Tøffe forhold for norske journalister

Ayesha Wolasmal er frilanser i Afghanistan. Det samme er Anders Sømme Hammer. Få redaksjoner sender medarbeidere ned dit. Det er frilanserne som drar til de tøffeste områdene.

Slitsomme forhold

Sømme Hammer har bodd i Afghanistan mer eller mindre sammenhengende i tre år. Han leverer saker til norske medier, i tillegg til at han har en blogg hvor han publiserer reportasjer fra det afghanske folkelivet. Etter å ha tilbrakt så mye tid i landet, er han blitt vant til å jobbe under tøffe forhold.

– Det går greit å være her. Jeg har fått god oversikt og opparbeidet meg et godt nettverk, sier han.

Selv om han har bodd i Afghanistan i flere år, må han likevel forberede seg mye hver gang han skal ut for å lage sak.

– Logistikken her nede er vanskelig og infrastrukturen dårlig. Daglig må jeg holde meg oppdatert om hva som skjer, hvilke veier man ikke lenger kan kjøre på og hvor man ikke bør ferdes. Det blir slitsomt å leve under slike sikkerthetsforhold over så lang tid.

– Tærer på kreftene

Ayesha Wolasmal har vært i Afghanistan som journalist i kun to uker, men det er ikke første gang hun er i landet. Tidligere har hun blant annet jobbet for det norske forsvaret i Afghanistan. I tillegg har Wolasmal afghanske foreldre. Hun synes også det er slitsomt, men på en annen måte.

– Det er slitsomt fordi jeg får mye oppmerksomhet fordi jeg er kvinne. Stadig får jeg slengt usjarmerende kommentarer etter meg, som "så fine tær du har". Det er dagligdags for kvinner her, men for meg som ikke er vant til det, blir det litt mye, sier Wolasmal.

Hun forteller videre at det også tærer på kreftene å ha på seg burka. Spesielt er det krevende å ta bilder når man er helt tildekket. Skulle det derimot oppstå en situasjon hun må komme seg raskt vekk fra, er hun godt forberedt.

– Jeg har funnet ut at jeg løper raskt i burka, forteller Wolasmal.

Fordel å være kvinne

I mediene har vi hørt historier om kvinner som synes det er vanskelig å jobbe i samfunn hvor kvinner har en svak posisjon. Wolasmal mener det derimot er en fordel å være kvinnelig journalist.

– Som kvinne kan du få innpass hos både menn og kvinner. Det er vanskeligere for menn på grunn av forholdet kjønnene har seg i mellom her. De lever i et lukket samfunn, sier Wolasmal.

Sømme Hammer er enig i at det er lettere for kvinner å møte andre kvinner, men mener det ikke er så vanskelig for menn som mange skal ha det til. Det krever bare at han må jobbe litt mer med å få tilgang til kildene av det motsatte kjønn.

– Hadde jeg kun hatt mulighet til å snakke med menn, ville det vært liten vits i å være her nede. Det ville gitt en ensidig dekning dersom jeg bare fikk snakket med det ene kjønnet, sier Sømme Hammer.

Ulike bakgrunner

De to journalistene er i hver sin unike situasjon.

– Det at jeg har afghanske foreldre og har besøkt landet i sommerferier tidligere, gjør at jeg kjenner kulturen. Jeg får også lettere innpass siden jeg snakker språket og ikke har med tolk, sier hun.

Sømme Hammer var i lang tid den eneste norske journalisten som bodde i Afghanistan. I motsetning til Wolasmal har han studert journalistikk. Han har også en master i Peace and Conflict Studies fra Universitetet i Oslo.

Svak dekning i norske medier

Begge to er enige i at den norske mediedekningen fra Afghanistan har vært svak og mangelfull.

– Den norske dekningen har i stor grad konsentrert seg rundt de norske styrkene og vårt diplomatiske nærvær. Jeg har tatt et bevisst valg her nede om å fokusere på enkeltskjebner og formidle deres situasjon, uavhengig av det norske bidraget økonomisk og militært, sier Wolasmal.

Hun mener at det ikke kan tas hensyn til norske myndigheter, og at hun gjennom sine historier om enkeltmenneskene indirekte vil komme til å kritisere ISAF og NATO.

Sømme Hammer har flere ganger tidligere uttalt at han synes sakene fra landet har vært ensidig vinklet mot forsvaret og det de driver med. Han presiserer at det ikke er feil, men at det ikke gir et riktig inntrykk av situasjonen. Sømme Hammer brukte blant annet store deler av sin takketale under utdelingen av Fritt Ord-prisen 5. mai i år til å snakke om temaet.

Lettere for vestlige journalister

Sømme Hammer mener at det jevnt over er lettere å være norsk og utenlandsk journalist i Afghanistan. Det finnes selvfølgelig unntak.

– I går ettermiddag fikk jeg faktisk melding om at en utenlandsk journalist vil bli kidnappet de neste dagene, sier Sømme Hammer på spørsmål om hvordan situasjonen er der nå.

– Det er riktignok flere år siden sist kidnapping fant sted, men det fører til at jeg må være enda mer forsiktig når jeg ferdes her. Jeg må ta det mer med ro, og kommer nok til å bruke bilen mer enn beina de neste dagene.

Likevel er han av den oppfatning at så lenge planleggingen er god, kan man være relativt trygg. Selv om man i et land som Afghanistan aldri kan vite helt hva som lurer bak neste sving.

– Jeg har inntrykk av at vi, som vestlige journalister, blir sett på som ryddigere enn lokale journalister. Vi er mer opptatt av å forklare sammenhengene i sakene. Det er i hvert fall jeg, sier Wolasmal.

Hun møter ofte folk på gaten som hun slår av en prat med. Men hvis sier hun at hun er journalist, blir folk ofte redde for å ytre seg. Wolasmal er ikke uvant med reaksjoner som "Nei, da kommer vi til å bli mål for amerikanerne og myndighetene" når hun spør om hun kan skrive om dem hun snakker med.

– Da forklarer jeg om presseetikk, noe som er helt ukjent for dem, avslutter Wolasmal.