Mer enn bare spill og underholdning
TV- suksessen "Paradise Hotel" omtales ofte som et spill, men for de som deltar kan det fort bli glemt, og alt føles plutselig mer ekte og personlig.
Det kommer stadig flere realityprogram på norsk TV. At fra splitter nye programmer til nye sesonger av gamle favoritter.
En av disse gamle favorittene er "Paradise Hotel", som for litt over en drøy uke siden slapp den 18. sesongen av reality-programmet. En av dem som var med i denne sesongen av "Paradise" var Emil Seljeseth (22).
Selv om det å delta på et reality-program gir følgere, oppmerksomhet og TV- tid, kan det også til tider føles ut som en høy pris å betale.
– Det er utrolig gøy å se seg selv på TV, men samtidig mister du privatlivet. Folk føler de vet alt om deg, forteller Emil.
Han sier at selv om han var forberedt på at hverdagen hans ville bli endret etter at programmet premierte, ble 22-åringen overrasket over påkjenningen det faktisk var.
– Klippet for konflikt
Reality-TV lever av drama og konflikt, og Seljeseth forklarer hvordan redigeringen bidrar til å blåse opp konflikter som i utgangspunktet var små.
– De tar det minste i en krangel og får det til å virke tusen ganger større. Det er laget for å skape debatt, sier han.
Selv om det er dette som lager god reality-TV, understreker Emil at konsekvensene kan bli store når ikke helheten kommer frem.
– Når de ikke får med alt, må du enten forklare deg selv eller bli hatet.
Seljeseth beskriver en hverdag der seerne bare får se en brøkdel av det som faktisk skjer.
– Du ser 40 minutter. Vi lever 24 timer i døgnet.
Selv om showet er preget av konflikter og krangel, er det ingenting av dette som vedvarer hos deltakerne.
– Det er ingen av oss som er uvenner i dag. Alle er gode venner nå, understreker Emil.
Bare et spill
— Det er vanskelig å tenke at det bare er et spill når du først er der inne, forteller Emil.
Han forklarer hvordan man blir påvirket når man er med folk døgnet rundt, bygger sterke relasjoner, og at man ikke får pauser gjør at konkurranseelementet forsvinner litt i bakgrunnen. Man kan fort glemme at man er der for å lage underholdning.
– Du blir veldig glad i folk. De blir familien din. Da blir det umulig å ikke ta ting personlig, sier Seljeseth.
I følge ham bidrar dette til konfliktene i serien og at valg oppleves langt mer alvorlige enn de kan fremstå for seerne.
– Du kan ikke være mentalt svak for å være med. Det mentale spillet knekker deg. Du stoler jo på alle, samtidig som du ikke stoler på noen, utdyper Emil.
Hvorfor melder folk seg på reality?
Ifølge Emil handler ikke bare valget om å delta på reality om selve spillet eller premien.
– Vi er alle oppmerksomhetssyke. Vi liker å bli sett, få bekreftelse og bli lagt merke til. Rett og slett dumme folk som tenker litt "fuck it", smiler han.
Han mener at grunnen til at mange også trekkes mot reality kan være fordi det bryter med forestillingen om at livet bare skal følge en fast og forutsigbar vei.
– Mange tror at livet er en rett linje: du bli født og så dør du. I tillegg skal du gjøre ting som å få en jobb, gifte deg og så videre. Jeg synes sånne folk er dødskjedelige.
Han forteller at noe av grunnene til at han meldte seg på var fordi han søkte folk som var lik seg selv.
– Når jeg ser for meg en vei, ser jeg ofte en rundkjøring som jeg vil ta der borte, så drifter jeg litt hit og går litt dit, altså jeg liker ikke den rette veien.
Han mener at folk som tenker likt som han er folk man ikke finner så ofte, men inne på "Paradise" fant han overraskende mange folk som "kjører overalt".
Derfor mener Emil at ved siden av det å være et realityshow, ble "Paradise Hotel" dermed også et samlingspunkt for likesinnede mennesker som søker opplevelser og fellesskap.
– Pause fra hverdagen
Maria Sand som er daglig leder i Sand Casting, selskapet som står for å finne deltakerne til blant annet "Paradise Hotel", uttalte følgende da Journalen tok kontakt på e-post:
– Jeg tror reality og TV generelt er populært fordi folk ønsker en pause fra hverdagen.
Hun kan ikke fortelle nøyaktig hva de ser etter, eller hvordan prosessene i jakten på nye deltakere til disse type programmene foregår, men kunne si følgende:
– Sand Casting sin ambisjon i all casting er å finne ekte mennesker som speiler samfunnet slik det er i dag. Mennesker med dybde, tilstedeværelse og noe på hjertet.
Videre forteller Maria Sand at de gjerne ønsker mennesker som vekker engasjement og som er med på å skape historier som føles ekte. Hun beskriver det som personligheter og historier som blir værende lenge etter at kameraene er slått av.
– Jeg sier ikke unnskyld for å gråte
I løpet av de episodene som har blitt sluppet fra denne sesongen, ble Seljeseth også vist gråtende på TV. Dette vekket mange reaksjoner, men han står støtt i egne følelser.
– Jeg kommer aldri til å si unnskyld for at jeg gråt over noen jeg var glad i. Jeg har blitt oppdratt til at det er greit å gråte, selv om du er mann.
Han forteller om hvor fort man blir knyttet til menneskene man er med der inne. Han mener det også er viktig å utfordre forventningene til hvordan mannlige realitydeltakere "skal" opptre.
– Reality er jentenes fotball
Emil anerkjenner den populære posisjonen reality har fått i norsk TV.
– Reality er jentenes fotball. Det er spenning hele tiden og folk engasjerer seg noe voldsomt, sier han.
Selv angrer han ikke på deltakelsen, men håper seerene har forståelse for at det i stor grad er mye man ikke får med seg som skjer bak kulissene.
– Det føles også mye mer seriøst der inne enn det som det egentlig er, avslutter Seljeseth.