Hedda og rotta på metroen

Klokken har så vidt passert tolv en tidlig vårdag i april. Ved Grisen bar på Torshov smyger solen seg forsiktig frem bak de fargerike bygårdene i Torshovgata, og legger seg over de ytterste bordene som står helt inntil fortauet.

Det er stille nok til at man legger merke til småting: en sykkel som knirker forbi, en vannslange som gjør klart til vårrengjøring, og folk som sitter alene med hver sin skjerm og later som de ikke venter på noe.

Ved det ytterste bordet, akkurat der solstripen treffer treverket, sitter en jente og venter. Hun speider utover med et forventningsfullt blikk. Rundt halsen har hun et signalrødt skjerf. Ved stolbenet står en matchende rød veske. Når jeg kommer bort, bryter hun raskt ut i et smil og introduserer seg selv:

– Hei, Hedda!

– Vi skulle gjerne vært hos meg, jeg bor jo rett borti her. Men det ser ikke ut der, legger hun unnskyldende til og ler.

Hedda Gundersen Gullikstad heter hun, et navn stadig flere vil komme til å kjenne. I NRKs humorsatsning «Neste Stopp» har hun gjort braksuksess gjennom impro, sketcher og humorkarakterer i korte videoinnslag.

Særlig én karakter har fått et eget liv: rotta Remi – en figur som på mange måter har tatt henne lenger enn hun selv hadde sett for seg.

Hedda fyller stillheten før den rekker å oppstå. Det tar ikke lang tid før hun tar meg tilbake til barndommen og forteller ivrig om et minne fra gamle dager. Men før hun rekker å komme til poenget bryter en stemme igjennom.

– Endelig fant jeg deg!

Ut av ingenting kommer skuespiller Aslak Maurstad, som om han var skrevet inn i fortellingen på forhånd. Han smiler bredt, stopper opp ved bordet og skryter umiddelbart av Hedda.

Så lener han seg inn, nysgjerrig:
– Har hun vist Lano-videoen? spør han meg. 


Hedda rekker så vidt å rødme før hun ler, og plutselig er bordet ikke lenger bare et intervju, men et lite gjenforeningspunkt mellom fortid og nåtid.

Vi spoler tilbake.

Hedda tar regi

Til en tomannsbolig på Nordstrand, omgitt av det som best kan beskrives som en slags organisert idyll. Hagegjerder, trygge veier, en oppvekst der alt virker litt polert i kantene.

Hedda er en attpåklatt. Den yngste i en søskenflokk som allerede har etablert sine egne verdener. Søstrene styrer henne rundt, kler henne opp, setter henne i roller. Hjemme i stua utspiller det seg små forestillinger og private talkshows, der Hedda alltid er hovedpersonen.

Hun tar med seg venner hjem fra skolen og begynner å regissere egne filmer. Reklamer, scener, absurde versjoner av virkeligheten, ofte med et skråblikk hun ikke helt forstår selv der og da.

En dag lager hun en remake av den velkjente Lano-reklamen. Hun kler opp venninnene, instruerer, bygger scener. Det som senere skal bli en intern spøk, er allerede i ferd med å bli noe større: en måte å se verden på.

Tilbake på Torshov drar Aslak Maurstad frem videoen på YouTube. Hedda ler så hun nesten forsvinner bak det røde skjerfet.

Den første vi møter i videoen er en yngre versjon av Hedda. Med musefletter, skum i ansiktet og caps på snei poserer hun med en Lano-flaske til tonene av den velkjente «Vask de henda»-sangen i bakgrunnen. Akkompagnert av to venninner, med tilsvarende skumskjegg og caps på hodet, synger de mens de dytter Lano-flasken opp mot kameraet.

Neste film i spillelisten er intet mindre enn en remake av Norvegia-reklamen, nok en refleksjon på Heddas skråblikk på samtiden.

Hun forteller at det er tryggheten i oppveksten, det kreative hjemmet og rommet hun fikk til å være rar i, som alltid har vært grunnlaget hennes.

Men oppveksten er ikke utelukkende synonymt med hvite stakittgjerder.

Tilbake på Nordstrand har Hedda begynt på ungdomsskolen.
Presset ligger som et lavt bakteppe: riktige klær, trente kropper, grønn smoothie til lunsj. En kultur der det å passe inn nesten er en egen idrett.

Som en stille protest begynner Hedda å bruke briller, selv om hun ikke trenger dem. En liten markering, et slags nei til uniformen hun ikke vil være en del av.

Samtidig fortsetter hun å lage film. Hun elsker parykker, karakterer og forvandlinger. På kveldene går hun på cheerleading, og selv om det kan virke som en motsetning til teaterverdenen hun også beveger seg i, ser hun det annerledes: Begge deler handler om roller.

Om å tre inn i noe – det er nettopp der hun trives.

Vendepunktet

Vendepunktet kommer når hun begynner på Hartvig Nissen videregående skole.

Det er her hun møter Aslak Maurstad for første gang. Et møte som skal bli en døråpner inn i skuespiller- og komikerkarrieren. Han ser noe i Hedda og gir henne en sentral rolle i skolerevyen, som senere settes opp på Nationaltheatret. Kritikerros, scenelys og en følelse av at noe endelig åpner seg.

Det blir starten på noe hun lenge har kjent på. Fremtiden trer tydeligere fram: Hun vet hvilken vei hun vil gå.

Men før hun rekker å fortelle om den videre ruten på hennes vei, bryter nok en stemme gjennom.

Stemmen kommer bakfra. Denne gangen roligere, mykere – en kvinnestemme. Manusforfatter Karianne Lund. Hun står bak suksesser som julekalenderen «Stjernestøv» og sykehusserien «Lis», som ruller på NRK i disse dager.

Karianne blir stående et øyeblikk og se på Hedda, før hun trekker henne inn i en klem. Det er en selvfølge i nærheten mellom dem. Hun kjenner Hedda godt og har på mange måter vært avgjørende i nok et vendepunkt i karrieren. Mer om det senere.

Veien går videre til Lillehammer. Hedda har meldt seg opp på noe helt annet enn hun hadde sett for seg, bachelor i regi. Et studieløp hun trodde skulle være preget av TV-regi, viser seg å være noe helt annet. Hele studiet dreier seg om dokumentarfilm.

Hun vet ikke helt hva hun har gått til. Likevel skal det vise seg å være et godt valg.

Hedda innser at også dokumentarer kan være morsomme. Hva skjer hvis man legger inn humor? Som bacheloroppgave lager hun en dokumentarfilm om seg selv. Prosjektet kretser rundt standup, en scene hun misliker fra første stund.

«Hedda synes hun er morsom. Men tør hun tro at publikum vil le? Bli med på innsiden av norsk humormiljø når Hedda utfordrer seg selv til å satse» er dokumentarbeskrivelsen.

Hun begynner å navigere i et miljø der hun for alvor kjenner på det å være kvinne i humorbransjen, og alt det innebærer av lave forventninger, blikk og stilltiende regler.

Bransjen skriker etter endring.

Jakten på «Friends»-øyeblikket

Tilbake på Torshov utdyper hun erfaringen av å være en del av et felt der man ofte må bevise mer enn man får tilbake. Hun mimrer tilbake til en hendelse fra standup-scenen i Harstad, hvor mottakelsen mildt sagt var laber.

Før hun rekker å utdype, gjentar historien seg – for tredje gang.

– Selvfølgelig møter jeg deg her! roper en lys stemme.

Kaja Stoltenberg, en av venninnene fra barndommen, kommer løpende ned Sandakerveien som på bestilling. For tro det eller ei: Kaja er en del av Lano-videoen som nå har blitt en slags mytisk startscene i Heddas eget univers.

De klemmer hverandre, og praten glir raskt tilbake til barndommen, parykker og små hjemmeproduserte filmer i stua på Nordstrand.

– Jeg var ikke i tvil om at hun kom til å bli noe stort, sier Kaja bestemt når hun blir bedt om å beskrive venninnen

Kaja løper videre, og Hedda mimrer tilbake til tiden på Lillehammer.

Det er ikke bare suksess. Det er også stillstand. Samtidig som hun går på skolen, tar hun steget inn i skuespillerbransjen. Hun møter opp på audition, prøver seg flere steder, men får nei på nei på nei. Mens hun ser andre lande hovedroller, føler hun at hun blir stående på utsiden. Til slutt kommer en form for metning: Hun orker ikke flere avslag.

Men så dukker det opp et nytt prosjekt: «Hybris». Med ingen ringere enn Karianne Lund på laget.

Hedda har egentlig ikke tenkt å dra på audition. Det er langt fra Lillehammer, og hun orker ikke enda et nei. Samtidig er det en liten stemme i henne: Hva om det går denne gangen?

Hun får et ja.

Hedda får en av hovedrollene, og innspillingen er i gang. Hun elsker hvert eneste øyeblikk. Når premieren nærmer seg, spøker gjengen bak at dette er øyeblikket hvor alt vil endre seg.

De vil få sitt «Friends»-øyeblikk, der alt plutselig faller på plass og alle vil ha en bit av dem. Nå vil alle kjenne dere igjen, spøker de, med et lite håp i undertonen.

Men virkeligheten blir ikke helt sånn.

Prosjektet treffer ikke. Seertallene uteblir. Stillheten etterpå blir nesten høyere enn forventningene før.

Tiden etterpå blir en mellomfase.

Hun jobber litt her og der. På et tidspunkt sjonglerer hun tre jobber. Hun får jobb som butikkselger hos Ganni, samtidig som hun holder workshops for NRK. På toppen av det hele leier hun ut leiligheten sin på Airbnb, mens hun selv flytter hjem til barndomshjemmet på Nordstrand. Hun er rørlegger for en dag, da to tyske gjester bor i leiligheten hennes.

– Det var så rart å komme inn i leiligheten min. Jeg følte meg som en gjest i mitt eget hjem.

Plutselig ligger hun under vasken og skrur på et rør, uten helt å vite hva hun driver med. Det viser seg at stoppekranen er skrudd av. Løsningen er enkel, men det må likevel en ekte rørlegger til.

Det er langt fra scenelys og manus, men det er også en del av historien.

Men livsstilen er ikke bærekraftig og Hedda går på veggen. Hun slutter i Ganni-jobben og avtrer som Airbnb-vert. Hun flytter tilbake til Torshov. Stillheten kommer smygende.

Rotta på metroen

Men så skjer det noe igjen.

NRK har kommet med et nytt konsept, «Neste stopp», hvor en komiker får prøve seg i tre måneder. Målgruppen er unge seere i sosiale medier.

Komiker Johanne Massey fikk teste første etappe, men nå skal stafettpinnen videre. Telefonen ringer: NRK vil ha Hedda. Det er store sko å fylle, men det er nå eller aldri.

«Neste stopp» og videoene som følger begynner å spre seg. Særlig én karakter treffer publikum litt ekstra: Remi i Paris. Hedda reiser til Paris og kler seg ut som en rotte. Det publiseres flere videoer av «rotta» på metroen i Paris. Folk elsker det. Det er noe som treffer annerledes – og stort.

Og plutselig «Friends»-øyeblikket der.

Folk stopper henne på gaten. «Se, det er Remi i Paris!» roper de. En student fra OsloMet vil skrive portrett. Hva som er det største komplimentet? Ikke spør meg.

Responsen har vært den rake motsetningen til opplevelsen fra stand up-scenen. Nå tikker det inn meldinger fra gutter som sier de ikke klarer å slutte å le av videoene. For første gang føler hun at hun blir tatt imot for den hun er, uavhengig av kjønn.

Hedda trekker frem viktigheten av å løfte kvinner i humorbransjen, og understreker at vi på ingen måte er i mål.

Samtidig opplever hun at hun ikke lenger føler ansvar for å bære et helt kjønn på skuldrene, slik hun tidligere kunne kjenne på.

Neste stopp?

Tiden i «Neste stopp» flyr forbi, og nå er det hele over – stafettpinnen skal videre. Det samme skal Hedda.

Først går turen innom Humoretaten, hvor hun skal være med å skrive manus. Hva som blir det neste, er vanskelig å si, men Hedda drømmer stort. Med god grunn.

Hun snakker om hovedroller, og et landskap der hun både vil være foran og bak kamera. Film, humor og mer rom til å gjøre det hun allerede gjør. Kanskje blir hun en del av Humoretatens ensemble en dag.

Det er liten tvil om hva humor betyr for henne. Hun bruker det på mange måter – til å fylle stillheten i et rom, til å glatte over det som er ubehagelig, til å få andre til å le, og til å holde seg selv i gang.

Hun tror nettopp det at hun alltid har lent seg på humor, også har vært akilleshælen hennes i auditions opp gjennom.

– Det er en blessing and a curse, sier hun med et lite glimt i øyet.

Når hun blir bedt om å beskrive seg selv, tenker hun seg om et øyeblikk.

– Jeg er humor, sier hun, før hun angrer umiddelbart. – Ble det litt teit, eller?

Men det er kanskje ikke helt feil.

For gjennom hele intervjuet har hun beveget seg mellom det alvorlige og det lekne, mellom kontroll og kaos, mellom Nordstrand og Torshov og Lillehammer – mellom Hedda og Remi.

Og kanskje er det nettopp der hun er nå. Midt i noe som fortsatt er i bevegelse.

Bare så vidt i gang.

---