En ildsjel uten drivstoff
En gang i tiden flokket folket seg rundt «Tekken». I dag er lokalene så godt som tomme. Midt i det står Calvin – som fortsatt prøver å holde miljøet i live.
Calvin Kumalo sitter stille foran skjermen. Han øver. Fingrene går fort fra knapp til knapp, men resten av kroppen er så godt som urørlig mens han resetter gang etter gang, fram til han får til det han prøver på.
I miljøet kaller ham ofte for Sky, kort for «SkytorRush», og her omtales han som en motiverende kraft for alle. Til tross for kallenavnet er øynene hans sjeldent rettet mot himmelen – tvert imot, omtrent hver gang jeg så Calvin var blikket rettet fram.
Kumalo vokste opp på Skullerud og Manglerud i Oslo, med en mor fra Jamaica og en far fra Namibia.
Gjennom årene har Calvin hatt mange hobbyer. Sykling, klatring, langrenn, fotball, innebandy, bordtennis, og tennis, for å nevne noen. Men allerede da han var 6-7 år gammel kom faren hans hjem med en gave, og slik ble han introdusert til den største lidenskapen: Gaming.
Noen kilometer fra barndomshuset ligger Vulkan i Oslo, omringet av oppoverbakker. Området er som Grünerløkkas salatbolle, der man finner et sammensurium av kulturer, som om alt som ikke passet noe annet sted har rent ned hit. Folk flest forbinder kanskje området med Mathallen, der det serveres alt fra koreansk corndog til kengurustek. Her er det alltid folkefullt.
Rett over gata finner du House of Nerds, der nerdekulturen er lys levende. Overetasjen her er pyntet fra gulv til tak med kjente symboler fra spillverden. En Super Mario av perler danser side om side med Pokémon og forskjellige retro-karakterer fra dagene da arkadespill tok verden med storm. Folk sitter spredt rundt bord. Noen sitter foran skjermer og spiller sammen, og tar seg en pils eller en drink. Menyen tilbyr drinker som «Health Potion», «Pac-Man», og «Rainbow Road».
Det kommer et fra underetasjen.
– Why!?
Han drar ut vokalen og volumet økes med tiden, før det til slutt blir om til latter.
I kjelleren spilles det slåssespill. Spill som «Street Fighter», «Tekken», og «Guilty Gear» blir møtt med stor entusiasme.
– Fuck, no! Fuck this game, fuck this game, fuck this game, roper gutten før han begynner å skratte, og motstanderen ler med ham.
Det er ikke mer enn åtte stykk som spiller, men lyden fyller hele kjelleren.
Langs veggen står fire bord med skjerm og spillkonsoll. I enden sitter Calvin alene.
«SAIYAH!» høres det fra skjermen foran ham. Han øver på noe vanskelig. Han prøver igjen.
«SAIYAH!» roper spillkarakteren igjen. Enda et forsøk.
«SAIYAH!» Som sittende fast i limbo, om og om igjen.
Denne dagen er Calvin den eneste som spiller «Tekken».
Fra fullt rom til tomme torsdager
Alle vet at ‘House of Fighters’ skjer hver torsdag klokken 19. Sigurd er her tidlig, og øver på et spill fra 1997. Han er 14 år gammel, og begynte å konkurrere i slåssespill allerede da han var 12. Når jeg spør Sigurd hva han kaller seg selv i miljøet, så nøler han en smule.
– YourFavoriteLightskin, sier han og flirer forsiktig.
Han er yngst i rommet, men heller ikke Sigurd er blind for Calvin sin påvirkning i miljøet.
Navnet Calvin ringer ingen bjelle, men når han hører «SkytorRush» nikker han umiddelbart samtykkende.
– Han tar mye styring her, forklarer han.
Bak ham er stemningen god. Deltakere bytter mellom norsk og engelsk så godt som annenhver setning, og det utveksles vitser om alt fra «Italian Brainrot» til Charlie Kirk. Lampene prøver sitt beste på å belyse rommet, men kan ikke konkurrere med det naturlige lyset fra vinduet ved trappa. Man kan tydelig se at kjelleren er mørkest i hjørnene der dette lyset ikke strekker helt til.
Det er i et av disse hjørnene Calvin sitter.
– Miljøet har blitt en del mindre, forklarer han.
Årskiftet i 2024 bragte med seg et nytt Tekken-spill, og på denne tiden fikk miljøet regelmessig 40 deltakere. I dag er de heldige om noen dukker opp i det hele tatt på torsdagene.
– Jeg syns det var mer skuffende enn demotiverende. Jeg skulle ønske spillet var bedre.
– Etter hvert følte jeg at det var litt krise. Det er det å opprettholde positiviteten når alle snakker negativt om spillet.
Å finne veien inn
I 2019 hadde Calvin hørt rykter om et kompetitivt miljø for Tekken i Norge. Han forteller at han aktivt lette etter et nytt spillmiljø å konkurrere i. På denne tiden holdt House of Nerds til på Løren, og det var her det skjedde. Norgesmesterskapet i slåssespill.
Calvin, som på denne tiden ikke kjenner noen i miljøet, går inn uten å vite helt hva som står ham i vente. Han tar første sving, og et stort, åpent rom åpenbarer seg. Her stod skjermer, PCer og spillkonsoller satt opp på rad og rekke. På veggen var det en storskjerm der de viste Tekken, som ble kringkastet på nettet. Calvin slet med å komme seg inn gjennom folkemengden, og måtte presse seg forbi.
For å gå ut av turneringen, må man tape to kamper. Eneste målet til Calvin var å vinne i hvertfall én.
– Jeg tipper at jeg var ganske nervøs. Jeg husker det var så uvant å sitte fysisk ved siden av noen og spille. Jeg hadde ikke gjort det på 20 år, da jeg gikk på barneskolen, sier Calvin.
– Det var kjempegøy, men alle var mye bedre enn meg.
Han endte med å karre til seg en seier, akkurat som han håpet.
Over 20 år tidligere, da hans far kom hjem med den første PlayStation-konsollen, var Kumalo allerede i gang med Tekken-kjøret.
Tekken 1 kom sammen med PlayStation konsollen. Så var det videre til neste spill så fort det slapp ut.
– Jeg har gått gjennom alle, sier han.
Calvin sitter med armene krysset og mimrer. Han har vokst opp med spill. I dag er han 35 år gammel, og tenker tilbake til overnattingene hos barndomsvennen Jon på tidlig 2000-tallet. Munnviken løfter seg en smule, og avslører et lite smil.
Med en bitteliten PC på slep, pleide Calvin å dra på små eventyr sammen med vennene. Noen av de var i samme klasse, noen på samme fotball-lag. Jon sine foreldre ønsket dem velkommen med åpne armer, og de samlet seg i en liten kjeller, fire barn på 11-12 år, klare til å sove på gulvet uten annet enn en tynn sovepose mellom seg selv og gulvet.
– Vi var oppe så lenge vi kunne, og var oppe til kanskje 6 på natta, sov et par timer, og så var det opp igjen for å spille til 3-, 4-tiden.
For noen er gaming noe man gjør alene. For Calvin er det miljø som alltid har vært fokuset.
Smaken av å være best
Da han var i tenårene var World of Warcraft og liknende spill den store lidenskapen. Han nådde den svimlende høyden av nummer to i verden på et av disse spillene.
– Det var gøy å få en ordentlig smak på det å være god i noe. Da fikk jeg blod på tann.
Heretter satte Sky i gang med YouTube-videoer, streaming og organisering. Han innså at å oppnå samme kompetitive nivå igjen var urealistisk, men dette stoppet ham ikke fra å ta aktiv del i miljøet.
– Jeg likte å spille, og jeg likte å organisere. Det syns jeg var gøy, forteller han.
Calvin Kumalo er grafisk designer, og jobber hovedsakelig med logoer og promosjonelle grafikker. Også denne lidenskapen fant han i gaming-miljøet. Han fikk sin start ved å lage grafikker for den nederlandske organisasjonen NCSoft.
Når jeg spør Calvin hva han fikk til gjengjeld for arbeidet sitt, så trekker han på skuldrene.
– Jeg ble satt som senior partner, men det var ingenting jeg tjente penger på. Det var bare lidenskapsarbeid.
Noen år senere bruker han samme erfaring for å bygge opp Tekken-miljøet i Oslo.
– Alltid i bakgrunnen
– Det er jo en ganske smal nisje. Det er ikke bare gaming, men det er slåssespill, og den kompetitive scenen er enda smalere i seg selv.
Dette forteller 26 år gamle Ole Arthur Kollien. Han har tatt aktiv del i slåssespill-miljøet siden 2020, og sier at han deltar så ofte han kan.
Han sitter med armene i kryss i en sort T-skjorte. Ole Arthur har kort, sort hår, med startup-fasen av en bart til å matche. Rundt halsen henger et gullkors, og runde briller står fint over mørke øyne. Han smiler forsiktig.
– Nå har jeg noe å drive med enn så lenge. Det har nesten blitt rutine, sier han og hoster opp en latter.
Noen miljøer har ti-talls, kanskje hundre-talls mennesker, som samler seg regelmessig. Slåssespill-miljøet er kanskje mindre, men også små miljøer har behov for ledere.
– Første gangen jeg møtte Calvin, så tror jeg at han jobbet på Eldorado Esport i Torggata.
Dette var kort tid etter COVID-restriksjonene hadde løsnet. Ole Arthur kikker oppover mens han tenker tilbake. Helt siden den tiden har Sky vært en sentral del av miljøet.
– Vi snakker en del, og har vært mye på møter og organisert ting sammen. Han er den som står bak i ryggen på de fleste, og dytter dem fram. Egentlig tar han på seg altfor mye ansvar, så vi prøver å hjelpe han litt der.
Ole Arthur forteller at Sky er den som gjenstår i miljøet med mest kompetanse. Han har mange år erfaring, ikke bare innen slåssespill, men innenfor det å organisere og administrere E-sport-miljøer.
– Han er veldig engasjert, og det føles litt ut som at han har styr på alt. Han er liksom alltid i bakgrunnen.
Hva, hvis ikke dette?
Dagen jeg først møtte Calvin, var House of Nerds livlig, for å si det mildt. Det var quiz på huset, med elementer av karaoke. Stemmer diskuterte svarmuligheter spent om hverandre, og med jevne mellomrom var det en musikkpause før neste bulk med spørsmål.
– Det er vanskelig å se for meg hvordan livet mitt hadde vært uten gaming, for å være ærlig, sier Calvin.
I rommet utenfor synger to menn «Fy Faen» av Hkeem og Temur. De lever seg inn i fremføringen til en grad man som regel kun hører på bar.
– Kanskje jeg hadde prøvd å spille fotball i 2. divisjon.
Han beskriver det som helt utenkelig.
– Det blir helt 180. Kanskje jeg hadde brukt tida mi på å stifte familie eller finne kjæreste. Det er jo grunnen til at jeg fortsatt er singel, at jeg er så fokusert på dette og på meg selv.
– De ser etter feil, men jeg flipper fingern for jeg lager min vei, synges det utenfor.
– De nye generasjonene holder ofte ikke så lenge før de forsvinner igjen. Men nå etter COVID har vi fått inn mange unge folk, 16-18 år. Nå har vi 2-3 stykker som er lidenskapelige. De vil jeg ta vare på og støtte.
Verset bygger seg opp mot refrenget.
– Når alle ber deg stoppe opp, glem det og fokuser og jobb, fortsetter sangeren.
Når alt pakkes bort
Torsdagsgamingen nærmer seg slutt. Klokka er fem på ti på kvelden. Ole Arthur kikker på armklokka og foreslår en siste runde før de runder av. Det sitter igjen fire stykk foran skjermene. Bak dem har Calvin begynt å rydde ned utstyret. De har et eget lite skap på huset der de pakker vekk alt av skjermer, ledninger og konsoller.
Skjermer skal i pappesker. Konsoller skal sikres i deres originale innpakning. Ledninger må legges systematisk i riktig bokser. Flere skjermer er allerede pakket ned før Calvin for hjelp.
– Tar dere og avslutter nå snart, sier han til Ole Arthur og motstanderen.
– Ja, etter 30. Førstemann til 30, svarer de og smiler.
Jeg tilbyr Calvin en hjelpende hånd, men han forsikrer meg om at han har det under kontroll.
Når jeg spør ham om hans tanker angående fremtiden, må han tenke seg om.
– Jeg tenker jo på hvor lenge jeg egentlig kan holde på med dette.
Øynene hans kniper seg igjen.
– Vi må bygge noe struktur slik at vi kan fortsette med dette miljøet den dagen jeg kanskje ikke er med lenger, fortsetter han.
Med utstyr pakket pent ned og gjort klar på bordet, har resten av miljøet samlet seg. De fleste har tatt turen hjem allerede, men de som gjenstår begynner å bære ting inn i skapet. Ole Arthur tar styringen – han har oversikt over hva som skal hvor.