Ikke alle er "hudfarget"

Seks par skøyter glir ut på den hvite isen i Vinterbro ishall, de dytter fra og glir bortover like enkelt som andre setter den ene foten foran den andre når de går på bakken.

Som svartkledde svaner skøyter jentene elegant rundt banen for å varme opp til treningen, men en skiller seg ut fordi overdelen hennes er blå. Og huden hennes er brun.

Klara Blitzner har vært kunstløper i 15 år, og har med tre NM-medaljer bak seg begynt å jobbe som trener på fulltid.

Etter denne timen skal hun selv undervise resten av ettermiddagen, men først skal hun og de andre jentene øve gjennom programmene de skal konkurrere med om drøye to uker.

Med en mor fra Norge og far fra Sierra Leone er Klara en av få norske kunstløpere som er mørke i huden. Hun forteller at kunstløp er en ganske hvit sport, både med tanke på isen og de som står på den.

— Det er ikke ment for folk som deg

Kunstløpmiljøet i Norge er lite, med rundt 19 aktive klubber. Til sammenlikning er det nesten 1800 norske fotballklubber.

Med et så lite miljø er også markedet for kunstløputstyr lite. Det kan by på problemer når konkurransene krever at løperne bruker hudfarget eller "nude" strømpebukse.

Produktene som markedsføres som "hudfarget" er som regel i lysere beige toner. Selv må Klara ofte bestille strømpebukser fra utenlandske nettbutikker.

Den nærmeste kunstløpbutikken ligger 10 mil unna Oslo, men Klara har lite insentiv til å dra dit. Hun sier det ikke er hudfargete produkter til henne der.

– Det sender jo et signal. Det er ikke ment for folk som deg.

Dommerne kommer løpende

Da Klara skulle begynne å konkurrere i kunstløp trengte hun en kjole. En ny, skreddersydd kunstløpkjole kan koste fra 1500 kroner og oppover. Mange foreldre velger derfor å kjøpe brukte kjoler mens barna er små.

– Mamma fant en brukt kjole og tenkte at den passet og ville funke for ett år.

Klara finner fram mobilen og blar frem et bilde av en ung, smilende versjon av seg selv etter en av sine første konkurranser.

– Det ser jo ikke helt riktig ut, sier hun mens hun både ler og rister på hodet.

Hun var ikke den eneste som mente det. I noen tilfeller skal dommere ha kommet løpende etter konkurranser for å si ifra at Klara må kjøpe mørkere strømpebukser.

De vil fremstå inkluderende, men vil ikke gjøre jobben

En lite kjøretur nordover, i Oslo sentrum, ser sammensetningen av mennesker annerledes ut enn i ishallen. I byens handlegater finnes folk som dekker hele spekteret av hudfarger. Fra helt lyse til helt mørke, de fleste et sted imellom.

Det er ingen mangel på verken fysiske eller digitale klesbutikker, flere av dem spesialiserer seg på strømpebukser og annet undertøy. Likevel viser en runde i sentrumsnære butikker at det er overraskende vanskelig å finne hudfargete produkter som passer Klaras hudtone eller mørkere i fysisk butikk.

I en butikk henger det reklame med bilde av modeller med ulikt utseende. Flytter man blikket ned mot varene er det noe som ikke stemmer. Undertøyet finnes i to farger. I Klaras egne ord, det ser ikke helt riktig ut.

Spesielt "shapewear" - klær som skal forme kroppen og ikke synes under klærne - begrenses gjerne til beige og sort.

Melina Nemati er rådgiver ved Antirastisk senter og sier dette handler om symbolsk representasjon. Hun sier bedrifter ønsker å fremstå inkluderende og mangfoldige i markedsføringen sin, men har ikke gjort den reelle jobben med å utvide sortimentet.

"Hudfarge" betyr hvit

Det er gjerne slik at ordet "hudfarge" betyr "hudtonen til en hvit person" både i dagligtalen og i markedsføring.

– I vestlige samfunn har den hvite majoriteten hatt definisjonsmakten over hva som blir sett på som normalt, universelt eller “nøytralt”. Da mote- og kosmetikkindustrien i utgangspunktet utviklet produkter for et marked dominert av hvite forbrukere, ble lys beige automatisk standarden, forklarer Nemati.

– Det sender et signal om at én bestemt gruppe mennesker er normen, og at alle andre er unntak fra denne normen. For de som ikke kjenner seg igjen i den definisjonen, kan det være en påminnelse om at deres hudfarge ikke regnes som like naturlig eller verdifull.

Hun anerkjenner utviklingen på det internasjonale markedet, og håper Norge vil følge på i økende grad.

– Vi må bevege oss bort fra å bruke “hudfarge” eller “nude” som om det bare finnes en variant. Språket må gjenspeile mangfoldet, og markedet må følge etter. På sikt handler dette ikke bare om produkter, men om å endre en underliggende holdning: at alle mennesker, uavhengig av hudtone, skal oppleve å bli sett, inkludert og representert.

Det holder ikke alltid å nå ut

Utenfor en kafé på Grünerløkka i Oslo sitter Klara med ett ben slengt oppå benken. Hun smiler til alle de hvite, brune, svarte og røde hundene som går forbi på gata. Med et ønske om like mye variasjon i butikkene forsøkte hun selv å ta tak i problemet for fire år siden.

Klara forteller at hun sendte e-post til en norsk skøyteforhandler og spurte om de kunne ta inn strømpebukser til mørkere hud. Hun sier hun fikk som svar at flere farger kunne tas inn ved forespørsel.

Klara skal ha bedt om en spesifikk nyanse og foreslått at forhandleren gjorde det tydeligere på nettsiden sin at de kan ta inn flere farger. Hun sier det var slutten på e-postutvekslingen, og at hun ikke fikk kjøpt strømpebukser av denne forhandleren likevel.

Noen av butikkene forteller at de har mindre utvalg fordi det er mindre etterspørsel. I konteksten av kunstløp gir det mening i et allerede veldig lite marked, men Klara mener at det likevel sender signaler når kunstløpforhandlere og andre klesbutikker ikke tar inn produkter til visse kundegrupper.

Nemati viser selv til at selvfølelsen til barn og unge kan svekkes av manglende representasjon, fordi produkter, reklame og språk sender signaler om hvem som teller og hvem som ikke gjør det.

Når du ser ut som du gjør

Det er ikke bare på klesfronten at Klara har følt på å være annerledes på grunn av hudfargen. Hun forteller også om en periode med mye tyveri i garderoben på hallen der hun og laget trente, hvor hun ble beskyldt for å være tyven. 

– De ansvarlige i klubben sa at når du ser ut som du gjør, er det lett å beskylde deg for ting. De sa jeg ikke burde være så mye alene i garderoben. Da var jeg 14.

Klara passer likevel på å understreke hvor hjemme hun føler seg i kunstløpmiljøet, og hvordan menneskene der føles som familie. Tilfellene hun forteller om er ikke begrenset til idretten, men representerer hvordan minoriteter tidlig må ta stilling til hvordan andre ser på dem.

– Jeg hadde ikke vært den jeg er nå uten sporten. Jeg har prøvd å slutte, jeg kan ikke akkurat bli millionær av å drive med kunstløp, men man blir liksom alltid dratt tilbake.

Lager hud på jobb

Nede ved Oslofjorden stiger et isfjell av marmor opp fra vannet. Operahuset er hjem til Den Norske Opera & Ballett (DNOB), hvor noen av landets mest talentfulle sangere, dansere og musikere holder til.

De har en kostymeavdeling på bakkenivå, med en stor systue omgitt av vinduer. Nysgjerrige forbigående titter inn for å se på de travle syerskene som setter sammen staselige kjoler, gammeldagse hatter og fargerike bukser.

Kostymeavdelingen har en spesiell tilnærming til ordet “hudfarge”, for her skreddersys hver strømpebukse, ballettsko og underbukse til danserens hudtone.

Inne i systuen er støynivået lavt. Bordene er dekket av skisser, fargekart, stoffruller og verktøy. Eli finner fram et sett med røde trikoter fra oppsetningen av Bella Figura. Disse har også mesh-partier i ulike beige og brune toner.

Det skjer at dansere kommer tilbake fra ferie og har blitt for mørke for antrekkene sine. Da må de noen ganger lage plaggene på nytt, en jobb de tar på strak arm. Dette kan de.

Eli viser hefter med referansebilder fra ulike produksjoner. Danserne poserer i både kjoler og undertøy og alt er nøye systematisert i mapper.

Hun forteller at de en gang la inn bestilling til en produksjon fra et selskap i Nederland, men ikke sa til selskapet at prinsen i stykket hadde mørkebrun hud. Da ble de tilsendt et parti med lyse truser.

Koker fram fargene

Nedover i gangen ligger fargeriet. Midt i rommet er et langbord med malingsspann og tekstiler, bakerst i rommet står små gryter med væske i forskjellige farger og store kjeler som koker stoffene som skal farges.

Rommet ser ut som en blanding av et kunststudio og et laboratorium, med en dør som leder inn til et eget spraymalingsrom. Fra taket henger et par rustninger.

Vilde Vigerust er en av de som jobber med å perfeksjonere farger og tekstur i hvert kostyme, og jobben de gjør krever årevis med utdanning og erfaring. Akkurat nå rører hun i noen gule jakker som skal kokes opp.

Hun har i likhet med mange andre vokst opp med at hudfarge betyr beige.

Fargeriet har et utvalg referansefarger som de går ut fra når dansere trenger hudfargede plagg. Med årene har bevisstheten økt og de har tatt tak for å forberede fargeprøver til langt flere hudtoner enn de hadde før.

Vilde sier det ikke er veldig hyggelig å stå i prøverommet med en danser og si at man ikke har noe til dem. Hun understreker hvor viktig det er å tilrettelegge så alle er komfortable.

Et fargeri med fire ansatte er sjelden luksus. Få andre steder enn Operaen bruker så mye ressurser på undertøyet og strømpene til danserne sine.

— De færreste har mulighet til å skreddersy fargene som vi gjør her. Det er spesielt at kunstløp har krav på hudfargede tekstiler når utvalget er så begrenset, sier Vilde om Klaras problemstilling.

Å male over problemet

Lenger nedi gangen holder skoavdelingen til. Midt på gulvet ligger en haug ballettsko som ennå ikke har blitt pakket opp. Alle skoene glinser i lyserosa satengliknende stoff.

I denne avdelingen jobber Alexander Lindseth. På skolageret blar han gjennom rader og hyller med tåspissko, hæler og støvler til han finner fram riktig eske. Blant alt det rosa drar han opp et par mørkebrune sko. Disse måtte han male for hånd slik at de skulle passe hudtonen til en danser.

Ballettdansere kan bruke opp til 100 par sko i året, så skoavdelingen har ikke mangel på jobb.

Før kom ballettsko nesten bare i lyserosa hudtoner. Selv om det strengt tatt er mulig å gjøre dette selv hjemme, er det er enighet i skoavdelingen om at det ikke burde være nødvendig.

Alexander sier de har sett forbedringer de siste årene, men mener fortsatt at utvalget ikke er tilstrekkelig representativt for å dekke behovene deres.

– Markedet følger det man ser på scenen, bemerker han.

Framtiden er fargerik

Og det er forhandlere som tar tak for å være inkluderende. Flere butikker har vegger med strømper, BH-er og truser hengende i mange farger. Noen nettsider har plagg i et dusin nyanser. De mørkebrune modellene på plakatene kan også finne mørkebrunt shapewear. Det er ikke umulig, utvalget er bare langt mer begrenset.

Personer med mørk hud må ofte ta det ekstra steget for å finne varer som er lett tilgjengelig for dem med lys hud.

For Klara sin del passer hun på å gjøre det hun kan for at alle skal føle seg sett. Hun opplever at flere mørke jenter har begynt med kunstløp etter at hun og andre svarte trenere har kommet på banen.

— Hvis jeg får svarte løpere i ishallen så prøver jeg å se dem litt ekstra. De skal ikke føle seg oversett av trenere, eller oppleve at problemer skyves vekk. Det er viktig.

Etter 45 minutter kommer en ny pulje med løpere ut på isen. Klara er ferdig med å trene, og skal undervise en liten gruppe jenter i barneskolealder. Som en andemor med ungene sine er Klara i tet og veileder neste generasjon med isdansere. Og hun passer på å se hver og en av dem.