Skipsdoktor samleren på Gamlebyen

På to identiske skilt står det "Kjøp Salg", på den lille bruktbutikken rett over Klosterenga, markert fra en distanse av en rød bue rundt en smal dør og et større vindu.

Butikken presenterer en slags stemning butikker som Urban Outfitters eller Søstrene Grene prøver, og bruker mye penger på, å etterligne, et stort utvalg av uttrykksfulle varer.

Men denne stemningen er ikke bevisst konstruert. Her er det ingen tydelig merkevareidentitet på døren, og butikken forsøker heller ikke, slik Uniqlo og Muji gjør, å gjøre enkelhet og funksjonalitet til et estetisk prosjekt i seg selv.

Varene her er bygget for funksjonalitet. Den uttrykksfullheten, som skapes av den uvanlige samlingen, er helt tilfeldig, og ikke mulig å gjenskape. Dette er varer som allerede har hatt et langt liv.

Utenfor butikken sitter eieren. 80 år gamle Geir Kvamme forteller meg at han har drevet butikken i rundt 25 år “før min tid så var det noen andre gamlinger”, sier han.

Når jeg har passert butikken tidligere har den ofte vært stengt, med nummeret til Kvamme skrevet på et pappskilt, på 2. påskedag er butikken likevel åpen. Kvamme er der sammen med kompisen hans, Arne Kleven Jørgensen. De sitter ute i solen, i en plastpose er det en banan og det som ser ut som en berlinerbolle.

Kvamme og Jørgensen er begge selverklærte samlere. De ble kjent med hverandre gjennom denne samlingen. "Vi liker de samme tingene”, sier Kvamme. Jørgensen hjelper også til i butikken på kameratbasis.

– Dette er bare hobbyen for meg, skjønner du. Vi er samlere, vi har samla på mye rart, og vi har for mange ting, som vi nå selger unna, sier Kvamme.

Butikken er delt inn i tre rom, der ett av dem fortsatt har et intakt kjøkken.

Fra en radio ved kassen spilles det en Cezinando-låt på FM, på en av de få kommersielle kanalene som er igjen etter at det landsdekkende FM-nettet ble slukket i 2017. Det føles nesten litt feil i lokalet, men passer godt med kundene jeg ser komme inn: hovedsakelig folk i tjueårene og begynnelsen av trettiårene.

– Det er noen som ser en ting de er nysgjerrige på, men det er ikke mange som kjøper det. De bare stopper og ser, men det er helt ålreit. Noen kommer også inn og spør om en bestemt ting de har lyst på, sier Kvamme.

Kvamme har samlet på ting hele livet, og i butikken finner man alt fra et Batman-hodeplagg til en brødkutter fra 70-tallet.

– Jeg har samlet mye på fotoutstyr, musikkinstrumenter, vintage-møbler, lamper og sykler til og med, sier Kvamme, i en lattermild tone. Jeg synes de gamle tingene ofte er fine, og de interesserer meg.

En av de største samlingsinteressene er innen musikkutstyr, både Kvamme og Jørgensen drev mye med musikk i ungdommen. Kvamme spilte i band fra 1965 og fremover.

– Da ble det mye gitarer og forsterkere og alt det der, sier Kvamme.

Med musikk driver de fortsatt, i en litt mindre målestokk.

– Før i tiden var det litt mer alvorlig.

Kvamme har holdt butikken oppe nesten hver dag det siste året, fra formiddag til kveld.

– Det er mye å rydde i, så jeg prøver å lage litt orden.

Bruktbutikken er et sted Kvamme har brukt mye tid, men Kvamme forteller meg at han har bodd i Norge og "egentlig hele verden".

På midten av 70-tallet jobbet Kvamme som doktor i skipsfarten, på store passasjerbåter, i rundt tre år.

– Jeg spiste russisk kaviar med spiseskje, og drakk champagne rett fra flaska.

– Det var luksus den tiden, for kaviaren, den kom i bokser, var vel kanskje tre kilos bokser, og da spiste man det med en stor spiseskje.

– Det var morsomt, det var et morsomt liv.

Dette var da Norge var med i cruisefarten, med blant annet Den Norske Amerikalinje og Royal Viking line.

– I dag, vet jeg ikke om det er noen norske igjen.

– Den gangen var det fine, luksuriøse båter og bare rike gamle mennesker, rike amerikanere som nesten ikke kunne gå.

På land var han også av og til.

– Jeg kjøpte jo en del stereoutstyr i USA, og tok det med på båten.

Han ramser opp det han kjøpte. Dette inkluderer to Rickenbacker-gitarer, to Martin-gitarer og flere Gibson-gitarer, blant annet modellen Gospel, produsert mellom 1972 og 1979 og 1992 og 1997, og den som ble brukt av Phoebe Buffay i TV-serien Friends.

– Det var gratis å få det hjem, det var tider.

– Etter det har jeg jo vært lege, da ble det familie og sånn, vet du, så da måtte man være på land. Og nå sitter vi her som pensjonister og kan gjøre akkurat hva vi vil, egentlig.

Underveis kommer det en kunde opp til Kvamme, Sindre Wroldsen vil ha et Norgesglass, og prøver å forhandle prisen. Kunden tar blant annet opp det som ser ut som annonser på Finn.no på telefon, men Kvamme peker på at dette er annonser på Norgesglass i en annen størrelse enn glasset han har funnet fram, den kunden har funnet er en tredjedels liter, en sjeldnere utgave som selges for 150 kroner.

– Nei, jeg er streng på den. Akkurat den størrelsen, sier Kvamme.

– Den er jo ganske liten, så kanskje den bare er 100? sier kunden i latter.

Forhandlingene pågår, og Kvamme er klar på én ting, prisene går bare én vei, og det er oppover. “De nye fra Kina sprekker med en gang”, slår han fast. Men det er ikke det eneste kortet han har på hånden. “Dette er jo fra 1950, kanskje enda tidligere”, legger han til. Og så kommer det avgjørende trekkspillet: “Jeg hadde 200 glass. Nå er det 20 igjen.”

– Ja, men da vinner du, sier kunden.

– Det er du som gjør lurt, sier Kvamme.

I 1906 ble det første Norgesglasset produsert, da Christiania Glassmagasin sine sylteglass, som de hadde begynt å selge i 1902 ble preget av teksten "Norge" på glasslokket, ifølge SNL.

I 1966 ble det rapportert at salget av sylteglass i Oslo hadde halvert fra året før. Etter 75 millioner glass, stengte den siste fabrikken i 1978, før det i 2014 ble relansert, som en egen avdeling og merkevare under Porsgrunds Porselænsfabrik.

Kvamme forteller om et enda sjeldnere Norgesglass enn den han akkurat solgte, et som er lite og smalt.

Men selv med kunnskapen til Kvamme hender det at han også setter ned prisen.

– Jo, jo, jo. Det skjer, absolutt. Hvis man vil ha det bort, så.

Det er andre ting som nå selges bedre enn det de gjorde for 25 år siden.

– De gamle tingene er ikke så lette å selge, men vintage fra 1950-, 60- og 70- tallet, det er det som er populært. Det er god kvalitet, og det er god design. Det er samleverdig, og det går aldri av moten. Det er lagd stort sett i Skandinavia, gjerne i Norge.

– Og det fins ikke maken.

Kvamme forteller meg underveis at NRK leide hele butikken til bruk i en filmserie i en månedstid.

– Det var ikke Olsenbanden, men det var noe sånn komediegreier de holdt på med. Da hadde de lokalene her i en måneds tid.

– Husker du når den kom ut?

– Det må være en 15-års tid siden.

– Det kommer av og til mennesker som sier at de har kjent igjen lokalene. Hvis du ser det fra avstand, så er det veldig karakteristisk bygg.

Hva serien het husker han ikke, og åpenbare Google-søk hjelper lite. En NRK-ansatt peker meg til serien Påpp en Råkk. En norsk komediserie som omhandler to bestevenner som driver en platebutikk og drømmer om å bli popstjerner. Lokalet er likevel trolig ikke det samme.

Kvamme forteller de også har leid ut mye enkeltobjekter til teater, reklamebyråer og andre filminspillinger.

Om noen av butikkens objekter har dukket opp i sketchen "Antikk og Erotikk", en del av komedieserien "Tre brødre som ikke er brødre" – der et antikkprogram blir tvunget av ledelsen til å ta opp seksualopplysning mot sin vilje – er et åpent spørsmål.

Men om butikken beholder uttrykket den lenge har hatt er usikkert. Jørgensen peker på at de har planer om å bygge litt om på lokalene. Kvamme peker på den røde buen og hvordan de vil få et nytt vindu og en ny dør.

– Det blir jo akkurat det samme som før, men i pen kvalitet, sier han.

De vil også få et nytt litt høyere gulv, slik at det blir ett til rom nede, med trivelig interiør, gode møbler og stereoanlegg.

– Kanskje kafe også, sier Jørgensen.

– Kanskje en pizzaovn til og med, i hjørnet, vi har store planer, sier Kvamme i en lattermild tone.

Jørgensen peker på at det er tillatt å ha ønsker og drømmer, Kvamme har også definitivt nok kopper til å servere med.

– Vi kan ha et bord utendørs her i sola, sier Kvamme.

– Det er jo flygetanken, men det hadde jo vært morsomt å få det til.

Jørgensen har også andre prosjekter, tidligere har han drevet med elektronikk. Nå har han et eget "laboratorium" hvor han designer høyttalere og forsterkere, forteller han meg stolt.

Kvamme gir meg en rundvisning av butikken, han spør kundene om de trenger hjelp, men det er noe kaos i stedet, et speil har blitt flyttet av noen kunder og må settes tilbake, slik at det ikke blir skadet, og en gitar, som lener seg mot noen tretrapper, faller etter at en kunde i frakk går forbi, og detter på gulvet.

– Alle tingene her er spesielle ting.

En cigarboks fra 1930-tallet, en brødboks fra 1950-tallet, en lampe fra 1960-tallet.

Det er flere plakater fra tidligere olympiske leker, hengt i "kjøkkenrommet". En er fra lekene i London i 1948, som jeg spør om.

– Det er opptrykk, men det er akkurat som de var den gangen.

– Opptrykket er langt fra nylig. Kvamme fikk en mappe som var utgitt i et jubileum i 1975, det var tolv plakater i mappen.

Han tar fram et opptrykk fra de olympiske lekene som foregikk i Belgia i 1920.

– Alle har en historie, sier Kvamme.

Butikken på Tøyen er ikke det eneste stedet Kvamme har en samling. Han har et lager på Vestby.

– Jeg kan selge unna her i ti år til.

Jørgensen peker på at han har tre-fire biler, men Kvamme korrigerer han raskt, han har 5-6 biler, inkludert en Porsche 6630, som har stått der i mange år.

– Egentlig vil jeg bare finne noen yngre mennesker som har vettet i behold, og som husker godt og liker å holde på med gammel kvalitet.

– De er vanskelige å finne, sier Jørgensen.

– Vi har lært dette her gjennom et langt liv, og så vil jeg gjerne lære det bort, hvis det kommer noen, så vil jeg lære dem mye sånn at det kommer godt i gang, men du bør nok tenke på det mer som en hobby.

– Ved siden av kanskje ha en annen jobb, eller være pensjonist, sånn at staten betaler oss. Så kan vi bare sitte her og drikke kaffe og spise boller.