Finner roen i det ekstreme

Et par hansker sitter nesten fryst fast i håndtaket bak sleden. Etter timer med det samme grepet har hendene blitt til klør. På meiene står en mann som limt fast på sleden. Med 300 lange kilometer lagt bak seg er hundene helt uvitende om at de ikke engang er halvveis til målstreken i Femundsløpet.

Gjennom alle lagene av klær, syntes kun et blikk rammet inn av rimfrosne øyenvipper. Uten å bevege kroppen, fryser øynene seg fast i synet av liv lenger fram. Snødekte tømmerhytter er spredt utover, med røyk sigende ut av alle piper.

Et skilt laget av tre troner over plassen og ønsker velkommen til sjekkpunkt Søvollen. Spannet blir tatt imot av hundekjørerens team.

— Dritbra, Inge! Går det bra?

Med lite kraft igjen, grynter han bare lyd tilbake. 

Flere timer brukes nå på å stelle med hundene, før han selv kan hvile. Han legger halm ned i snøen og pakker de inn i varme tepper og potesokker.

Etter mange timer helt alene blir strømmen av spørsmål fra andre hundekjørere nesten umulig å navigere. Han rekker så vidt å åpne munnen før ett nytt spørsmål avbryter det forrige. Hvordan gikk hundene? Hvordan var sporet? Hvor lenge skal du sove?

Med flere etapper på 10 mil foran seg, bestående av mesteparten oppoverbakker, føles det nesten umulig. Han snur seg mot teamet:

— Faen, jeg lurer på om jeg skal bryte.

Sjekkpunkt Maridalen

En onsdag formiddag, etter en kort togtur fra Oslo, møter vi Inge Bugge Knudsen utenfor hjemmet hans i Maridalen. Huset er plassert oppå en topp, midt i et øde boligfelt.

Bak det høye gjerdet ligger tolv store huskyer på lur, likevel er det helt stille.

— Halla!

Ned trappen fra huset kommer en middels høy mann ikledd oransje turbukse og en ullgenser sammen med en flokk av ulvelignende hunder. Hodet er dekket til med en hullete ull-lue. Hendene plasserer han i lommene før han inntar en stødig posisjon på gjørmehavet innenfor porten.

— Det passet bra at dere kom nå, jeg kom akkurat hjem fra en 20 kilometer tur med hundene.

På vei mot huset følger den lille flokken etter oss. De steller seg bastant foran døra, og det er ikke mulig å komme seg forbi før man gir litt oppmerksomhet.

— Sorry, de er noen skikkelige kosegriser.

Gulvet i gangen er pyntet med brune fotspor, tydelige spor etter et liv som foregår mer ute enn inne.

— Er dere sultne? Jeg må i hvert fall ha i meg noen skiver.

Mellom tallerknene kan man så vidt se bordets egentlige overflate, da det bugner over av papiraviser, lesebriller, matbokser og grytekluter.

— En gang var det en journalist her, som skrev at katten min var feit. Det må dere for all del ikke skrive nå.

I samme øyeblikk spankulerer en nokså stor, oransje katt inn på kjøkkenet.

To brødskiver kveles av et fjell av cottage cheese og syltetøy før det smeller fra døra i gangen. En gutt i tenårene tramper inn med jakka halvveis av og sekken halvveis på. Den grå lua sitter så langt ned at man bare så vidt ser det forvirra blikket rettet mot oss.

— Halla! Smiler Inge til sønnen med brødskiva i munnen.

— Hei, svarer han kort og går målrettet mot rommet sitt i 2. etasje.

— Gidder´u å mate katten? Roper Inge etter sønnen som alt har nådd øverste trappetrinn.

Uten ord tilbake, høres lyden av rask tramping i den knirkete trappa. Kattematen klinger høyt i metallskåla etter å ha blir kastet ned fra noen trappetrinn over.

En stille oppdager

I tillegg til å ha kjørt flere hundeløp har Inge Bugge Knudsen krysset Grønland på ski, gått Baffin Island på langs, gått fire måneder fra Lindesnes til Nordkapp, krysset Svalbard, seilt fra Grønland til Island og Grønland til Norge, gjennomført det mange kaller verdens tøffeste ekspedisjonsløp i jungelen på Fiji og overlevd to snøskred.

— Jeg klarte heldigvis å holde hodet over skredet hele veien ned. Jeg husker jeg tenkte «Shit, der kunne jeg daua gitt», men i øyeblikket syns jeg det var kjempegøy.

Dette er den samme mannen som ofte gikk ut i skogen alene da han bare var ti år gammel. Den lille gutten fra Bærum var sjenert og usikker, spesielt når det kom til det sosiale med andre barn.

— Jeg likte å holde på med egne greier, litt sånn som jeg er nå.

Noen ganger gikk han seg også litt bort med vilje, for å kjenne på følelsen av å være en oppdager.

Etter å ha mast seg fram til sin første hund, Troia, oppdaget Inge raskt det særegne båndet som oppstår mellom hund og menneske. I Bærum Trekkhundklubb, fant han ikke bare et miljø, men også venner i alle aldre. Dette ble begynnelsen på den livslange lidenskapen for hundekjøring.

Hold hodet kaldt

Inge higer inn den kalde luften med flere mil av oppoverbakker foran seg. Selv etter bare to timers hvile fikk han piffen tilbake og bestemte seg for å fortsette løpet. Nattemørket brer seg rundt dem og de er igjen mutters alene på vei gjennom det iskalde landskapet. Det lille lyset fra Søvollen blir svakere og svakere bak dem. For å ikke sakke spannet mer, må han nå løpe bak sleden og dytte med all sin kraft.

Endelig bikker de over toppen. Terrenget gir etter og slipper spannet nedover bakkene mot flatere omgivelser.

Klokka glir fra tre til fire til fem.

Hodelykta skjærer en smal stripe av lys gjennom mørket. Hundene traver i takt. Pustingen. Det monotone drivet, den følelsen han alltid jager. Etter hvert går alt i ett, og han merker hvordan det nesten drar ham inn i en transe.

Så begynner det å skje.

Natten slipper taket og februar-morgenen er på vei. Og det er da det blir verst. Fokuset glipper, og kroppen begynner å gi etter. Øyelokkene veier plutselig flere kilo og hodet følger etter. Så rykker han til og river seg selv våken igjen.

Inge slår seg i ansiktet. River av seg jakka. Tar av seg lua for å kjenne kulda bite. Ingenting hjelper.

Til slutt stopper han spannet og bøyer seg ned, presser ansiktet ned i snøen og gnir den iskalde snøen hardt mot huden. Han klatrer opp på sleden igjen og tvinger blikket framover mens hundene drar han videre.

— Heeeeeei! HEEEEI! Brøler Inge desperat ut i mørket.

Hundene snur seg og gir han et forvirret blikk i farten. Noen meter foran står en liten gutt midt i løypa, og spannet er på vei rett mot han. Panikken slår inn, og han er nå alt annet enn trøtt. Hvor er foreldrene hans, hvorfor stopper ingen ham, ser han ikke hvor farlig dette er? Tankene løper like fort som hundene: Han kommer til å bli trampet ned, borte på et sekund.

Så smiler gutten. Et merkelig, malplassert smil.

Inge får ikke svingt unna på den smale veien. På få sekunder treffer sleden punktet der gutten står, og han forsvinner.

Så skjønner han det. Det har aldri stått noen der.

Prinsessekyss

Påskesola har akkurat rukket å varme opp de mørke veggene på huset i Maridalen. Denne gangen er det ingen spente øyne som titter ut fra gitteret på hundegården. Der Inges store pickup sto sist, står nå en liten og søt elbil.

På andre forsøk svarer Inge på telefonen:

— Hei, det er Inge!

— Hei! Vi står utenfor porten din, er du hjemme eller?

— Åja, faen. Jeg er på skitur og glemte av tida. Jeg er hjemme om 20. Astrid er der, så det er bare å gå inn!

På terrassen sitter en dame langstrakt i en sliten solstol. Hun har på pysj og en lang boblejakke, toppet med raske briller og gummistøvler. Det er neppe i denne påskestilen hun pleier å møte dagen som kommunikasjonsdirektør i Skatteetaten.

På brystet ligger en halvlest bok som blir lagt til side i det hun reiser seg.

— Hei! Inge kommer nok snart, men bare stig på.

Noen minutter i sola senere svinger den store svarte pickupen inn på grusveien. Husky etter husky hopper ut av baksetet. Med skia i den ene hånda, åpner han porten med den andre. Sportslig kledd, går Inge staut opp trappa og møter blikket til kona.

Som en prinsesse, strekker han armene bakover og lener seg fram med trutmunnen først. Slik blir han stående til kona møter ham med et kyss. Inge slår seg ned ved det solbleka trebordet på terrassen, før kona går inn i huset.

Da Inge var 19 og møtte Astrid for første gang, hadde han bare hunder i kikkerten. Ti år senere tok hun sjansen på å sende han en tekstmelding. Inge slet med å gi slipp på friheten, men Astrid hadde bestemt seg.

— Hun sier selv at hun var forelsket i meg hele tiden.

— Visste hun hva hun sa ja til eller hva slags liv hun kom til å få?

— Nei, det tror jeg ikke. Hun har jo måttet akseptere alt fra hundehår i huset og skittent gulv til dårligere økonomi, men hun vet det gir meg så mye.

Astrid kommer ut igjen med hendene fulle av kaffekopper, tre små og én stor. Hun rekker så vidt å sette ned porselenskrusene før en lyshåra husky hopper opp og legger seg langflat på bordet ved siden av Inge.

— Har du fortalt om Linda? Spør Astrid og stryker Inge på ryggen.

— Linda ja, nei det må jeg jo.

Sammenkrøpet bak sleden

Den kraftige vinden pisker snøen i ansiktet. Spannet har akkurat nådd toppen av det åpne høyfjellet. Snøen kastes rundt som store bølger over det hvite havet foran spannet.

Likevel kunne ikke Inge vært mer fornøyd. Han er opplagt, spannet suser framover og retningene stemmer. Det er dette det handler om. Flyten mellom hundene. Følelsen av å mestre noe som potensielt er farlig.

Han er inne i bobla.

En tilstand der alt annet forsvinner. Der han og spannet glir over i noe felles, som om de er én og samme bevegelse gjennom landskapet. Han bare er. Fullstendig til stede.

Og det er også denne følelsen som har styrt valgene i Inges liv. Den følelsen han jager, løp etter løp. Igjen og igjen.

For mange kan det minne om rus. Flere hundekjørere spøker med at de heller skulle vært avhengige av heroin – det hadde vært billigere enn å ha 20–30 hunder ved siden av jobb og familie.

Denne sunne avhengigheten er grunnen til at han aldri har prioritert karrieren. At han gjerne ville lagt bort jobben i morgen, om han kunne. At økonomien får komme i andre rekke, sammen med rene gulv og hårløse puter.

Nå er det bare ti kilometer igjen til målstreken i Røros. Landskapet foran sleden ligger øde, men gjennom snøføyken skimter Inge noe som ligner på en stein. Når han kommer nærmere, ser han det: et hundespann.

Hundene ligger spredd i snøen, helt stille.

Bak sleden sitter en kvinne, sammenkrøpet i ly for vinden. Hun rører seg ikke.

— Går det bra?

Det tar litt tid før hun reagerer. Det tomme blikket hennes er fryst fast i bakken.

— De vil ikke gå mer, sier hun lavt.

Det Inge ikke vet, er at Linda har sittet der i over ti timer. At familien hennes følger sporet på en skjerm og lurer på om noe har gått galt. At hun er midt i rehabilitering, og at hundekjøring er det hun har erstattet rusen med. Han vet heller ikke at dette løpet skal føre til at Linda flytter inn hos familien hans – og blir boende der i over et år.

Han fester et tau fra sitt eget spann til hennes, og hundene til Linda begynner å bevege seg litt etter litt til det til slutt løsner opp. De beveger seg ned fjellet og inn i skogen, hvor det er mindre vind og bedre forhold. Endelig går hundene selv, og de kan løsne tauet.

Der ser de det. Mål. Lyden av applaus i det fjerne. Inge legger spannet sitt bak og lar Linda kjøre først over målstreken.