Dopaminsirkler og slitne støtdempere
Hun pendler fra byen til bygda, skater om morgenen og står på ski om kvelden, lager egen nettside og er ambulansearbeider. I tillegg trenger bilen hennes litt stell.
Dunk!
– Var det bilen min?
Anne sitt ansiktsuttrykk blir mer og mer alvorlig i det vi gled over fartsdumpen og en rar lyd kom fra bilens understell. Den hule klunke-lyden trenger seg opp gjennom hjulbrønnen, forbi pedalene og opp i forsetet. På en lysegrå og tørr asfalt svinger bilen rolig til siden av veien.
– Det hørtes dyrt ut.
Med nødblinken på, hopper hun ut av bilen og sirkler den et par ganger mens hun myser mot understellet og bakken. Etter å ha kikket ned i motorrommet, tatt enda en runde rundt bilen og forsikret seg om at ingenting lakk, var det ikke annet å gjøre enn å kjøre videre. Noe nervøst, men optimistisk setter hun seg inn igjen og setter bilen i første gir.
På en parkeringsplass vest i Oslo blir bilen parkert for en nærmere sjekk. Noen kjappe søk på google, youtube og et gammelt facebook forum bekreftet mistanken om at dette hadde noe med demperne å gjøre.
– Oi den er jo helt skeiv. Ja, det der kjenner jeg at er et problem for mandag. Det går nok bra!
Den nå skadeskutte bilens sjåfør er Anne Berntsen Ruud. En 29 åringen med en imponerende og variert CV. Det skal heller ikke stå på antall hobbyer og interesser. Ambulansearbeideren er fra Ål i Hallingdal, lengst nord i Buskerud. Hun bor likevel i Oslo.
Til tross for "overtråkket" var det en bil som passet henne godt. Bak førersetet lå det slalåm-sko og annet utstyr som er viktig når man skal utøve diverse idretter. Skiene lå godt plassert langs med lasteplanet.
Det er et stykke fra en hvit pickup til en ambulanse. En kontrast om du vil.
Oppveksten i Hallingdal har hun ingen ting å utsette på. Likevel har hun ikke kun holdt seg til barndommens dal og Oslo. Hun har drevet med alpint i Oppdal, gått to år på lærerutdanningen i Sogndal og reist på backpacking.
– Det jeg gjorde før jeg begynte som ambulansearbider var at jeg tok en utdannelse innenfor digital markedsføring her i Oslo.
Selv likte hun jobben og holdt på med de i flere år, før hun ville ha en endring.
– Det ble mye 8-16 jobbing på kontor. Jeg ville inn i ambulansefaget og nå er jeg jo det!
Oppveksten i Hallingdal var til tross for innbyggertallet ikke ensom.
– Dritten i midten ja?
Hun har to søsken, en storebror og en lillesøster. Hun har god kontakt med begge, lillesøsteren bor i likhet med Anne i Oslo. Likevel er broren som bor i hjembygda, i umiddelbar nærhet om hun er på jobb.
– Ja det er sant, de fleste jobber jo i byen, men ikke jeg da. Det er litt annerledes enn de fleste.
Anne pendler, men ikke som de fleste andre. Hun pendler ut av byen. Selv bor hun i et kollektiv på Ris i Oslo. Når hun har fortalt venner og kjente er det ofte de hører feil og tilegner henne en enda lengre pendle rute.
– Jeg bor på Ris.
– Bor du i Paris?
Nei ho pendler ikke helt fra Paris ut til bygda, men fra Ris på Oslo sin vestkant. Som ambulansearbeider jobber hun 24 timers vakter i Hallingdal og reiser inn til byen når hun har fri. Hun forteller at hun kunne ha jobbet i byen, men at løsningen med mye fri passer henne godt. Da har hun også helt fri.
Når hun har fri går reisen til Oslo. Inn til kollektive og inn til venner. Det grå huset der hun bor kan minne om en kulisse i en eldre norsk TV-serie som for eksempel Mot i brøstet. Kollektivet som består av flere Hallinger oppfyller også forventingen om en situasjonskomedie lignende dynamikk.
I den store stua sitter det et par kompiser å ser på fotball med hver sin tilhørende pils. En av de har en rutete skjorte som ville gjort Sven Nordin i rollen som Nils, stolt. Det manglet kun noen seigmenn som lå slengt på bordet. Ved det lange spisebordet satt en skjeggete skikkelse å leste avisen på telefonen.
– Bilen min er ødelagt den nå, den er helt skeiv liksom.
De tre mennene vendte blikket mot Anne og tilbød hver sin reaksjon og en teori på hva som kunne vært galt med bilen. Praten var sleivete som i de fleste vennegjenger og temaene fløy etter hvert veggimellom. Den av kompisene som var nærmest en form for mekanisk kompetanse fikk i oppgave å fikse støtdemperen om det hadde seg slik at hans diagnose var riktig.
Da et av lagene på TV-en fikk et straffespark og oppmerksomheten til guttene ble kastet tilbake i retning kampen smatt Anne inn kjøkkenet og smalt pizzaen i ovnen.
Da pizzaen var kuttet opp satt hun seg ned på en stol ved døren inn på kjøkkenet. Det brune kjøkkenet med malte fliser minnet mer om et hjem enn annonsene man ser på kollektiv på nettsider som hybel.no og finn. Her var det ikke sjelløse gips vegger og liste-fritt, men heller litt knirking i tregulv og en og annen gjæring som ikke ble eksakt 90 grader. En Peroni åpnes i samsvar med pizzaen.
– Jeg og noen venner skal ut på bar i kveld, jeg vet ikke helt hvor da.
Vi fortsatte å prate litt om den omvendte pendle ruten og livet hun levde her i Oslo.
– Det er litt sykt at man må reise inn til byen for å ha det sosialt.
Samtidig som hun nyter bylivet tror hun at hun har funnet sitt kall innenfor yrket sitt. Mellom pizzabiter og nedkjølende pust mot den smeltede osten kunne hun fortelle hvor givende arbeidet hennes er og at hun ofte lærer nye ting.
– Det er spesielt å jobbe en plass der du nesten vet hvem alle er. Du kan se de igjen på butikken og plutselig så hilser de. Men man går inn i en egen modus da. Du blir skjerpa.
– Noe av det fine med å jobbe på bygda er at folk er veldig løsnings orienterte. En gang var det en som hadde satt fast foten på en veldig rar måte mellom ramma og dekket på en sykkel. Da hadde en av de jeg jobber med en vinkel sliper i bilen og det løste seg liksom.
Anne er samtidig tydlig på at det til tider kan være krevende å kjenne så mange man møter.
– Noe av det rareste er å møte folk på butikken igjen. Du har jo møtt noen i en av de store krisene i livet deres, og plutselig møter du de på butikken senere.
Midt i samtalen skvetter vi til av et par ukvemsord fra stuen. Det var tydelig at noe ikke gikk som det skulle på fotballkampen.
Samtalen vår gikk likevel videre. Anne hadde nemlig begynt med noe nytt for tiden. Hun lager en nettside.
– Jeg har alltid hatt lyst til å være litt Gründer ved siden av andre ting.
– Har du hørt om dopamin-sirkler?
Samtidig som Anne forteller om hvordan hun helst vil gjøre noe ferdig og at det er det som slutter hennes dopamin-sirkler smyger det seg en skikkelse inn i rommet. Erindringer om en camper van hun hadde for en stund siden og sengen som hun har snekret selv blir ikke bare overhørt av meg lengre.
Med brei dialekt og en bart som minnet mer om Trøndelag enn Buskerud kom Eivind inn. En venn av både Anne og de andre i kollektivet.
Ankomsten hans blir adressert og Anne spør han et direkte spørsmål.
– Er det du som har drukket de to Breezerene?
Han blir svar skyldig og må tilstå at det er han som har dratt med seg en såpass ungdommelig drikk inn i huset.
– Vi skal jo ut vi også. Det var litt tungt å starte å drikke i dag så da tok jeg et par sånne.
Latteren spredte seg i rommet i det praten deres gikk over fra drikkevarer til mimring.
– Jeg har bodd med Anne før faktisk, ho var et jævla rotehue! Det var som å bo med en gutt.
– Du var jo som å bo med en jente da Eivind, du hadde det alltid ryddig du.
Nå hadde Eivind inntatt rollen som en slags inspektør i Anne sitt kollektiv. Han tuslet rundt og påpekte gamle vaner hun ikke hadde lagt fra seg og de andre beboeren sine mange neglisjerte oppgaver. Han stoppet opp ved kommen.
– Den her da Anne?
– Den er bare sånn en måned gammel, jeg vet ikke hva som har skjedd jeg.
– En måned? Det blir ikke så ille på en måned.
Diskusjonen var ikke tung. Det haglet ikke argumenter, de spratt heller lett gjennom rommet som en ping pong ball. Nå ble ballen slått av bordet og trillet bortover i gangen. Eivind hadde fått med seg at hun hadde snekret sin egen seng og ba om å få se den. Det fysiske beviset på Annes behov for å slutte dopamin sirklene sine stod i konstruksjons virke og kledning inne på rommet i kollektivet.
– Den her har jeg laga sjæl Eivind!
– Det ser jeg, neida jeg tulla den var fin den.
Anne hoppet over den noe småfrekke kommentaren og gikk videre rundt i kollektivet. På vei til stua møtte de på August som også bodde der. Han var i ekstase da favorittlaget hans Everton hadde vunnet. Lite visste han at ketchupen Anne hadde hatt på pizzaen var hans.
– Jeg kommer snart, skal bare hoppe i dusjen. Skal du ut du og Anne?
Anne svarte det samme som tidligere, at hun skulle ut men at hun ikke helt visste hvor. Everton fanen forsvant ut av kjøkkenet likt som Anne fortsatte omvisningen for Eivind. Til tross for at han hadde vært der før så virket det som om han satt pris på Annes omvisning.
Ute på verandaen påpekte hun hvor fint nabolaget var.
– Det bor jo bare rikinger her vet du.
Like fort som hun hadde sagt det kom det en noe variert tildekt mann ut på plattingen.
– Hvorfor er dere ute?
– Hvorfor har du ikke på deg sokker?
Mannen i døra er Everton-fanen, ketchup offeret og Annes venn. Eivind nevnte at de to skulle til Tøyen for å spille poker. Først hadde August noe å vise til de to andre.
– Jeg har spilt fotball da vet du, da blir den sånn.
– Det så ikke noe godt ut!
De to poker vennene ble enige om at August måtte ta på sokker og at det var på tide å reise. I samme øyeblikk snudde også Anne om på flisa og gjorde seg klar til å dra fra det rolige kollektive og inn i byens liv og røre.
Gåturen fra huset og ned til t-banen ble avbrutt av en forbipasserende bil. En venninne stoppet bilen sin og pratet med Anne helt til man i det fjernet hørte lyden av en bom som gikk igjen. Anne ga en avskjed i all hast og kastet seg bortover mot perrongen.
– Vi rakk den, du har månedskort du eller?
Kursen var satt for stortinget og nedre slottsgate. Like sømløst som hun navigerte seg over railen på Tryvann hadde hun funnet frem til baren "no name".
Meldingen tikket inn på mobilen. De andre sa det var stappfullt og at hun måtte komme. Begge så rundt oss, det var flere ledige enn okkuperte plasser i lokalet.
En kjapp telefon avklarte det. Baren lå på Grünkerløkka, de hadde bare samme navn. Etter en kort trikketur var hun fremme. Denne gangen befant hun seg på Oslo sin sosiale indrefilet, neste lørdag er det kanskje på utrykning i Hallingdal.
Kontrastene er store, men hun behersker de sømløst.
