Ønsker å holde ullen i Norge: – Ikke økonomisk
Norsk ull sendes ut av landet fordi det er billigere å bearbeide den i utlandet. På Toten gjør Rina Nysethbakken Hanestad det motsatte, selv om det ikke er lønnsomt.
Fra et drivhus i en hage på Toten, omgitt av jorder og bondegårder, driver Rina Nysethbakken Hanestad den lille garnbedriften Toten Ull.
– Dette er liksom hovedkontoret til Toten Ull, sier Hanestad og viser oss inn i drivhuset.
Langs veggene ligger garnnøster stablet. Med utsikt mot naboens hester står et gammeldags hespetre.
Velger det som ikke lønner seg
Vi setter oss ned i drivhuset til Hanestad. Solen varmer godt og bordet er dekket. Hanestad har med seg venninnen og sin høyre hånd Hilde Stikbakke Valler.
– Hadde jeg hatt ansatte, hadde Hilde vært ansatt, sier Hanestad og smiler.
Hanestad startet bedriften for fem år siden. Det etter å ha sett en dokumentar om hvordan norske klesprodusenter markedsfører ullklærne sine som norske, selv om ullen ofte er importert fra utlandet.
– Jeg tenkte at det måtte være interesse for å lage noe av den lokale ullen her på Toten, og tilby et produkt hvor hele produksjonen er gjort i Norge, sier hun.
Men valget har en pris.
– Det er ikke økonomisk nei, sier venninnen Valler.
Hanestad nikker.
– Det er derfor vi sitter her, sier hun og slår ut med hendene i drivhuset. – Og ikke har noe lokale eller ansatte.
Ullen som forsvinner ut
I en rapport fra Ax Foundation, på oppdrag fra Nordic Innovation, om ullproduksjon kommer det frem at mesteparten av den norske ullen sendes til Storbritannia for vasking og videre bearbeiding. Dette blir gjort grunnet begrenset kapasitet i Norge.
Ifølge fagmagasinet Ren Mat skal det være snakk om at så mye som 70 til 80 prosent av norsk ull som sendes ut av landet for bearbeiding. En mindre andel av ullen sendes deretter tilbake til Norge og brukes hos norske spinnerier.
Rapporten fra Ax Foundation peker samtidig på at det fortsatt finnes et stort potensial for mer lokal videreforedling av norsk ull.
Hanestad forteller at prisforskjellen mellom lokal ull og ferdigbehandlet ull fra utlandet er stor.
– Jeg betaler 65 kroner kiloen for den uvaskede og usorterte ullen jeg kjøper direkte fra bonden her på Toten. Hadde jeg kjøpt samme ullen ferdigvasket fra ullvaskeriet i Bradford i England hadde jeg bare betalt 25 kroner kiloen. Dette gjør at jeg må selge garnet dyrere enn mange andre produsenter, sier hun.
Hanestad mener det blant annet kan handle om at Norge har strengere miljøkrav til avrenning etter ullvask.
Valler tror at også økonomi er en viktig årsak til at så mye av bearbeidingen skjer utenfor Norge.
– Derfor er det kanskje enklere å gjøre det der. Det handler jo om penger, økonomi og fortjeneste, sier hun.
Likevel velger Hanestad å gjøre hele prosessen lokalt.
– Det er jo det som er morsomt med dette, at jeg kan si at dette garnnøstet kommer fra sau som beiter på Toten. Det gir folk en nærhet, sier hun.
– Det er det folk smelter for, den sporbarheten.
Billigere enn en kopp kaffe
Ingun Grimstad Klepp er professor i klær og bærekraft ved OsloMet. Hun beskriver det som vanskelig for små, lokale aktører som Hanestad å konkurrere i dagens tekstilmarked.
– En tjeneste som ikke konkurrerer med pris lønner seg ikke, sier hun.
Klepp peker særlig på konkurransen fra billige fast fashion-aktører som Temu og SHEIN.
– Disse klærne koster ofte mindre enn en kopp kaffe. De eneste som klarer å konkurrere er jo egentlig der hvor fastfashion er dømt ubrukelig, som bunad, sier Klepp.
Samtidig viser Ax Foundation-rapporten, til en økende interesse for lokal produksjon og norsk ull de siste årene. Det overrasker ikke Klepp.
– Den globale tekstilindustrien preges av dårlige arbeidsforhold, dårlig ressursutnyttelse og forurensing. Det store spørsmålet er egentlig: Hvorfor er det ikke mer oppmerksomhet, også politisk, spør hun.
Klepp mener Norge mangler en tydelig politikk for tekstilbransjen, og etterlyser en nasjonal tekstilstrategi.
– Da ville spørsmål om lokal produksjon blitt langt mer relevante og nødvendige, sier hun.
Liv laget?
Tilbake på Toten skuer Hanestad utover det åpne jordbrukslandskapet på Toten. Hun forteller om møtet med den lokale sauebonden som gjorde ideen til virkelighet.
En maidag for fem år siden spurte hun en av de lokale sauebøndene om han trodde det var liv laget å begynne og spinne garn fra ullen til sauene hans.
– Han er et sånt ja-menneske, så han sa jo ja. Det var egentlig der det begynte, ler Hanestad.
Etter det startet prosessen. Hanestad henter jevnlig ull hos sauebonden før hun så kjører den til Selbu Spinneri i Trondheim. Der blir ullen vasket og spunnet til garn før den sendes eller hentes tilbake til Toten.
I drivhuset hjemme fortsetter arbeidet.
Det lille huset har blitt hennes faste arbeidsplass. Hun viser stolt frem hespetreet, der noe av det mest tidkrevende arbeidet foregår, nemlig hesping.
Deretter tas garnet med ut i hagen, hvor gryter med farge gir ullen ulike nyanser.
Til slutt gjenstår bare en ting: nøstingen.
Resultatet er Toten-ull, garn med lokal forankring og hele verdikjeden sin i Norge.
– Det handler om bevisstgjøring
På spørsmål om hvorfor Hanestad fortsatt driver Toten Ull, selv om det ikke er særlig lønnsomt, er svaret klart.
– Besteforeldrene mine plantet noe i meg som gjorde at jeg ble opptatt av å ta vare på ting gjennom gjenbruk og reparasjon, forteller hun.
De har derfor blitt en viktig inspirasjonskilde for Hanestad sitt arbeid med Toten Ull.
I tillegg er hun utdannet historiker og jobber fulltid med forvaltning på Mjøsmuseet. Det historiske aspektet og kulturarven ved norsk garnproduksjon er derfor viktig for henne.
Hanestad forteller at museet har mange gamle verktøy og maskiner utstilt, men at kunnskapen om de tilhørende håndverkene er borte.
– Det er veldig trist å se, og det er nok en faktor som gjør at jeg brenner for å støtte opp om produksjon av norsk garn i Norge, sier hun og Valler nikker samtykkende.
– Sunn holdning
I hagen på Toten har en humle forvillet seg inn i drivhuset. Den flyr mot vinduene igjen og igjen, på jakt etter veien ut. Venninnene er for engasjerte i diskusjonen om hva som bør gjøres med norsk garnindustri til å ense summingen.
De mener det trengs politisk oppmerksomhet rundt produksjon av norsk garn.
– Jeg har jo troen på at man må jobbe litt på politisk hold med det. Det handler om bevisstgjøring, sier Hanestad.
Rapporten fra Ax Foundation peker også på politiske tiltak som kan gjøre det lettere å flytte mer av ullproduksjonen tilbake lokalt i Norden. Blant forslagene er bedre betaling til bønder, lavere priser på ull samt å øke bevisstheten blant forbrukerne.
Rapporten beskriver en økende interesse for lokal ull, drevet av sporbarhet og bærekraft.
Venninne på Toten trekker også fram denne tendensen.
– Jeg tror vi er inne i en dreining mot det å ta litt vare på både ting og på kultur og på håndverket vårt, sier Valler.
Hanestad er enig og legger til:
– Det er jo en sunn holdning. Jeg kjenner det, for det minner meg veldig om mine besteforeldre. Det er det jeg brenner for, dette å ta vare på.