Å ofre en skog
Den gamle gruvebyen Ulefoss står foran et umulig dilemma. Praseodymium og neodymium kan gi milliardprofitt, men for noen blir prisen for høy.
- Det er veldig kaldt da, her i gruvene, sier geolog Eirik Bache Stokmo. Stabile temperaturer, fortsetter han.
Stemmen hans runger mellom veggene av hvit og sort sten i elegante mønster.
Og kaldt er det. Fra utsiden kan du føle lufta strømme ut, som om selve vinteren skjuler seg i mørket. En liten bekk strømmer forsiktig mens den synger sin muntre sang.
Rett innenfor inngangspartiet står flere titalls veiskilt lent opp mot veggen, der kommunen har lagt dem igjen. Det speiles et svakt lys av dem. Som et perlekjede på et gjenferd skinner lyktene ned, plassert på rad og rekke i taket.
Dypere i mørket kan hva som helst skjule seg.
Ikledd hjelm og refleksvest viser Stokmo vei inn i den urgamle vulkanen. En såkalt kalksteinsvulkan forekommer ekstremt sjeldent – og der det har vært kalksteinsvulkan, er det som regel spennende mineraler.
- Gjennom fire og en halv milliarder år av geologi har vi funnet fem hundre stykker, forklarer Stokmo.
Området her i Nome kommune, kjent som Fensfeltet, er proppfullt av verdifulle og sjeldne jordarter – en gave fra jordskorpen. Stokmo jobber som geolog for selskapet Rare Earths Norway (REN), som ønsker å igjen starte opp gruvedriften og industrien den bringer med seg.
Stoffene brukes i nærmest all moderne teknologi, fra mobiltelefoner til biler og missiler. Det forventes at forespørselen kommer til å øke, i følge Tor Espen Simonsen, kommunikasjonsrådgiver i REN.
- Vi vet at behovet for sjeldne jordarter er sterkt økende. Det kommer til å mangedoble seg de neste tiåra, og det blir stadig viktigere hvem som kontrollerer verdikjedene. Hvis vi lar de sjeldne jordartene ligge i bakken på Fen så er det Kina som utvikler markedet videre, og det naturinngrepet vi unngår i Nome, det blir skyvd over på noen andre. Og så fortsetter det kinesiske monopolet.
Fem dager senere skal kommunen holde et offentlig informasjonsmøte om nøyaktig dette, hvor de oppmuntrer til innspill fra lokalbefolkningen. Eirik og Tor Espen skal stille begge to, blant mange andre.
Folket har nemlig bekymringer, til tross for posivitet rundt potensialet for økonomisk vekst. De har nemlig opplevd gruvedriften før – på godt og vondt. De har sett vekst, arbeidsplasser og stolthet. De har sett såret natur, skadelig avfall og forlatt industri.
Historiens varsler
Noen kilometer sydover i høydene på Vindsås står en gapahuk alene i villmarka. Den er liten og ydmyk, egentlig laget for barnehagebarn, men duger like godt til ly når uværet slår til. Regndråper banker på taket som våte innbrudstyver, men taket står modig imot. Vindsås 218 moh, står det skrevet på skiltet.
Hans Christian Deilhaug og Bjørn Olav Haukelidsæter, styremedlemmer i Naturvernsforbundet i Midt-Telemark, er kledd for været med gode tursko, utebukser og regnjakker, og hviler for øyeblikket på et par små stoler av tre. Stolene er malt i sterk blåfarge, og står til det like lille bordet ved siden, der det står skrevet «Ulefoss Turlag». De har planlagt møte med dette turlaget om en knapp time.
De kikker ut over skogen, dalen, og høyden på andre siden. Her på toppen av Vindsås er naturen storslått, selv på en grå dag som denne. Allikevel føler ikke Hans Christian og Bjørn Olav seg fullstendig sikre på at det alltid kommer til å være slik.
Som representanter av Midt-Telemarks lokallag for Naturvernsforbundet taler de på vegne av de potensielt utsatte områdene om gruvedriften utbygges slik som foreslått. Kommunen vurderer en rekke forskjellige områder, Vindsås og nabo-området Nukedalen inkludert, og dagen etter skal informasjon om disse vurderingene deles på kommunens informasjonsmøte.
- Vi har jo hatt noen utfordringer med etterlatenskaper etter tidligere gruvedrift. Vi har hatt radioaktive slagghauger som ingen ville ta ansvar for, sier Bjørn Olav.
Han refererer til niobgruvene på 50- og 60-tallet.
- Først nå, når det ble aktuelt å utvide med ny gruvedrift, da så de at det var et problem de må løse, og så har staten endelig tatt ansvar der, fortsetter han.
- Det ville de veldig lenge ikkje gjøre, altså, svarer Hans Christian lavmælt.
Så hever han stemmen, med nyfunnet lidenskap.
- Det som også er interessant med niobgruvene er at det er en rekke paraleller til det som foreslås i dag. De startet opp i 1953 og man måtte legge ned i 1965. Det var av økonomiske grunner, fordi fra 1957 var man tvunget ut på det frie markedet, kontra ordningen som stod før det, hvor de hadde en særegen avtale med amerikanerne.
Han pauser.
- Og etter det gikk det dårlig veldig fort.
Skogen omkring er frodig. En slik natur man finner der nedbør er hyppig, og inngrep er minimale. Dette er ikke en oppstilt skog, slik man finner i mange andre deler av landet, denne har fått stå i relativt stor grad uforstyrret.
- Dette er det man risikerer i dag. At man starter opp etter å allerede ha flathogd og rasert naturområder på flere kvadratkilometer, for så å legge det ned etter bare nokon få år. Og da har man ingen arbeidsplasser igjen. Da har man intet nytt gruveeventyr.
Hans Christian gestikulerer ivrig med hendene.
- Da sitter man bare igjen med en tragedie, avslutter han.
Norges eldste industriby gjenfødt
Hvor enn du går i Norge finner du de runde vokterne av byenes underverden. De som står ene og alene mellom gatene ovenfor og hulrommene nedenfor.
- Folk fra Ulefoss, de går og ser ned i bakken når de er rundt omkring. De leter etter kumlokkene sine, sier Eirik Stokmo og humrer.
Kumlokkene fra jernverket er en viktig del av industrien i Ulefoss, og det står en skulptur i sentrum som minne om dette.
Du skal ikke reise så mange meter fra denne skulpturen før du støter på Ulefoss-senteret, selve hjertet av byen. Ulefoss Smakeverk, som har sitt navn som ordspill på jernverket, samler en hel del mennesker om morgenen for den daglige nabo-praten.
På tirsdag klokken ni på morgenen sitter Reidar Holte (69), Tormod Andersen (88), Øystein Linddalen (69), Torgeir Trondsen (70) og Bjørnar Johnsen (59) med hver sin kaffekopp.
- Ja, ja, det stemmer, sier Reidar glisende før han blir med i koret av latter når det blir foreslått at Ulefossinger alltid går rundt og leter etter kumlokkene sine.
- Når jeg flytta til Trøndelag, så sa de at om jeg fikk heimlengsel så kunne jeg sette meg og ruge på et kumlokk, legger en mann til fra nabobordet.
Til og med de druelilla veggene på Smakeverket er dekorert med fotografier av kumlokk.
- Er det ikke møte i kveld? spør Tormod.
- Jo, alle skal jo dit, selvfølgelig, svarer Reidar.
Tormod er uenig.
- Ja, ja, tror ikke det. Det er fotballkamp i kveld.
Humringen slår an igjen. Men samtalen går etter hvert tilbake til det store spørsmålet. Hvor skal naturinngrepet ta plass?
- Å bruke indrefileten av skiløyper og badeplasser til deponi er jo helt tragisk, sier Bjørnar.
Reidar rister på hodet.
- Nei, blir jo ikke snakk om det, sier han.
Bjørnar blikker mot ham.
- Jo, det gjør det vel, svarer han forsiktig.
- Vi får høre på folkemøte i kveld. Det er Bærevann der ute som er interessant.
- Nei, det er jo ikke det. Rådmannen skriver det.
- Ja, da blir det ikke gruver, konkluderer Reidar.
- Ikke grundig nok kunnskapsgrunnlag
- Hold koppen litt opp, oppfordrer Gunnar Sanden (79).
Kaffekoppen blir stilt på skakke, men opp går den ikke. Gunnar heller fra kanna, og det drypper litt på bordet. Kanna går så videre fra person til person, og herfra holder alle koppen helt opp til tuten.
Rundt bordet sitter tre medlemmer i Ulefoss turlag. Gunnar Sanden er leder, og med seg har han Øistein Fjellstad (77), og Kjell Håvard Holte (72).
- Vi har litt svekket oppmøte i dag på grunn av sykdom, forklarer Gunnar.
Stemingen er allikevel god, for de har fått besøk av to fra naturvernsforbundet.
Hans Christian og Bjørn Olav sitter og deltar i løs samtale, og Hans Christian forsyner seg av appelsinkjeks, men bananene får ligge uforstyrret. Om lag fire-fem fluer forsøker også å forsyne seg, men de får aldri helt stelt seg på plass før de blir veivet vekk.
De befinner seg i Holla Historielag sitt lokale. De låner det for anledningen. Veggene er tilsmykket av priser, gamle bilder av historiske historielag, og malerier fra lokale kunstnere.
- Det virker som at media er veldig opptatt av at dette blir noe av, sier Gunnar når møtet er godt i gang.
- Det ligger en stolthet i at dette kan være noe virkelig verdifullt som vil utvikle Nome, Telemark og Norge, fortsetter han.
Hans Christian sier seg enig. De tar etter hvert ut et kart, og viser de forskjellige områdene som vurderes, og snakker om hvor transporten skal gå, hvor avfallet muligens kan påvirke natur, og hvor støy og synlighet kan komme i veien for friluftsliv.
Naturvernsforbundet understreker at de ikke er kategorisk imot gruvedrift, men at det er prosessen de er skeptisk mot.
- Her er det friluftsinteresser, turinteresser, naturinteresser som blir svært negativt berørt for alle alternativer. Også har man veldig lite kunnskapsgrunnlag å konkludere på bakgrunn av, forklarer Hans Christian.
Nærmest nøyaktig en kilometers gåtur vestover finner du Ringstad kiosk. Dette er et vanlig stopp for Tor Espen Simonsen, som har kontor i samme bygg som lokalavisa Kanalen, der han tidligere har arbeidet som redaktør.
I dag har han en litt annen stilling i selskapet Rare Earths Norway, som kommunikasjonsrådgiver.
Tor Espen er et navn enhver innbygger i Ulefoss kjenner til. Født og oppvokst i byen, er han bekymret for fremtiden, og ikke minst, spent av idéen om ny storindustri. Samtidig understreker han at de ønsker å begrense naturinngrepet så mye som mulig, spesielt når det kommer til friluftsliv og hverdagen i Ulefoss.
- Vi sier jo, veldig forenkla, at gruvekonseptet vårt egentlig består av to trinn. Gruva skal være dypt under bakken. Industriområdet skal ligge bak fjellet.
Det området som REN vurderer som mest passende etter disse kriteriene, er Bærevann, det som ligger lengst unna byen. Han forklarer hvorfor.
- Dagsrud-alternativet tilsvarer å lage et knuseverk i Holmekollåsen. Nukedalen og Vindsås er som å legge et stort industriområde i Nordmarka. Mens Bærevann-alternativet er å hjemme det bak fjellet.
Et blikk inn i framtiden
Det summer blant publikum før informasjonsmøtet begynner. Ulefoss-folket sitter komfortabelt i kinoen på samfunnshuset i sentrum av Ulefoss.
Denne kinoen risikerer å miste støtte fra kommunen, om ikke økonomien snur. Den kjører allerede på begrenset kapasitet.
«Fensfeltet mineralpark» står det på forsiden. Tre talere skal tre frem og legge fram informasjon kommunen har gått gjennom. En representant av Feste Landskap Arkitektur. En representant for kommunen. En representant for statsforvalteren.
I publikum er det flere kjente ansikt.
På venstre side av salen sitter Gunnar Sanden fra turlaget ved siden av Bjørn Olav Haukelidsæter og Hans Christian Deilhaug fra naturvernsforbundet.
På høyre side sitter Eirik Bache Stokmo og Tor Espen Simonsen fra Rare Earths Norway ved siden av ordfører Linda Therese Thorstensen.
Gjennom to timer med foredrag blir informasjonen kastet over ulefossingene, og de lytter intenst. Hvert potensielle område for deponianlegg blir veid opp med en konsekvensutredning, og oversiktene som blir vist er blodrøde.
På en skala fra lys grønn til intens rød er gul den snilleste fargen å finne. Når det kommer til naturmangfold er det ikke så mye som et hint av oransje.
- Dagsrud: Svært stor til kritisk negativ konsekvens.
- Nukedalen: Svært stor til kritisk negativ konsekvens.
- Vindsås: Svært stor negativ konsekvens.
- Bærevann: Kritisk negativ konsekvens.
Den understrekes gang på gang at naturverdiene i disse områdene er enorme, og spesielt på Bærevann. På vegne av biologene som gjorde undersøkelsene sa de at de aldri hadde kartlagt et mer verdifullt naturområde.
Allikevel er ikke alt håp ute for de som ønsker gruvedrift. Det blir foreslått en blanding av Dagsruf og Nukedalen, men det er fortsatt tidlig i prosessen. Det er altså langt mer grundig arbeid å bli gjort, og langt mer tid før driften får begynt.
