Ea Othilde er klar for kjærlighet: – Jeg har troa
Ea Othilde baklund (21) har markert seg som en tydelig stemme i norsk indierock i ung alder. Likevel kommer ikke gjennombruddet uten kostnad:– Det var et par måneder i høst hvor det var så mye at det ikke hadde gått hvis det varte lenger.
Flisene er aprikosfarget og ruglete, og baderomsmøblene er av original variant. Det drypper i en fast rytme fra dusjkabinettet. Hjemme i kollektivet på St. Hanshaugen står Ea Othilde med klissvått hår, i beige kordfløyelsbukse sydd opp med sikkerhetsnåler og en kremfarget heklet topp. Hun klasjer en håndfull skum i håret i én vant bevegelse. Det er som å se noen som ikke følger tidsånden. Varmebeskyttende spray er byttet ut med Define hårskum som lukter akkurat som hårskum lukter. Og Dyson Air Wrap er byttet ut med en gammel hårføner. Hun føner hår og lugg i alle retninger. Badet blir varmt, til tross for at resten av leiligheten er kjølig. Hun snurrer ledningen rundt og rundt hårføneren før den går inn i skapet. Det virker ikke som hun har noe hastverk med å bli fort ferdig. Bevegelsene er rolige, nesten repeterende.
Kanskje det er nettopp slik hun får det til å gå opp.
Ingen plan B
– Mange tror jeg ser på jusen som noe jeg kan falle tilbake på, men jeg hadde ikke studert jus hvis jeg ikke ville det, sier hun og ser opp mot det skarpe lyset i lampa fra taket.
Hun sitter på sengekanten og støtter seg med armene bak seg. Bak henne kan man skimte en stabel med «Kvinnenes kulturhistorie» 1 og 2. Hun møter stadig spekulasjoner fra folk som tror hun bruker jusen som en slags «back-up», men slik er det altså ikke for 21-åringen fra Nordstrand. Med to foreldre som begge er jurister, falt valget klart på jus på Universitetet i Oslo. Men de aller fleste på jusen bruker nok ikke eksamensperioden til å reise rundt for å holde konserter. Heldigvis for indieglade fans rundt om i kongeriket, gjør nettopp Ea Othilde det.
– Det var et par måneder i høst hvor det var så mye, at hvis det hadde vart noe som helst lenger hadde det ikke gått, forteller hun med et svakt smil.
Hun hadde akkurat sluppet det siste albumet «Im ready for love» og var midt i høstsemesteret.
– Man føler at man bør bruke tid på studiet når man jobber med musikken, og at man bør bruke tid på musikken når man jobber med studiet.
For Ea har det aldri vært en mulighet å skulle velge mellom musikken eller studiet.
– Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre hvis jeg må ta valget, sier hun.
Drivkraft
Likevel er det ikke studiet som preger hverdagen mest.
Hun er avslappet og rolig. Hun snakker om fremtidige festivaler hun skal på. Drivkraften og skapergleden veier tyngre enn stresset som medfølger. Til tross for et krevende studium, bruker hun mesteparten av tiden på å reise rundt til ulike scener og synge tekster som: «I tear up my heart. I throw it around, I’m ready for love.» Og kjærlighet, det får hun. For musikkanmeldere og indie-rockmiljøet elsker musikken og henne. «Ea Othilde har en måte å skrive låter på som virkelig treffer det hun har lyst til å formidle,» skriver en aftenpostanmelder.
Med bare sine 21 år, har Ea rukket å gi ut to EP-er og et album som hun har fått to spellemannsnominasjoner for. Dagen før jeg møter henne har hun vært på sin andre spellemannprisutdeling. Denne gangen vant hun heller ingen pris i kategorien «Rock», men hun legger ikke mye vekt på det. For Ea handler det faktisk bare om å få gjøre det hun liker aller best. Lage musikk.
– Jeg visste ikke hva jeg gikk til
I barndommen lærte hun seg å spille piano og gitar, som senere ble til sangskrivning i ungdomsårene. Hun skrev ned følelsene sine i sangtekster som terapi. Da Ea var i fjortenårsalderen, meldte moren hennes på det hun trodde var helt vanlige sangtimer.. Men sanglæreren, Hans Olav Settem, viste seg å være frilansprodusent og jobbet i plateselskapet Koke Plate. Settem ble imponert da han hørte sangene Ea hadde skrevet hjemme. Så sangtimene førte til et årelangt samarbeid hvor hun kunne jobbe videre med tekstene hun skrev, og han kunne produsere musikken hennes.
Å måtte kombinere skolen og musikken er ikke nytt for henne, for allerede som 17-åring, da hun gikk det andre året på musikklinja på Foss videregående skole, slapp hun EP-en «How I’d like it to fade».
– Jeg hadde ikke orientert meg noen ting. Jeg bare lagde disse greiene med Hans Olav og Marit (Othilie Thorvik), og det var hele verden.
– Jeg hadde ingen forventninger. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, sier hun og ler.
Musikken kan minne om noe som ble laget for 20 år siden, og flere har latt seg imponere av hvordan den unge musikeren mestrer å lage moderne indiemusikk. Men inne på soverommet hennes er det som om tiden har stått stille. Til tross for at hun flyttet inn i januar, ser det ut som om det har vært akkurat sånn her veldig lenge. Møblene er store og tunge, og ser ikke ut som noe som har kommet i en flatpakke. Flere steder står gamle porselensvaser med tørkede blomster.
Det nyeste albumet bærer tydelig preg av inspirasjon fra Elliott Smith og hennes store idol PJ Harvey, fra en tid da indiemusikken var mindre polert og mer i opposisjon til det kommersielle. I låtene skildrer hun hendelser fra eget liv, uten å pakke noe særlig inn.
Tolvåring med barnevogn
Hun har rukket mye på sine få år som voksen, men det oser av både henne og musikken at hun har vært voksen lenge. En solfylt vårdag da hun var tolv år gammel, skulle hun passe lillebroren sin som nettopp hadde begynt å spise fast føde. Moren ba henne gå en trilletur i gata, men å gå en tur hjemme på Bekkelaget var ikke aktuelt for den lille, voksne jenta. Hun og lillebror i barnevogn satte seg på bussen retning Arte Pazza. En italiensk restaurant på Bislett som hun er oppvokst med. For henne var det en selvfølge at også lillebror skulle få smaken av det gode liv. Med Coca Cola i tåteflasken og miniatyrpizzastykker satt de på restaurant og koste seg.
Hun knipset bilde av den blide babyen og sendte til moren. Straks ringer mamma Kristin henne og spør: «hvor er du?»
– Den colaen er nok noe av det beste han har fått i tåteflaska, forteller Ea og ler.
På bussen på vei hjem lot billettkontrolløren henne gå uten billett. Hun var tross alt en tolvåring med barnevogn.
Fant kjærligheten i Paris
Musikken hennes kretser mye rundt kjærlighet. Det er neppe tilfeldig.
Da hun skrev på det nyeste albumet, reiste hun til Paris med en enveisbillett. Hun kom hjem igjen med en kjæreste.
Hun hadde akkurat sjekket inn på et vandrerhjem i Belleville. Det var september, men fortsatt varmt i lufta. Hun setter seg på en benk utenfor hostellet.
Så får hun øye på ham.
Høy, med krøllete hår. Sixpence bak frem, skinnjakke, baggy jeans. De får øyekontakt. Han går inn på kafeen til hostellet. Hun følger etter.
– Han har fortalt meg at han faktisk merket at jeg kom etter ham, sier hun og smiler.
Hun går bort til bordet hans og spør om hun kan sette seg.
Det siste jeg tenkte var «hva er det verste som kan skje?», forteller hun.
Resten av dagen går de rundt i byen. Kafeer, bokhandler, gater hun ikke kjenner. Senere møtes de igjen. Han henter henne på sykkel, og de sykler langs elven i kveldssola.
– Det var virkelig en never ending date!
I dag bor han i Oslo. De tørkede blomstene har hun fått av franskmannen. Det høres nesten for godt ut til å være sant.
Velger kjærligheten
Valget som nå ligger foran henne er kanskje det mest definitive hun har tatt så langt. For med kjærligheten kommer nye ønsker for fremtiden. Og er det en ting Ea har visst gjennom hele livet, er det at hun gjør det som føles rett for henne der og da. Følger intusjonen og hjertet.
Til sommeren reiser hun til Paris. Ikke alene denne gangen, men sammen med fyren hun møtte på en benk i Belleville.
Etter mange travle dager og måneder med konserter, eksamener og hundrevis av arbeidstimer har hun tatt et valg.
Jusstudiene settes på pause.
Foreløpig er det kun et sabbatsår, men akkurat nå skal hun leve ut drømmen. Og er det en by som det enkelt å romantisere livet i, så er det Paris.
Fremtiden er lys for musikken, for nå reiser låtskriveren tilbake til stedet som bærer mange minner for henne.
– Jeg er ekstremt nostalgisk. Jeg kan hente veldig mye inspirasjon i nostalgien, sier hun og smiler.
– Akkurat med kjærlighet har jeg faktisk troa.