Fra "we made it" til "ka me nå?"

Det er kaldt på baren. Den type kulde som sniker seg inn i fingrene. Håndflatene er likevel så klamme de tørkes på buksebeina.

På scenen på Checkpoint Charlie i Stavanger tester bandet lyden før konserten. Bassen slår mot brystet før ørene reagerer, trommene får taket til å danse i takt.

Det er påskeaften, 4. april, og siste natt før stormen «Dave» tar over scenen.

Men i kveld er det deres scene.

– Liquid courage, sier vokalisten og tar en slurk øl.

Bandet samler seg og roper et heiarop som sitter like godt som låtene de spiller. Saksofonen setter i gang og summingen utenfor døra trekker seg tilbake som på kommando.

I kveld er han tilbake hvor alt begynte, hvor menneskene som først hørte han venter på å høre en gang til.

Å finne stemmen

Bastian Tjemsland (22) fra Sandnes er mannen Gaffa omtalte som "en ny Håkon Hellström i vårt eget land", vinner av Mablisstipendet og som varmet opp for TØFL. Han har spilt for tusenvis av ører live, gjennom streams og lokalradio hvor også mødre utenfor målgruppen hører låtene hans.

Men det er tidlige morgener, lange dager på studiet og sene kvelder i studio.

Det hele startet som tiåring.

–Jeg ville bli skuespiller. Drømmen døde da jeg ikke fikk rollen i «skyggenes dal», tuller Bastian.

Da formet det seg en ny drøm. Han skulle lage elektronisk musikk.

Hjemme i barndomshjemmet er kjelleren innredet som musikkstudio. På veggene henger gitarer av ulike slag. Med en far som musiker fikk Bastian en liten tromme som dåpsgave.

–På ungdomsskolen gikk jeg over til rap og ville bli Unge Ferrari, sier han mens han klør seg i nakken.

Det var da han begynte å synge. Men det tok tid før han fant stemmen sin.

–Etter hvert forsto jeg at stemmen og dialekten min ikke passet rap.

Vendepunktet kom da han møtte Mikkel Estep på Bjergsted videregående skoles musikklinje. Mikkel beskriver utviklingen fra rap til rock som et møte mellom deres to verdener.

–Jeg skulle spille gitarsolo på en av låtene han jobbet med. Jeg var mer instrumental og likte rock og jazz-fusion, og Bastian var mer rap og hiphop-orientert, forklarer Mikkel.

–Men etterhvert møttes vi på midten. Nå er vi trygge på hva bandet sitt uttrykk er.

Bastian syntes først rock var teit. I dag beskrives låtene hans som britisk rock med trekk fra hiphop og elektronisk, med tekster om stress og kjærlighet, livets opp- og nedturer.

Nå er han student i Oslo på musikkproduksjonslinjen på Kristiania, hvor musikkstudioet på skolen kommer godt med.

Bandet som utropstegn

Selv om artistprosjektet har navnet hans er det et fellesskap. Både Bastian og bandet mener de fungerer mer som et band i praksis.

–Det høres litt narsisisstisk ut at bandet heter «Bastian!», sier han. – Men utropstegnet kan jo stå for bandet, tuller han og ler rått.

De lange duskene på den blå vinterluen han har på svinger mens han ler. Luen dekker det han kaller et «kråkerede» etter en travel dag.

Mona Lill Angell Olsen er nær venninne av bandet og skal trå inn som støttevokalist på konserten. Hun forteller det er merkbare forskjeller fra studio- og liveversjonene.

–Jeg synes noen av sangene høres annerledes ut live, nesten bedre og mer rocka ut, forteller hun mens hun bretter Bastian!-merch før konserten.

Mikkel forklarer at bandet ofte har mer innspill i hvordan låtene spilles live.

En time før konserten sitter bandet samlet rundt fire pizzaesker.

Bastian ønsker si ifra til de ansatte om at barrierene foran scenen må opp. Men før han tar dette videre ser han på bandet.

–Hva tenker dere? Er det greit eller unødvendig?

De tenker seg om og sier sine tanker før tyggingen og tullingen fortsetter.

"We made it"-moment

–Jeg husker da vi spilte for 3000 mennesker i Stavanger på Fjåge i Vågen i sommer, og folk kunne tekstene. Det var jævlig kult og rørende, og bandet ble helt sånn «shit, we made it?»

Men å komme seg på scenen er ikke alltid lett. Det krevde tre paracet og ekstra motivasjon.

To dager før Fjåge i Vågen dro han ut i Normarka alene. Luften var klam, myggen surret og temperaturen var 23 grader selv etter solen var lagt seg bak fjellene. Han hadde pakket en hengekøye, en halvutladet mobil og sigaretter for å skremme vekk myggen.

Til tross for jeans og slitte tursko gikk han av stien ettersom "Lars Monsen hadde blitt skuffet hvis ikke". Slik falt han gjennom busker og kratt og skadet kneet.

Likevel stilte han opp foran 3000 mennesker to daget etter. Fordi på scenen gir alt mening.

–Energien er "on-pitch"

I kjellerstudioet kvelden før konserten hopper han syngende rundt mens bandet spiller. Noen toner treffer, andre ikke. Men ingen stopper opp og ingen starter på ny.

Han beskriver seg selv om perfeksjonist i skriveprosessen. Men på scenen er stemning og energi viktigere enn noe annet.

Han ler når han forteller en historie fra en liten konsert i Kristiansand. I et forsøk på å bygge stemning startet Bastian og Mikkel en moshpit.

–Vi endte med å «moshe» alene mens han spilte bassen. Så falt han og stakk noen i øyet med bassen.

Bastian legger hodet i hendene og ler av tanken så skuldrene rister.

–Konsertene våre er trygge, dere trenger ikke være redde! Tuller Bastian.

–Jeg er kanskje ikke alltid on-pitch, men energien er alltid det.

"Ka me nå?"

Etter en periode med stort driv hvor de slapp EP og turnerte kom stillheten. Vinteren i Oslo føltes som et stopp.

Over sengen hans henger en gul post-it-lapp med ordene «Success is easy» skrevet i kulepenn. En annen lapp leser "Ka me nå?"

– Noen dager føler jeg at jeg ikke er der jeg vil være.

En følelse av å stå fast i mellomrommet mellom den han var og den han vil bli.

Suksess for han er å kunne leve av musikken. I dag må han motvillig må trekke penger fra musikkontoen.

Mye av motstanden ligger i hodet. En indre drakamp mellom selvtillit og selvtvil. Han beskriver det som en jantelov i sitt eget hode.

–Noen dager våkner jeg og tenker «Fuck jeg føler meg ikke så kul i dag.» Men jeg gjør alltid noe ut av meg selv uansett, forklarer han. –Spørsmålet er bare om jeg er komfortabel med det eller ikke.

De rundt han beskriver han med sterkt driv og stadig nye visjoner. Så han fortsetter reisen fordi han vet at potensialet for å bli bedre ligger foran han.

–Han skaper et møtepunkt

Bastian går raske skritt rundt i lokalet. Men når han ser det første publikummet møter han dem med et stort smil og klem. De har møttes før.

–Jeg kjenner han gjennom venner og var faktisk på første konserten han spilte noen gang. Jeg husker jeg syntes energien og stemningen var fantastisk, forklarer Ingeborg Ousland.

–Da jeg så han skulle ha konsert, sa jeg til familien min at jeg ikke kunne dra på noe hyttetur i påsken, ler venninnen Rikke Opdal.

Bastian forsvinner på bakrommet etter han har snakket med jentene. Der er det som stillhet før stormen. Han bytter den tykke vinterjakken til en velkjent dongerijakke. Jakken bærer tre merch-pins og essensen fra alle tidligere konserter.

Han begraver nesen i en settliste han skribler ned siste liten på baksiden av en av pizzaeskene, han trommer med tusjen og kneet hopper raskt uten noen rytme.

På Checkpoint Charlie er lyset slukket og erstattet med farget led-lys og varme lyslenker, musikken er skrudd opp og baren føles krympet.

Lotte Kaspersen står med to venninner i baren. Hun kjenner til musikkmiljøet og gikk på samme videregående som Bastian. Som student i Danmark, synes hun konsertene til Bastian er absolutt nødvendig å få med seg.

–Det blir et samlingspunkt for oss som kjenner hverandre og musikken hans. Vi ble advart mot stormen denne helgen og Vvenninnen min sa bare "ingen storm skulle stoppe oss fra Bastian-konserten", sier Lotte.

Lukten av svette og øl glir over i hverandre, en tung, sømløs eim som hører hjemme. Trommene slår som torden etter lyn. Elektrisiteten som har bygget seg opp de siste ukene, slippes løs.

Bekymringene Bastian hadde skylles vekk som kritt i regnet. Fordi foran dem smiler 70 mennesker opp på dem.

Bastian har ikke slått gjennom ennå. Men han har heller ikke stoppet.

Og nå står han i det vanskeligste stedet:

Mellom «we made it» og «ka me nå?».