Ole Brumm blir 100 år

"Et selskap for meg," tenkte Brumm med seg selv, "det er vel storartet!"

(Ole Brumm)

Ole Brumm er ikke klok. Han er ikke modig. Han er ikke effektiv.

Brumm er påfallende naiv. Han mangler måtehold.

Flere ganger går han i fella.

Brumm jakter på sine egne fotspor i snøen, spiser seg fast i et hull, setter hodet fast i en krukke med honning, og står på et tidspunkt i utkanten av Hundremeterskogen, vel overbevist om at han har oppdaget Nordpolen.

Nei, som Brumm selv sier, har han nok ikke så mye forstand.

Men likevel, og kanskje nettopp derfor, er Ole Brumm så høyt elsket av sine lesere.

I Hundremeterskogen er man unntatt verdens rastløse sprell. Med nestekjærlighet og tilstedeværelse møter Brumm problemene til seg selv, og sine kumpaner, med hodet bøyd i kontemplativ ro.

Brumms tankefulle, men samtidig enfoldige tilnærming til livets utfordringer er for mange blitt opphav til en egen livsfilosofi.

Det er i år 100 år siden Alan Alexander Milnes første bok om kosedyrene i Hundremeterskogen gjorde sin debut. Siden den gang er det gjort flere bøker og adaptasjoner om skapningene fra den lille skogen.

Historiene om bamsen til Kristoffer Robin må sies å være et virkelig høydepunkt i barnelitteraturen. Først oversatt til norsk av Thorbjørn Egner, og senere i en ny versjon av Tor Åge Bringsværd, har Ole Brumm blitt en folkekjær skikkelse som fremdeles blir lest over hele landet.

Hva er det som gjør fortellingene om Ole Brumm så spesielle at de leses og diskuteres et helt sekel senere?

Snakker til barn og voksne

Asle Sætre er barnebokkritiker og norsklærer. Sætre peker på at det som gjør en barnebok bra, og kanskje gjør at den varer evig, er at det er en stemme både den voksne og barnet kan kjenne seg igjen i.

— Det er en stemme som er universell. Ikke på en måte som føles tvungen, men som skaper en undring man kan snakke om. Den snakker til både barnet og den voksne samtidig.

A. A. Milnes fortellinger om Ole Brumm tar utgangspunkt i kosedyrene til Milnes egen sønn - Christopher Robin Milne. Fortellingene er skrevet som om faren snakker til barnet. Det er faren i boken, altså Milne selv, som blåser liv i tøybamsen til Kristoffer Robin.

"Far, vil du fortelle en historie for Ole Brumm?" spør Kristoffer Robin.
"Gjerne det," sier faren. "Og hva slags historier liker han best?"
"Han liker best å høre om seg selv," sier Kristoffer Robin.
"Nåja, han gjør vel det," sier faren.
Og så setter de seg godt alle tre.
(Ole Brumm)

Dette blir leserens inngang til Hundremeterskogen. Sætre beskriver et univers som er naivt, klokt, tankevekkende og morsomt. Alt på en gang. En fortelling med flere lag som gir plass til både barnet og den voksne.

For i Ole Brumm finnes det en dobbeltstemme som, til tross for sin nøkternhet og barnlighet, har røtter i grunnleggende spørsmål om tilværelsen, og som tidvis, bærer preg av en stille melankoli. Det er kanskje denne kombinasjonen som gjør at historiene om Brumm er så påfallende for sin sjanger.

"Tenk om et tre veltet og vi var nettopp under det," sa Nasse Nøff.
"Tenk om det ikke veltet," sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.
(Ole Brumm og vennene hans)

Sætre oppsummerer det slik:

— Noen bøker er utenfor tid og rom. Ole Brumm kan man plassere der.

— Den vise narren

Eirik Hørthe er utdannet psykolog og litteraturviter. Han sier at bøkene om Brumm har fått status som visdomsklassikere. Samtidig er det få bøker som feilsiteres oftere.

— Alle slags tenkelige gullkorn blir lagt i munnen på den bekymringsløse bjørnen uten at de faktisk stammer fra Milnes verker. Men kanskje er det ikke så rart likevel. Ole Brumm er et typisk eksempel på «den vise narren», en eldgammel karaktertype som blir oppfattet som spesielt klok og dypsindig nettopp på grunn av sin enfoldighet. Den brummianske visdommen har derfor mye til felles med den visdommen vi finner hos unge barn som ser verden med friske og fordomsfrie øyne. 

"Sprett er meget klok," sa Brumm og nikket alvorlig med hodet.
"Ja," sa Nøff, "Sprett er klok."
"Og han har god forstand," sa Brumm.
"Ja," sa Nøff, "Sprett har god forstand."
Så var det stille en lang stund.
"Det er kanskje derfor," sa Brumm "at han aldri forstår noe."
(Ole Brumm og vennene hans)

— Det finnes en dveling ved det som er vanskelig. Det man ikke får til. Men så viser Brumm at livet går videre. Han sier: "Ja, ja, pytt sann. Det ordner seg. Vi passer på hverandre," sier Sætre og oppsummerer hvordan den brummianske visdommen kommer til uttrykk i Milnes fortellinger.

Diagnosene i Hundremeterskogen

I en canadisk studie utført av barneleger blir Hundremeterskogens innbyggere diagnostisert med en rekke psykiske skavanker. Nasse Nøff lider av angst, Petter Sprett er mulig narsissist, Tussi er deprimert, mens Brumm viser tegn til ADHD.

Studien argumenterer for påstandene med glimt i øyet. Likevel er den kanskje en del av et slags voksent forsøk på å tillegge Brumms alminneligheter større dybde enn det forfatteren selv har tenkt.

Om fenomenet er psykologen og litteraturviteren Hørthe litt splittet:

— Som psykolog er det jo vanskelig å ikke henge seg opp i at Tussi er spektakulært deppa og at Tigergutt mildt sagt er hyper. Jeg vet også at det finnes teorier om at A. A. Milne led av posttraumatisk stresslidelse etter første verdenskrig og at disse erfaringene kommer til uttrykk i Ole Brumm-bøkene. 

"God dag, Tussi, hvordan har du det?" spurte Brumm.
Tussi ristet hodet sitt fra side til side.
"Ikke mye hvordan," sa han.
"Jeg har det ikke i det hele tatt. Jeg har ikke hatt det på lenge."
(Ole Brumm)

— Litteraturviteren i meg mener imidlertid at slike tolkninger står på ustø grunn. Og så er jo noe av det fineste med Ole Brumm-universet at bamsenes særegenheter er en helt naturlig og uproblematisk del av livet i Hundremeterskogen. Faktisk blir karakterene gjerne mer fullkomne på grunn av sine ufullkommenheter. Nasse Nøff er modig fordi han er redd, og Ole Brumm er klok fordi han ikke tenker så mye, fortsetter Hørthe.

Sætre tror de voksnes behov for å legge dybde i barnebøkene er naturlig. Selv om det kanskje til tider oppleves litt overdrevent.

— Det er ikke et problem. Det er ikke en infantilisering. Vi leter etter et eller annet når vi leser bøkene. Noe utover underholdning. Karakterene i Hundremeterskogen representerer ulike sinnstemninger, der Ole Brumm fungerer som et bindeledd mellom dyrene.

Vi trenger Ole Brumm

I Ole Brumm blir ikke naivitet og feiling stigmatisert. Livet går en sakte gang i Hundremeterskogen. Det er en tilstedeværende ånd hos karakterene til Milne. En kontrast til modernitetens hastverk og ustanselige vurdering av individet. Ole Brumm, og de andre i Hundremeterskogen, får lov til å eksistere uten å forklare seg.

— Fremskritt? Hva er det? At vi kan kjøre fortere på veiene? Nei. Gjør mennesket regnskap etter den posteringmåte, vil vi komme til kort.

Knut Hamsun

— Jeg tror vi trenger mer Ole Brumm. Bøkene fremmer empati, sier Sætre.

Hørthe legger til at Ole Brumm kan lære oss det han kaller for å "hverdagsvåge". Spesielt gjennom karakteren Nasse Nøff, som han hevder er den modigste i hele hundremeterskogen.

— Nasse Nøff er jo en veldig engstelig liten gris, men han er også en modig liten gris. Faktisk vil jeg påstå at han er den modigste i hele Hundremeterskogen. I alle fall hvis man tenker at mot ikke handler om fryktløshet, men snarere om å gjør det man vet er rett på tross av frykt og ubehag. Dette er Nasse Nøff ekspert på, rett og slett fordi han er redd for det meste.

"Nasse Nøff!" sa Sprett, idet han tok opp en blyant og slikket på spissen av den:
"Du er ikke meget modig."
Nøff snufset litt.
"Det er vanskelig å være modig når man bare er et lite dyr," sa han.
(Ole Brumm)

— Nasse Nøff viser viktigheten av å hverdagsvåge, altså å fatte små, men modige beslutninger i hverdagen. Til syvende og siste er det dette motet som har størst innvirkning på livet vårt, ikke de spektakulære vågestykkene som vi ser på film og leser om i avisen. Alle som ønsker å bli litt tøffere i 2026 burde med andre ord ha et bilde av Nasse Nøff på visjonstavlen sin.