Broen over til det som var

Unni stopper der stien slipper taket i skogen.

Sola stikker henne i øynene i det hun trår forsiktig ut på kanten av svaberget. Foran henne åpner det glitrende Hankøsundet seg i et rolig øylandskap pyntet med seilbåter. De hvite bølgene bak båtene vender seg inn i den mørkeblå overflaten.

Blikket hennes blir liggende lenge ute på vannet. Så snur hun seg. Hun blir stående med kroppen vendt mot vannet, men blikket glir innover mot den lille hytta bak henne på svaberget.

Den lysegule malingen har mistet noe av glansen, og langs veggene vokser gresset ujevnt.

Mot sundet vender den store verandadøren av glass. Den samme døren der barbeinte føtter har løpt inn og ut med våte håndklær, der kaffekopper har blitt båret ut i sola, og der strandvesker har blitt slept inn etter lange dager ved vannet.

— Dette er fortsatt mitt kjære sted.

En klump med gull

For noen uker siden ble en av oss tilbudt en 100 år gammel kaffekanne av et familiemedlem, som om den var en stor klump med gull. Den var brun, støvete og hadde et par små hakk. Tanken på å ha den stående hjemme var ikke særlig fristende, men for den tidligere eieren var tanken på å kaste den helt utenkelig.

Hvordan kan det ha seg at noe én person ser på som gull, kan virke helt ubetydelig for en annen?

Dette fikk oss til å stille spørsmålet: Hvorfor knytter mennesker seg så sterkt til materielle ting og steder?

I jakten på svaret møtte vi tre personer som på hver sin måte holder fast i noe.

Noen svar begynner i det små.

Ettermiddagens faste trinn

Hver dag etter skolen visste tvillingsøstrene fra Hamar hva som sto for tur. Det var som en innøvd dans de kunne alle trinnene til. 

Den begynte som alltid med lyden av fire barnesko som sprang raskt oppover den gamle trappen i den store hvite villaen. På veggene hang det gamle treski og staver som ledet veien opp i andre etasje til bestefars store brune dør.

Bak døren fortsatte dansetrinnene over det blå gulvet før jentene fant hver sin faste plass rundt det store kjøkkenbordet. Sigrid på kortsiden og tvillingsøsteren på langsiden.

Så kom bestefar inn i dansen.

Geitosten og smøret ble fraktet over gulvet fra kjøleskapet og smurt over på Gjendekjeks. Stående ved den gamle kjøkkenbenken skrapte han hver minste rest av smør fra papiret.

Han varmet vann på den gamle komfyren og helte det forsiktig ned i et sett like porselenskrus med tilhørende skåler.

Jentene fikk så hver sin lille tepose. De dyppet dem langsomt ned i det varme vannet og lot fantasien gjøre resten. Snart var teposene små jenter i kjoler, med kjolekantene våte av teen.

Over 50 år senere sitter Sigrid Strætkvern på sitt eget kjøkken i Oslo, med samme kopp i hånden.

— Det er en ganske kort historie egentlig. En liten ting som rommer mye hos meg.

Bestefar i porselen

Hun ser ned på koppen i hendene.

Flere sprekker sprer seg gjennom porselenet som tynne, mørke årer. Flere ganger har den knust og blitt limt sammen igjen.

For andre kan den kanskje se ut som noe som burde blitt kastet for lenge siden, men hos Sigrid finnes ikke den tanken.

— Den er bestefaren min, rett og slett. Alle minner om bestefaren min er i den koppen.

Sigrid mistet bestefaren da hun var 11 år gammel. Selv om hun nå er 64 år, er han fortsatt til stede i hverdagen.

— Jeg tror jeg tenker på ham nesten hver eneste dag, i en eller annen sammenheng.

Han dukker opp i små bevegelser, som hun nesten ikke tenker over. Når hun sparer på en bit med hyssing eller skraper smørpapiret helt rent.

— Det er akkurat noe han ville gjort, sier hun.

Bestefaren var en ekstremt nøysom mann. I koppen ser ikke Sigrid bare et minne om ham, men også verdiene han levde etter.

Da moren til Sigrid døde, dukket koppen opp igjen blant tingene til familien. Den hadde stått lagret i mange år. Da hun så den, veltet alle minnene frem.

— Da var det sånn: Den skal jeg ha!

Sigrid og søsknene måtte trekke lodd om flere av tingene som var viktige for dem.

— Vi pleier å si at vi kan besøke ting hos hverandre, sier hun.

Koppen ble hennes.

Kun varme og godhet

Når Sigrid ser på koppen, kjenner hun først og fremst på trygghet. Så kommer takknemligheten, og savnet etter en mann hun bare kjente som barn.

Hun vet at koppen bare er en ting. En død gjenstand. Men for henne holder den fast i noe.

Den holder fast i den store gamle trappa. I det blå kjøkkengulvet. I lukten av geitost og varm te. I bestefar.

— Det er bare gode minner. Jeg kan ikke komme på en eneste hendelse med høy stemme eller sinne. Det er kun varme og godhet.

Kanskje er dette en av grunnene til at mennesker knytter seg til materielle ting. Ikke fordi tingen i seg selv er levende, men fordi den gjør noen levende igjen.

Psykiatrisk sykepleier Katrine Simonsen Hammer forklarer at en gjenstand etter noen man har mistet, kan oppleves som en konkret bro til personen. Den kan bli et symbol på relasjonen som var der, og gi en følelse av nærhet selv om personen er borte.

For Sigrid er koppen derfor mer enn bare porselen.

Den er et sted å gå tilbake til. Den er ettermiddagene etter skolen. Den er bestefar som alltid ventet i andre etasje.

Men ikke alle ting vi holder fast i får plass mellom hendene.

Smørbrød, kake og østfolddialekt

Vi svinger opp en bratt bakke i Slevik i Fredrikstad. Unni Ulfeng sitter allerede klar utenfor inngangspartiet og vinker til oss idet motoren på bilen stilner.

Hun reiser seg rolig og kommer gående mot oss med små bestemte skritt. Smilet er der hele veien.

— Hei dere!

Hun er ikledd en neonrosa genser og en mørkeblå boblevest. Det lyseblonde håret er samlet i en kort hestehale.

— Bare gå inn imens dere, jeg skal bare hente kurven min.

Inne i huset tripper hun rundt og steller i stand den lille piknikkurven med smørbrød og kake, i kjent bestemorstil.

Ute på gårdsplassen løfter hun kurven inn i bagasjerommet, før hun setter seg inn. I det bilen ruller ut bryter en med brei østfolddialekt ut fra baksetet:

— Nå skal dere få se vettu, dette har jeg gleda meg til!

Stedet i gullrammen

Joachim Triers film Affeksjonsverdi har det siste året løftet ordet affeksjonsverdi ut av ordboka og inn i daglige samtaler. Filmen viser hvordan et hus kan bli en del av menneskene som har levd i det.

Dette fikk oss til å lure på om affeksjonsverdi ikke bare handler om ting, men også om steder. En utsikt, en farge på en vegg, en sti man har gått så mange ganger at kroppen husker veien selv.

Ved hytta på svaberget leder Unni vei. Hun følger stien rundt hytta før hun stopper opp:

— Okergul. Det er verdens fineste farge, den fargen elsket faren min.

I piknikkurven stikker det frem en liten ramme med falmet gullfarge.

Inne i rammen er bildet delt i to. Nederst på bildet sitter foreldrene Valborg og Rolf ved siden av hverandre i blasse farger. Øverst ligger hytta slik Unni husker den, med den nymalte okergule veggen vendt mot sola.

Bildet blir liggende i kurven ventende på at Unni skal fortelle resten av historien om hytta ved Hankøsundet.

Andre minner og historier ligger ikke like pent innrammet. Noen må letes fram mellom esker, støv og loppemarkedsbord.

Drømmen om museet

Utenfor porten til et grått hus med stor hage på Strømmen, kommer Jørn Slette gående mot oss. Han tar oss med strake veien til garasjen ved siden av huset.

Innenfor garasjeporten står ting stablet oppå hverandre. I hyller som rekker helt opp til taket, ligger metall, porselen, plast og tre om hverandre.

— Dette er bare lageret, ikke museet mitt, påpeker han.

Som lærer er naturfag, kjemi og historie blant interessene som følger ham også utenfor klasserommet.

Allerede som 14-åring bestemte han seg for at en dag skulle han ha et eget museum i kjelleren. Et rom hvor folk skulle gå inn og si «wow».

Derfor drar han på rundt 50 loppemarkeder i året, ofte flere ganger i løpet av uka.

Legotyven

Noen dager senere står Jørn klar utenfor et loppemarked en halvtime før dørene åpner. Rundt ham snakker folk lavt om hvor de skal løpe først. Selv vet han hvor han skal.

— Gamle leker. Kanskje noen veldig gamle Lego-esker, sier han.

Over høyttaleren kommer beskjeden:

— Da er det tre minutter til det åpner. Gjør dere klare.

Jørn snur seg en siste gang mot oss:

— Pass på kameraet. Sist jeg kom hit, sto jeg fremst og endte opp bakerst.

Så begynner folk å løpe.

Jørn forsvinner gjennom mengden. Han piler ned trappen mot lekekjelleren, før vi mister ham av syne.

Da vi endelig kommer oss ned, spotter vi ham mellom bordene med gamle leker. Han står ved en selger og peker rolig mot en mann foran seg. Mannen har forsøkt å skjule en gammel uåpnet Lego-eske mellom noen billige esker.

— Hvis ikke du hadde sett den, så hadde den gått. Jeg holdt på å gi den til ham, sier selgeren til Jørn.

Litt etter står han med Lego-esken i hendene. Han har aldri sett en slik eske før. Likevel får han et forhold til den med en gang. Hvem har eid denne esken før han? Og hvorfor i all verden har den ikke blitt åpnet?

Så ser han ned på esken igjen. Den skal ikke selges videre. Den skal på utstilling hjemme og bli en del av historiene han vil ta vare på.

Bongotrommer og marionettdukker

Tilbake på Strømmen leder Jørn oss ned den trange, hvite trappen til museet i kjelleren. Veggene kommer tettere på for hvert trinn, og før vi rekker helt ned, begynner gjenstandene å dukke opp rundt oss. Først på veggene, så i hyllene. Så overalt.

— Wow!

— Yes! Der fikk jeg det jeg ville ha, sier Jørn og slenger pekefingeren opp i været i en slags seiersbevegelse.

Det finnes knapt et sted i rommet hvor blikket kan hvile uten å treffe en gjenstand.

Lyset fra vinduet slipper så vidt inn. Det må presse seg mellom fargerike bongotrommer og marionettdukker som henger fra taket. Skyggene faller ujevnt over rommet, som om selv dagslyset må lete etter en ledig plass.

Atmosfæren her er likevel en annen enn i garasjen. Ved første øyekast kan rommet virke overfylt, nesten kaotisk. Men etter hvert blir det tydelig at ingenting er tilfeldig. Gjenstandene står i glasskap, i hyller og langs veggene, plassert som små utstillinger. De er satt fram for å bli sett. For å bli beundret.

Når vi spør hva det ville betydd om alt forsvant, blir han stille et øyeblikk.

— Jeg har jo tenkt på at vi kanskje kommer hjem fra fjellet en dag, og så har det brent ned her. Hvis alt blir revet fra meg på en så brutal måte, ville det vært vanvittig tungt.

Får tårene til å renne

Hva er det med disse tingene som binder Jørn til dem? Sterkt nok til at han har viet en hel etasje i huset sitt til dem? De fleste gjenstandene har jo ikke fulgt ham gjennom livet. De kommer fra andres hjem, andres skap, andres historie. Likevel får han affeksjon for dem.

— Det handler om historien rundt tingene. De har vært en del av noe større og viktigere i fortiden. Når jeg tenker på alt som ligger bak dem, blir jeg ydmyk. Det er en respekt for det som har vært, forteller Jørn.

Det er kanskje her affeksjonsverdien for tingene oppstår for Jørn. Ikke fordi tingene nødvendigvis minner om hans eget liv, men fordi de bærer spor av andres.

Psykiatrisk sykepleier Hammer mener man også kan føle affeksjon for ting fordi man er opptatt av historien bak dem. Hun skiller mellom det å samle som interesse og det å ha en følelsesmessig tilknytning til samlingen. Hos Jørn virker det som noe mer enn en jakt på å gjøre samlingen komplett. Tingene får plass fordi han ser en historie i dem.

Oppe i den lyse stuen til Jørn slipper sollyset lettere inn. Også dette rommet bærer preg av historiene han tar vare på. Innerst i det ene hjørnet står et stort, brunt flygel, og på veggene henger bedebilder som strekker seg helt tilbake til 1850.

En gang viste han bildene frem til kollegaer. Så begynte tårene deres å renne. De fikk se noe som mormor pleide å ha hengende på soveromsveggen. 

— Da ble jeg rørt. De fikk en opplevelse de ikke hadde hatt på lang tid, fordi tingen hadde affeksjonsverdi for dem. Følelsene overføres på en måte til noen andre, forteller han.

Hello, Mary Lou

Unni ser utover Hankøsundet igjen. Bak blikket hennes begynner minnene fra barndommen på 50- og 60-tallet å rulle som en gammel film.

Unni og søsknene løper barbeint ned det varme berget, med solen stekende i nakken og håndklær rullet sammen under armene.

De stopper ikke før de når familiens lille robåt i vannkanten. Den ligger og vipper nede i bukta, klar til å skyves ut på vannet.

Etter mange tunge åretak treffer båten «Kællen», øya med den faste badeplassen.

— Også ble vi ungdommer vettu.

Filmen ruller videre.

Kongeskipet glir innover sundet med fargerike vimpler over seg, som slår lett i vinden. Unni og søsteren titter på de kjekke guttene i uniform, som hiver ankeret ut i vannet.

— Det synes jeg og søsteren min var spennende, sier Unni.

Etter mange timer ror søsknene over til den rødmalte kroa på andre siden av sundet.

Innenfor dørene fyller Ricky Nelsons stemme rommet fra radioen:

«Hello Mary Lou, goodbye heart. Sweet Mary Lou, I’m so in love with you…»

Rundt bordet sitter søstrene og følger med på døra. Hver gang den går opp, løfter de blikket. Kanskje er det en av guttene fra skipet?

Nå ligger sundet stille foran henne.

Kongeskipet er borte. Guttene på dekk er borte. Kroa er ikke den samme som den en gang var. Men Unni peker fortsatt mot bukta som om minnene ligger der nede, klare til å skyves ut på vannet igjen.

Et minne man kan gå til

Selv etter flere beinbrudd går Unni ofte tur opp til hytta, noen ganger opptil flere ganger i uka. Ikke fordi hytta fortsatt er hennes på papiret, men fordi noe av livet hennes ligger her.

Hun kjører alltid bilen et stykke, og går resten. Hun sier også, nesten bestemt, at hun kommer til å kjøre bilen helt frem hvis hun må.

Affeksjonsverdien ligger i alt stedet får henne til å huske og føle. Psykiatrisk sykepleier Hammer forklarer at steder man har tilbrakt mye tid på, kan fungere som kulisser for minner, relasjoner og opplevelser. Når man kommer tilbake, kan sanseinntrykkene vekke følelsene før man rekker å plassere minnene. Kroppen kjenner igjen tryggheten, savnet eller gleden før hodet gjør det.

For Unni har hytta blitt et minne hun kan gå til. Et sted hun har måttet gi fra seg, men ikke helt gitt slipp på.

— Jeg har godtatt at alt har sin tid.

Hun løfter håndflaten mot brystet og dunker lett.

— Jeg gjemmer det inni her.

Etter møtene med Unni, Sigrid og Jørn er det ikke lenger så lett å se på ting som bare ting.

Vi begynte med å lure på hvorfor mennesker holder fast i ting og steder. Nå virker spørsmålet nesten litt for lite.

For det handler ikke bare om å holde fast i en gammel ting. Det handler om å bli minnet på at livet har skjedd.

Hytter selges, besteforeldre dør og historier blir glemt. Men noen ting blir stående igjen som små holdepunkter. De hjelper oss å huske på hvem vi var da vi holdt dem for første gang, hvem vi var sammen med, og hvordan livet kjentes da.

I et øyeblikk kommer følelsene snikende inn igjen like sterke som de var den gang: en trygghet som bare en bestefar kan gi, kjærligheten fra en samlet familie eller respekten for historier som ellers ville blitt glemt.

Da blir det lettere å forstå hvorfor det kan kjennes umulig å gi slipp. Å miste tingen kan også kjennes som å miste veien tilbake til følelsen.

Merknad: For etiske grunner gjør vi oppmerksom på at Unni Ulfeng er bestemoren til en av journalistene i saken.