Tilbakekallet: – Jeg har blitt mindre skråsikker

“Herren, nå betror deg presttjenesten i vår kirke pålegger og formaner jeg deg. At du forkynder Guds ord klart og rent, som er gitt oss i den helgeskrift, og forvalter de helgesakramentene etter Kristi innstiltelse over kirkesorten."

– Det er noe voldsomt i det, noe litt skremmende, og også noe fantastisk flott å være med på, sier Arnfinn Eng , sogneprest i Østerås kirke, etter å ha lest et par strofer fra ordinasjonen.

Han trekker pusten og puster tungt ut men ser på meg med et lett og varmt blikk.

Alltid i tjeneste

Opp fra baggen henter han den lille hvite. Den han har båret på fra døren hjemme og inn på menighetskontoret. Den glir perfekt inn i den alminnelige skjorten som Eng har tatt på for anledningen. Anledningen i dette tilfellet er en ganske så vanlig dag på kontoret. 

– Se der, det er det jeg mener med symboler, sier Eng med et glimt i blikket. 

Sognepresten kunne nevne ordet prest så mange ganger han bare klarte i løpet av intervjuet, men det var først med kragen på plass at han tredde ordentlig inn i rollen. 

Menighetskontoret var akkurat sånn man så det for seg. Et klassisk bygg fra 80-tallet der det så ut som hver minste lille gjenstand hadde stått på samme plass i 40 år. Hyllene på Engs kontor var fylt opp av det som så ut til å være liturgiske bøker. 

Er du bevisst på å ikke bruke den hele tiden?

– Å jaja, noen prester går jo med prestekragen hele tiden, men det er et bevisst valg ja, sier han. 

Som prest bærer man med seg en rolle som aldri helt kan tres ut av. Han er i tjeneste. På fotballtrening, på butikken og i festlige lag. 

– Man tar den med seg gjennom store deler av døgnet og helgen, selv om man ikke er på kontoret eller har en jobb i kirken akkurat da, sier han. 

Eng er tydelig og bevisst på hvilken tjeneste han har påtatt seg. Likevel har det ikke alltid vært sånn. 

– Her er dere alltid velkomne

– Hei hei og velkommen, sier han med et varmt smil. 

Eng strekker ut hånden og tar i mot det doble settet med foreldre som har kommet for å forberedes på dåpen til de nybakte foreldrene. 

– Ja har dere vært her før da? spør Eng. 

– Nei, dette er første gang faktisk, svarer en av foreldrene. 

Etter å ha stilt mange nok spørsmål til å forstå at ingen av foreldreparene skal ha dåpen i Østerås kirke, kicker den gamle telefonselgeren fra “Vårt Land” inn. 

– Ja, nei men da må dere komme hit på babysang, sier Eng. 

Han legger ikke skjul på tilbudene kirken har, eller fellesskapet, som han også har betegnet kirken som, samtlige ganger i løpet av mine møter med ham. Men det virker ikke som at denne presten prøver å selge abonnementer til kundene, eller misjonere til de ikke troende. 

På kirkebenken foran i kirkerommet har foreldreparene satt seg ned. Det er en stillhet i rommet. Ikke i kirkerommet, men i rommet mellom dem. Sognepresten setter seg ned i stolen foran dem. De er forventningsfulle. 

Eng guider dem gjennom hvordan ritualet skal utspille seg på den store dagen. 

– Vet dere hvorfor dåpskjolen er så lang? spør Eng.

Det store kirkerommet fylles så av stillhet.

– Nei, ikke egentlig, svarer en av foreldrene. 

– Det er fordi at man aldri skal vokse ut av den, slik som med den kristne tro, her er dere alltid velkomne, forteller Eng. 

Fra konservativ til liberal

– Jeg har alltid kjent en mening med troen, og en veldig sterk tilhørighet, svarer han på spørsmålet om hvordan tvilen har påvirket valget hans om å først bli prest i voksen alder.  

Den nå 53 år gamle presten ble født i Etiopia, og vokste opp i Kenya. Selv hadde han foreldre som var misjonærer. Konservative og trygge. Bibellesning, kirkeliv og bønn var ikke noe man stilte spørsmål ved, men en integrert del av hverdagen hjemme.

Han beskriver en utvikling over tid der han har blitt mindre skråsikker i møte med andre mennesker. Med årene har han beveget seg fra å være svært konservativ til mer liberal. Han trekker frem homofilt samliv som et eksempel. 

– Jeg tenkte at det kan man jo ikke gjøre og så møter du mennesker som er homofile og er bedre krisne enn en selv. 

Erfaringene har vist ham hvor komplekse mennesker er. Det har gjort ham mer ydmyk, sier han – og mer varsom med å trekke raske konklusjoner.

– Uten tvil har disse menneskemøtene betydd mye for meg og endret meg. 

Selv om han vokste opp i et konservativt hjem, var det ikke de teologiske uenighetene som fikk størst betydning da livet ble satt på prøve. Da moren ble alvorlig kreftsyk, ble noe annet viktigere. Eng forteller at da de pratet om troen sa mor: “Alt jeg har igjen, og alt jeg ønsker å bygge livet mitt på, som er viktig for meg nå, det er nåden og kjærligheten”.

– Det var fantastisk fint å høre, sier han. 

Presten endrer ansiktsutrykk med en gang han prater om sin egen mor.

Hva betydde hun for deg? 

– Ja hva betyr en mor? Altså en god mor. Hvis man er heldig å ha en god mor, så betyr jo hun veldig, veldig mye. Jeg har nok mye av personligheten min etter henne.

Who cares? Let it go

Det er fredag morgen og Eng skal ha vigselssamtale med et par som skal gifte seg. I kirkerommet står den kommende bruden og brudgommen vendt mot hverandre foran alteret. Hendene deres møtes litt nølende først, før de finner et fastere grep.

Lyset skinner gjennom de store vindusflatene i kirkerommet, og man hører fuglekvitter utenfra. Arnfinn Eng står foran dem med en ro og en trygghet. Han guider dem gjennom dette øyeblikket, og skal guide dem gjennom øyeblikket som skal forberede dem på alle de andre øyeblikkene i livet.

– Ja og så sier jeg: Vil du elske og ære ham og bli hos ham i gode og onde dager inntil døden skiller dere? og da svarer du? sier Eng. 

– Ja. Oj det var litt voldsomt, sier den kommende bruden Linn Bach-Gansmo. 

Hun og kjæresten skal gifte seg til sommeren. 

– Ja ikke sant, det er det, svarer Eng med et lunt smil. 

Den kommende bruden utrykker bekymring og spør presten om hva som skjer dersom noe skulle gå galt under vielsen.

– Og om ting ikke går som planlagt, who cares? Let it go, sier presten og humrer lett. 

Store sko å fylle

– Jeg har vært en sånn benkesliter på søndagsgudstjenester i ulike kirker, i hele mitt voksne liv, forteller han. 

Som ung begynte han på profesjonsstudiet for prester. Og var klar på at det var dette han skulle. Men så tok han på seg prestekjolen for første gang.  

– Det var rett og slett store sko å fylle, så skråsikker som jeg var da er jeg glad at jeg ventet noen år, forteller han. 

– Jeg gikk rett ned på studieadministrasjonen og ba om å få bytte, legger han til.  

Det ble en periode i livet der tallene fikk mer plass enn teologien. Han tok økonomi og administrasjonsfag og jobbet med presteutdanningen i mange år. Men det Eng betegner som et “kall” ga aldri slipp. 

Han forteller at det ikke handler om at han mistet retningen, men om erfaringer som har vist ham hvor komplekse mennesker er. Det har gjort ham mer ydmyk, sier han – og mer varsom med å trekke raske konklusjoner.

– Uten tvil har disse menneskemøtene betydd mye for meg og endret meg.

Tvil er troens følgesvenn

I løpet av timene jeg observerer Eng i møte med andre mennesker forstår jeg at det er selve drivkraften i "kallet" han har til å være prest.

Vil du si at et kall og en magefølelse er det samme? 

– Oj, godt spørsmål. Hva er et kall da? 

Eng må tenke seg om litt før han svarer. 

– Jeg tenker at det man har lyst til, magefølelsen, det man tiltrekker seg av, det kan også være et kall som kommer utenfra, sier han. 

Gjennom møtene mine med han kan det virke som at sognepresten aldri har tvilt på noen ting i livet. Selv når han forteller om det store valget han måtte ta i 20-årene. 

Han beskriver seg selv som streit og trygghetssøkende. Han har en knusende ro når han snakker om presterollen, men legger likevel ikke skjul på at det å være prest er en ærefylt oppgave. 

Men hva med troen da? Tviler du noen gang på den? 

– Absolutt. Jeg har jo vært kristen hele mitt liv, og trodd på Gud hele mitt liv, og så har jeg tvilt på Gud hele mitt liv. Tvil er troens følgesvenn og skygge, og av og til er den svakt der, og av og til er den litt sterkere, forteller han

Kristne verdier forankret i samfunnet

Han har flere års erfaring fra sjømannskirken i utlandet. I løpet av sine voksne år har han vært prest både i Housten i Texas og Torrevieja i Spania. 

– Det er en utrolig viktig sosial og kulturell møteplass for nordmenn i utlandet, her hjemme ville man jo aldri funnet på å slenge innom kirken på samme måte, sier han.

Eng beskriver et annet type fellesskap i utlandet. Han forteller at kirken har en annen funksjon enn det den lutherske kirken har i Norges sekulære samfunn. Han mener kristendommen i sin kjerne utfordrer samfunnet til noe grunnleggende: å holde fast ved et menneskesyn der alle mennesker har lik verdi. 

– Jeg tenker at vi skal si noe annet enn det samfunnet gjør, fordi det hele tiden utfordres av alt fra kommersialisme og en ekstremt materialistisk kultur, hvor verdien av et selvbilde handler om suksess, om rikdom, om makt, sier han. 

Eng presiserer at den kristne kulturen noe som i stor grad allerede er forankret i Norge, selv om vi ikke alltid er bevisst hvor den kommer fra.

– Og den er viktig å ta vare på, påpeker han.