Med kunstig intelligens, nål og tråd

Anissa Akbaraly, også kalt "Any", løfter den mønstrede tyllkjolen og kler den varsomt over mannekengen i hjørnet av det solfylte syrommet. Stoffet ser lett og luftig ut idet det faller mykt og naturlig over skuldrene - som et pastellfarget slør. Fargedetaljene skaper et mosaikkmønster mot det støvrosa.

— Dette er kjolen jeg designet til eksamen forrige semester, forteller hun mens hun justerer kragen på arbeidet sitt.

Kjolen er laget fra bunnen av, og stoffet har hun designet selv - og produsert for hånd, utelukkende av stoffrester.

Bærekraft er, og har alltid vært, en sentral del i Anys lidenskap for mote og design. Hun plukker ut en jumpsuit i ulike nyanser av denim fra klesskapet, også denne er laget av hundre prosent gjenbrukt materiale. Drakten er som et lappeteppe av gamle jeans, oppklipte buksebein og falmede stoffbiter som er blitt gitt et helt nytt utrykk.

— Jeg liker å kunne gi nytt liv til noe som ellers ikke ville blitt kastet. Det er et etisk valg jeg tar i forhold til bærekraft, men det er også en kreativ utfordring.

Skapertrangen som startet tidlig

Allerede fra tidlig barneskolealder begynte Any å sy sine egne klær og tilbehør. Den gang da var Barbie-filmer som tente den første gnisten og ble den største inspirasjonskilden hennes innenfor mote-verdenen. I dag henter hun inspirasjon fra indiske tradisjoner og kultur, både i klesveien og i designkunsten.

— Mote og klær er uttrykksformer min. Det er gjennom antrekkene og designene mine jeg viser hvem jeg er.

Det er sjeldent motestudenten handler nye klær i kjedebutikker. Enten så handler hun brukt - altså "thrifter", gjenbruker, eller syr plaggene selv. Balansen mellom tradisjon og bærekraft er blitt en grunnpilar i den unge designeres arbeid.

–Det må sterkere lut til

Lisbeth Løvbak Berg er utdannet klesdesigner. Hun har en mastergrad innen mote og bærekraft fra studiet MA Fashion Futures ved London College of Fashion, hvor hun blant annet jobbet med designerens rolle i framtidsscenarier basert på bærekraftig forbruk.

Berg mener at det er regulering av klesindustrien som må til for å dytte motebransjen i en riktig retning:

– Det må sterkere lut til dersom produksjonen både skal ned, og samtidig bli mer bærekraftig.

Ved hjelp av den økende teknologiske utviklingen i bransjen tror Berg at forbrukere lettere vil kunne få tilgang på informasjon om hva plagg og tekstiler de handler faktisk inneholder.

Samtidig som digitale verktøy kan være nyttige i arbeidet om en bærekraftig omstilling, påpeker Berg at eksempelvis kunstig intelligens bidrar til en masseproduksjon av estetiske utrykk.

– I fast-fashion kleskjedene ser man at en rekke design kopieres på tvers av butikkene, noe som er lett å få til med kunstig intelligens. I dag finner man ofte de samme plaggene i alle butikkene, bare med noen få minimale justeringer i designet, forteller hun.

Hvordan håper du at bransjens fremtid vil se ut?

– Jeg håper at det bare vil «slow down» som det heter på godt norsk, sier Berg lattermildt.

Videre ramser hun opp noen kjennetegn som definerer hennes idelle fremtid for bransjen

— Økning av produksjon av klær og tekstiler med lokale råvarer - slik som hamp eller lim her i Norge, men generelt produksjon i mindre kvanta. Jeg håper også det vil være mer fokus på håndverk og verdsetting av materialer, samtidig som vi tar bedre vare på klærne våre, beholder de så lenge som mulig, og reparere de så godt det lar seg gjøre.

I dag er klær nokså billig, men Bergs idelle fremtidsbilde innebærer økte priser - som en refleksjon av bedre kvalitet og verdsetting i arbeidskraft.

– Jeg ser ikke for meg at den bærekraftige utviklingen vil gå særlig fort, men jeg håper det, avslutter Berg.

På mote-universitetet i Paris

Bak en klassisk fransk fasade og en høy smijernsport ligger Esmod Paris Campus for design-linjen. Det 9. arrondissement er kjent for kunst, kultur og eleganse - en selvsagt beliggenhet for verdens eldste mote-skole.

Inn gjennom smijernsporten åpenbarer det seg er atrium hvor sollyset flommer ned fra glasstaket og maler rommet gyllent. Hver etasje omkranses av smijernsrekkverk som skaper dekorative broderier i metall.

—Jeg må vise dere arkivet vårt, det er et av mine favoritt-rom her, sier Any ivrig og forsvinner bortover korridoren.

De kommende semestrene skal hun jobbe som praktikant i arkivet. Mellom gulv-til-tak-hyller står reoler fulle av bøker, magasiner og nøye sorterte mapper.

Hun drar ut en tilfeldig perm merket "Teaterscenen 1980".

—Vi samler og bevarer alt av avisartikler og bilder fra magasiner innenfor omtrent alt av kultur og arkiverer de her. Det er viktig å bevare historien, men det er også en fantastisk kilde til inspirasjon, forklarer hun.

Bak en stor pult sitter Francois og klipper ut bilder fra artikler. Rundt han ligger et hav av magasiner og aviser og flyter om hverandre. Hver dag har han i oppgave å bla gjennom dagens aviser for å finne alt som handler om kunst, mote og kultur, for så å klippe det ut og arkivere det. Mens Any forklarer, løfter Francois blikket opp og smiler varmt før han vender tilbake til saksa.

På vei opp trappene til undervisningsrommene forteller Any at det er interessant hvor store kontraster det er mellom tradisjon og innovasjon på skolen:

– Vi har det analoge arkivet hvor alt er i papirform og arkivers for hånd bokstavlig talt, og at vi har mange lærere som kun forholder seg til de tradisjonelle metodene for design - samtidig som vi har 3D-printere og lærere som foretrekker alt av nye teknologiske verktøy

I et lyst klasserom strekker de store vinduene seg helt opp til taklistene. Gjennom vinduene strømmer formiddagssolen inn som legger seg som et mykt teppe over fiskebensparketten. Symaskiner og mannekenger står plassert langs veggen innerst i klasserommet - klare til tjeneste for unge, ivrige designere.

Any dumper ned ved et av langbordene og fisker opp en tykk ringpermet bok fra vesken. Hun blar i sider fulle av fargerike kollasjer og skisser.

— Vi får hjelp av lærerne på skolen til å kartlegge våre særegne stiler. Vi lager moodboards og kollasjer hvor vi kombinerer ulike plagg og elementer for å danne et stilbilde, som vi kan jobbe videre ut fra når vi designer egne verk. Noen ganger gjør vi det med papir slik som dette - eller så gjør vi det digitalt så vi ikke sløser unødvendig med papir, legger hun til med et smil.

Planlegging og idéutvikling før man går fysisk til verk er en stor del av design-faget. I flere runder arbeider studentene med kollasjer og ideer, før de skisser opp og utvikler arbeidet sitt videre. Først etter en rekke omganger med nye skisser og tilbakemeldinger fra lærer og medstudenter blir de første stoffstykkene klippet opp og sydd sammen. 

— For å unngå sløse med tekstiler syr vi alltid en test i reste-stoff. På den måten oppdager vi feil før vi går løs på materialet vi faktisk skal bruke. Flere motehus donerer avkapp og overskuddsmateriale til skolen – det føles bra å kunne gi det nytt liv, forteller Any, en av Esmod-studentene.

Dette er en av flere praksiser som speiler en større bevegelser i bransjen. I lys av Berg sine prognoser for motebransjens fremtid, vil det stadig bli viktigere at utdanningsinstitusjoner som Esmod tar en ledende rolle i å løfte bærekraft og teknologisk innovasjon høyt på agendaen dersom bransjen skal dyttes i en mer klimavennlig retning.

Når mote møter teknologi

I takt med endringer i bransjen, har også Esmod introdusert en rekke fag og kurs som utforsker mote på digitale og virtuelle plattformer. Blant annet anvender studentene digitale programmer hvor de ved hjelp av kunstig intelligens og 3D- teknologi designer plagg som kan anvendes på modeller og avatarer - uten å klippe i én eneste centimeter av stoff.

Teknologien gjør det mulig å se hvordan ulike stoff og tekstiler beveger seg og legger seg på kroppen uten å måtte sy en fysisk versjon.

For Any handler ikke det digitale om å erstatte håndverket, men å styrke det.

— Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å slutte å produsere designene mine, for det er en viktig del av kunsten å faktisk sy sluttproduktet av ideen min. Men samtidig er jeg sikker på at AI og digitale verktøy har kommet for å bli.

Det handler nemlig om balanse - hun elsker å sitte ved symaskinen og skape kreasjoner med sine egne hender, samtidig som hun holder sterkt ved bærekraftfokuset sitt og arbeider aktivt for å unngå sløsing og overproduksjon.

Any ser ned på skissene sine i tegne-programmet på IPaden sin. Hendene hennes er verktøyet hennes, samtidig gir de ringene og armbåndene uttrykk for hennes estetikk - akkurat som klærne hun lager.

I rommet som nå er stille for dagen, med duften av tekstiler fra elevens prosjekter hengende igjen i luften, er det tydelig; fremtidens designere er ikke kun studenter med nål og tråd, men designere med en visjon for utvikling av bransjen. Any er en av dem som allerede syr fremtidenes svar, på motens største spørsmål og utfordringer – med både nål, tråd og bærekraftig visjon.