Marianne Kransberg, som har med seg sin 82 år gamle mor, Eva Danielsen, som assistent. Begge er spente på hvordan dagen kommer til å utvikle seg. Og den starter med et snev av kaos. Etter å ha løftet alle kassene ut av bilen, skal Marianne parkere, mens moren følger etter til fots for å se hvor hun blir av. Men et øyeblikks uoppmerksomhet er nok. Eva går i feil retning, og plutselig befinner hun seg litt langt unna torget. Marianne blir bekymret og begynner å lete, men etter en liten stund finner Eva veien tilbake. Gjenforeningen ender i latter, og de kan endelig begynne å pakke ut klærne. Til tross for regnværet som var varslet, velger de å ikke sette opp telt over boden. De satser heller på at været holder, og på godt humør. 

For Marianne er dette første gang hun selger noe på et marked. Hun har ingen store forventninger, men stiller med et åpent sinn og tanken om at alt kan skje. Mor Eva, derimot, mener det er på høy tid. Datteren har samlet klær i årevis, hun kaller det "kjøpedilla", og nå håper hun at Marianne har lært litt, og ikke trenger å kjøpe like mye fremover. Boden deres er fylt med pent brettede plagg, og kjoler på hengere. Alt fra selskapskjoler til varme ullgensere, i god kvalitet. Mor Eva hjelper til med å legge alt fint til rette, så det ser ryddig og innbydende ut.

Rytmen på Vestkanttorvet

Folk beveger seg i et rolig tempo. De titter, spør og smiler som om markedet har sin egen rytme, en annen puls enn resten av byen. Ved ett bord sitter tre eldre menn. De er faste gjester, og har kommet nesten hver lørdag i over 30 år. Med en kopp kaffe i hånden, og en røyk i munnviken prater de sammen. For dem er det nostalgi å kjøpe antikt, å finne et gammelt servise fra barndommen kan fort ta dem tilbake til et lykkelig og trygt sted. Samtalen glir over i dagens verden, de syns det er trist at Facebook og nettbutikker har tatt over så mye av handelen. Alle er ening om at de mister det sosiale aspektet. Det å kunne prate med folk, kjenne på ting, noe man ikke kan på en skjerm. Vestkanttorvet har blitt ukens høydepunkt. Et sted å møte venner, mimre og være en del av et felleskap, som ikke lar seg digitalisere. 

Solen begynner å titte mer og mer frem, og regnet som var meldt, lar fortsatt vente på seg. Duften av nystekte vafler og nytraktet kaffe sprer seg over torget. I kiosken jobber to smilende jenter. Ingrid Haarsaker Olaussen har hatt jobben i to år, ved siden av studiene, og beskriver det som verdens beste deltidsjobb. Maria Borgli Ulrichsen elsker å selge hundepølser til hundene, og vaffel til eieren. Det er nemlig ikke bare mennesker som preger dagen på Vestkanttorvet også hundene er faste gjester. Når de nærmer seg markedet, logrer halen forventningsfullt. De vet hva som venter. Hver lørdag får de pølse, mens eieren unner seg en vaffel. Dette har de ventet på hele uken.  

Blant folkemylderet på markedet er det også en vennegjeng på tre jenter, alle med litt forskjellige mål for dagen. Hanah Dennison er utvekslingsstudent fra Australia, og kom hit med et ønske om å finne en suvenir fra Norge. Hun oppdaget Vestkanttorvet gjennom TikTok, og falt for det grønne, koselige miljøet som kom frem i videoene. Nå som hun går mellom bodene føler hun seg nesten som en lokal, og det elsker hun.

Venninnen hennes, Frida Stensø Raarup, har besøkt markedet flere ganger, etter at hun en gang fant en designerveske til en overraskende lav pris. Siden den gang har hun fått blod på tann, og hver lørdag håper hun å gjøre nye kupp blant det Frogner- fruene har ryddet ut av skapene. I dag går hun målrettet fra bod til bod, blikket er skjerpet. Hun leter etter skjulte skatter til en billig penge. Tredje venninne, Ina Ekenes Eriksen er med for aller første gang. Hun har ingen forventninger, og vil helst bare bli positivt overrasket. Med cøliaki vet hun at det kan være en utfordring å finne noe å spise, men etter hun har lett seg gjennom noen boder, finner hun et ferskt eple fra Haugene gård. Og det viser seg å være verdt turen alene det endte opp med å være det beste eplet Ina noen gang hadde spist. 

Utover dagen begynner stadig flere jenter å trekke bort til boden til Marianne og mor Eva. Ungdommene plukker ivrig i klærne, og begynner å prøve plagg over jakker og gensere. Marianne, litt beskjeden, holder seg diskre i bakgrunnen og lar kundene få prøve i fred. Mor Eva derimot, gjørdet stikk motsatte. Fra stolen sin roper hun: «Ja den kledde du! Nå ble du vakker!» Marianne rødmet litt og blir flau av mammaen sin, men klarer ikke å la være å smile. Jenten som prøver genseren ler og svarer «Du er en god selger du», før hun bestemmer seg for å kjøpe den. 

Fjøl- mannen

Rett ved en av inngangene til markedet står et lite bord. Det er fylt med fjøler, stekespader, og kjevler. Alle laget for hånd. Bak bordet står en mann, med et lurt glimt i øyet, Thorbjørn Vetle Wall. Rundt bordet hans har det samlet seg noen kunder, både unge og eldre, som lytter nysgjerrig mens han forteller historiene bak alle fjølene. Han peker på treverket, forklarer hvor det kommer fra, og legger gjerne inn en spøk eller to for å holde på oppmerksomheten. Ungdommene ler, og flere blir stående og beundre det fine håndverket. Alt på bordet har han laget selv, med presisjon og kjærlighet. 

Thorbjørns fascinasjon for tresløyd startet med barneleker. Inspirert av snekker Andersen, begynte han å lage små trebiler, og etter hvert utviklet det segtil fjøler og smørkniver. For rundt frem år siden fikk han hjerneslag, Og mistet evnen til å snakke og gå. Mens han lå på sykehuset, var det ‘en tanke som holdt han gående: Å bli ferdig med lekebilene, og å få stille dem ut i Japan, hans store drøm. Det ble den motivasjonen han trengte, og Thorbjørn lærte seg å gå og snakke på nytt. Etter hvert vendte han seg mot Vestkanttorvet hvor han ble møtt med åpne armer. De andre selgerne hjalp han med å bære når han ikke klarte å bære selv, og Ingrid-Anne tok han imot som en del av felleskapet.

I starten solgte han lite, talen var fortsatt svak. Etter hvert begynte kundene å legge merke til han, og lytte. Nå kjenner han mange av dem igjen, husker navnene deres, og flere kommer innom bare for å slå av en prat. I begynnelsen satt Thorbjørn på en stol mens han solgte, nå står han hele lørdagen uten å sette seg ned. Vestkanttorvet har blitt et hjem for han. Han har hatt fast plass her i fem år, og ukas høydepunkt er lørdagen på markedet. 

– Når ikke hjerneslag kan holde meg igjen, kommer ikke noe vær til å gjøre det heller, forteller Thorbjørn Vetle Wall, imens han viser noen fjøler dekket i en vanntett pose. 

Gjennom hele dagen går Ingrid-Anne opp mot en mil frem og tilbake mellom bodene, og passer på at alle har det bra. Hun har blitt som en mor for selgerne, for Vestkanttorvet er både barnet og familien hennes. Markedet er ikke bare en jobb for Ingrid-Anne, det er en livsstil. Det ligger i hjertet hennes, og hun har viet over 30 år til å holde det levende, uten en eneste sykemelding. Hun omtales som et arbeidsjern, og både ektemannen og barna hennes er stolte av det hun har bygget opp. Noen ganger har hun måttet takke nei til store begivenheter, til og med bryllup, dersom de falt på en lørdag. For lørdager tilhører Vestkanttorvet. Ingrid-Anne er alltid der, smilende til stede, med hjertet utenpå kroppen. 

Lørdagens siste kapitel 

Klokken nærmer seg 15, og regnet som var meldt har fortsatt ikke vist seg. Sola skinner, det er varmt i lufta, og markedet er fult av liv. Folk rusler rundt mellom bodene, nesten ingen har på seg jakke. Som om de stoler mer på sola over dem, enn på det Yr.no har meldt. Ut av det blå glir en mørk sky inn over trærne, og plutselig slår et kraftig regnskyll ned. Vinden blir kald, og sola forsvinner på et blunk. Regnet blir kraftigere, og folk løper raskt i ly. Noen boder uten telt pakkes ned i full panikk, andre som har stått her i årevis trekker bare litt lengere inn under teltduken, og smiler lurt. Hos Marianne og mor Eva er det også hektisk. Mor har fått på seg en gul regnjakke, og hjelper Marianne med å putte klærne i søppelsekker for å redde de. Likevel rakk de å selge mye før regnet kom. Marianne er ganske fornøyd, og syns det ble en god første gang. Mor Eva syns det var så deilig at hun endelig fikk kvittet seg med en del klær. Hun gjør det klart at hun vil være med som assistent igjen neste lørdag, for å passe på at Marianne faktisk selger klærne. Eva og Marianne ler godt, mens de forsetter å pakke ned boden for denne gang. Etter tretti lange minutter gir regnet seg. De fleste har allerede reist, og markedet begynner å dø sakte ut. Ingrid-Anne trekker på skuldrene og smiler rolig, og sier at dårlig vær får man ikke gjort noe med. Markedet holdes åpent fra mars til desember. 

Siden de fleste har pakket sammen, stenger de tidligere enn planlagt. Jentene i kiosken pakker vekk vaffeljernet, og bærer inn bordet i bilen. De tar en runde og plukker søppel mellom alle bodene som har stått på Vestkanttorvet i dag. Til slutt er det blitt stille. Menneskene er borte, og vestkanttorvet er ferdig for denne gang. Bare en grusplass står igjen, tom med rester av minner, glede, latter og lyden av en lørdag som er forbi.