Sandra (24) følger sitt eget kompass: – Man trenger bare det riktige "ja-et". 

HOKKSUND: Det lukter brente kaffebønner og suppe. Bak disken på kaféen Step In står Sandra Gulbrandsen (24). Hun beveger seg frem og tilbake mellom kjøkkenet og kaffemaskinen, med rutinert presisjon. Mens hun serverer kunder dag ut og dag inn, bærer hun på en drøm. I lomma vibrerer telefonen med meldinger fra Oslo, meldinger om studiotid, harmonier og en drøm som er langt større enn det hjembyen rommer. Drømmen om å jobbe som artist.

Iskaffe uten hjertebank

For fem år siden sto den 19 år gamle Sandra på terskelen til voksenlivet, med blanke ark. Det var året da verden stengte ned, og hun hadde nettopp begynt i jobben på Step In. 

Lydnivået på den lille kaféen er en god blanding av kaffekverna og småprat. Sandra står i midten. Hendene beveger seg som en innøvd dans hun har danset hundrevis av ganger de fem siste årene. For mange er dette «bare en jobb», men for Sandra har det vært et universitet i menneskemøter. Hun observerer, lytter og har lært at alle bærer på en historie.

Ved disken står en dame: "Kunne jeg fått en kaffelatte med karamellsirup til å ta med?" Sandra smiler og tar vennlig imot bestillingen, før hun snur seg tilbake til kaffemaskinen for å starte med å lage kaffen. Selv drikker hun også kaffe, men den er med havremelk og alltid koffeinfri.

– Jeg tåler ikke koffein. Jeg får skikkelig hjertebank. Akkurat som når man er skikkelig stresset eller nervøs, forteller hun.

Hun jakter på adrenalinet hun får fra å stå på scenen sammen med jentegruppa Lavender, og de store følelsene i musikken, men kroppen hennes tåler knapt kicket fra en kaffebønne.

Sandra er ikke som mange av sine jevnaldrende. Mens andre sitter begravd i pensum, har fylt opp studiepoeng og flytter til studentbyer, har Sandra valgt å "stole på prosessen". Høsten 2020 satt hun foran en skjerm og forsøkte å studere til å bli miljøarbeider. Men i en verden preget av pandemi og nettundervisning, visnet motivasjonen. Hun valgte å lytte til sitt eget kompass fremfor samfunnets normer. 

Det er et valg som ikke har kommet uten moststand.

– Man hører jo, spesielt fra voksne, kommentarer som: «Skal du ikke studere?» eller «Hva er det du skal videre?», og «Musikken er ikke noe ordentlig, det er ikke noen jobb». Jeg vil jo satse, og det er først nå jeg har muligheten. Nå som jeg bor hjemme og har en jobb ved siden av. Jeg vil ikke se tilbake og angre på at jeg ikke gjorde det», deler hun.

Sandra trekker frem janteloven og beskriver den som noe som holder folk tilbake fra å satse utenfor boken. Hun ser en skjevhet i hvordan samfunnet ser på ulike talenter.

– Hvis jeg hadde sagt at jeg skulle bli fotballspiller eller skiløper, så hadde jeg nok fått litt andre reaksjoner enn på det å bli artist. Musikk blir ofte sett på som bare en hobby, helt til man er stjerne. Dette har hun kjent på fra tidligere opplevelser.

To mot verden

Hjemme er atmosfæren en annen enn på kaféen. Katten Linus strekker seg på gulvet i det Sandra går igjennom terrassedøra. Han er en av fire katter i huset. Lufta er kald, men påskesola varmer godt ute på terrassen. Skuldrene er lave for her er Sandras "safe space", som hun kaller det. Hun bor sammen med moren, som ikke bare er hennes nærmeste støttespiller, men også et stort forbilde.

Moren Kate Gulbrandsen, som selv lever et liv som artist og sanger, kjenner igjen den indre driven i datteren. Hun husker krystallklart den lille jenta som sto foran TV-en med en lekemikrofon og sang med til MGP junior. Hun ser tilbake på da Sandra og en venninne sendte inn et bidrag til programmet i tiårsalderen. De drømte om den store scenen allerede da. Selv om de ikke kom med i konkurransen, sluttet Sandra aldri å drømme.

– Jeg tror interessen for å synge ligger litt i genene til Sandra. Den har bestandig der og har alltid vært stor. Hun synger hele tiden hver dag, forteller mamma Kate.

Forholdet deres er preget av en dyp nærhet. Siden Sandra var sju år, har det bare vært de to sammen. De deler alt fra musikksmak, til gleden over ferier i Spania. De har til og med sluppet sangen "Two of us".

Trygghet gjenspeiler seg også i Sandras musikalske valg. Selv om hun har gitt ut tre sololåter, ser moren at datteren blomstrer aller mest når hun er en del av noe større. Ambisjonene med jentegruppa Lavender er ikke bare en hobby, men en seriøs satsing moren har stor tro på. 

– Jeg tror hun har funnet sin nisje i å synge med flere. De er trygge i den gruppen. Selv om de ikke har plateselskap eller manager, er ambisjonene store. 

Moren ser datterens kamp for å balansere drømmen med realiteten. Hun har selv kombinert artistlivet med vanlig jobb i flere år, og ser stolt at Sandra nå gjør det samme samtidig som hun jobber hardt for drømmene sine.

Pendler

Selv om Sandra har sunget solo i mange år, er det i fellesskapet hun virkelig har funnet fotfeste. I 2022 ble frøet til jentegruppa Lavender sådd. Det startet med at Sandra sitt tidligere management satte hun sammen med Martine, men duoen føltes ikke komplett. De jaktet på en spesifikk klang, og en mer helhetlig energi. Løsningen ble moderne: De la ut en video på Tiktok hvor de søkte etter det siste medlemmet.

Da Leah dukket opp, falt brikkene på plass umiddelbart.

– Vi bare klikket med en gang, både i vennskap og i sang. Det er viktig å være gode venner når man skal jobbe så tett sammen, forklarer Sandra.

Reisen deres fikk en god start da de deltok på en konkurranse i regi av VG-lista. Men den virkelige starten kom i fjor, da de som første trio i Norge ble invitert til å delta i The Voice på TV2.

– Vi visste ikke engang at det var lov med grupper. Da vi fikk mail fra castingen, tenkte vi bare at vi måtte gripe muligheten.

Kroppene ristet, og hjertene dunket i høyt tempo. Ute fra salen på Fornebu, kunne jentene høre publikum sine heiende rop og dunkende tramp i gulvet. På bakrommet sto tre klare, men nervøse og skjelvende jenter.

– Blind Audition var helt forferdelig grusomt og en nervepåkjenning jeg aldri har vært nær før. Man har bare én sjanse til å overbevise fire rygger om at de skal velge deg til laget sitt, fortklarer Sandra

Da dommeren Josef i Madcon snudde seg, kunne tusenkilossekken tas av. Han var den mentoren de ønsket seg, og en som selv forstår dynamikken og utfordringene i en gruppe.

Selv om de røk ut i knockout-runden, sitter adrenalinet fortsatt i kroppen. Det er det adrenalinet som gjør at Sandra tåler de lange dagene der hun går rett fra vakt på kaféen, til toget mot Oslo for å rekke øving.

– Det gir meg en helt annen trygghet å stå på scenen med jentene, enn alene. Det er det aller beste jeg vet, sier hun med et ansikt som lyser opp.

Men å synge i en trio krever langt mer enn bare vennskap: det er et matematisk og teknisk puslespill. Martine forklarer at rollene og ansvaret endres drastisk når man går fra solo til gruppe.

– Som soloartist kan man synge feil og redde seg selv inn igjen, men i en trio kan én feil tone ødelegge for nestemann. Vi bruker ofte hverandres toner som selve inngangen til vår egen del, forklarer hun.

Likevel er det nettopp dette lagarbeidet som gjør det verdt det.

– Alt i alt har man noen å oppleve karrieren med på akkurat samme linje som seg selv. Det er helt unikt, sier Leah

De andre jentene i gruppa beskriver Sandra som den rolige av dem. Leah forklarer at det er Sandra som den som holder orden, passer på at de andre sender søknader, svarer på mail og planlegger alt det praktiske.

– Hun er den som ror oss i land med sin varme og myke personlighet, sier Leah.

Hun legger til at det å ha tre kreative hjerner gjør dem mer effektive, og at det fungerer som en viktig støtte i en tøff bransje.

– Sandra er kanskje den stilleste av oss tre, mens vi andre to er en blanding av mer høylytte og har litt sterkere meninger. Men Sandra bringer med seg en fantastisk energi. Hun er alltid glad, og det er ikke vanskelig å le med henne. Vi ser på hverandre som mer enn kollegaer. Vi er bestevenn, og vi ønsker ingen andre å dele denne opplevelsen med, avslutter jentene.

Investere i en drøm

Det koster å våge. Siden Lavender ikke er signert til et plateselskap, finansierer jentene alt selv. Pengene Sandra tjener på å servere kaffe og smiler til kundene i Hokksund, forsvinner rett inn i studiotimer og togbilletter. 

– Man får mange nei, Det er mange om beinet så det er jo tøft, men jeg syns det er litt spennende. Uten et plateselskap kan man se hvor mye man klarer alene og se hvor langt man kan bygge seg opp selv uten hjelp.

For Sandra handler det ikke bare om å bli sett, men om å eie prosessen. Siden de står utenfor de store maskineriene i musikkbransjen, må trioen selv ta rollene som markedsførere, booking- og økonomiansvarlige. Det er en bratt læringskurve som foregår mellom slagene i hverdagen.

– Vi vil heller ikke bare få tilsendt en ferdigprodusert sang som ikke betyr noe for oss. Vi vil skrive tekstene selv, og vi vil ha kontroll på vårt eget uttrykk, sier hun bestemt.

Stolthet

Spoler vi fem år frem i tid, er bildet et annet. Sandra ser for seg en tilværelse der Hokksund kanskje er byttet ut med Oslo, eller i det minste et sted litt mer sentralt. Selv om hun elsker tryggheten hjemme sammen med moren, kjenner hun på et voksende behov for å se hva hovedstaden har å by på karrieremessig.

– Målet er å fortsatt være en del av Lavender. Vi har de samme ambisjonene alle tre. Dette skal ikke bare være en hobby, det er noe vi satser alt på, sier hun med et blikk som vitner om både håp og alvor.

Sandra sitter ved det gamle pianoet og spiller "Someone like you" av Adele. Hun ler og forteller at det er den eneste sangen hun kan spille på piano.

Drømmen er å kunne leve av musikken, spille konserter og gi ut låter som faktisk betyr noe. Men Sandra er også realistisk. Ved siden av artistdrømmen ønsker hun også en karriere innen TV-produksjon, en interesse som ble født da hun fulgte morens artistliv i kulissene som liten. Hun vil være der ting skjer, enten det er bak kameraet eller bak mikrofonen. Helst bak sistnevnte.

Når hun om fem år ser tilbake på 24 år gamle Sandra, som balanserte hverdagen og drømmen, håper hun at hun med stolthet kan si at hun turte. At hun ikke lot janteloven eller andres forventninger stoppe henne. 

– Man må bare ikke gi seg, det er mye "nei", men man trenger bare det ene riktige "ja-et". Et avslag kan åpne en annen dør og jeg tror på at alt har en mening.