Delte meninger om pressefrihet
Bangladeshs ambassadør mener landet har full pressefrihet. Journalister vil derimot ikke snakke på telefon fordi de er redde de blir avlyttet.
Den 1. juni 2010 stengte myndighetene i Bangladesh avisen Daily Amar Desh. Morgenen etter ble redaktør Mahmudur Rahman arrestert på kontoret sitt. Avisens konsesjon ble inndratt, redaksjonen stengt, og trykkpressen stoppet.
Tidligere hadde Amar Desh publisert nyheter om at flere høyt profilerte politikere var mistenkt for korrupsjon. Statsministerens sønn og flere viktige ministere var blant de involverte.
– Avsluttet sak
Redaktøren ble tiltalt for 31 ulike lovbrudd, inkludert ærekrenkelser, oppvigleri og forfalskning. Til tross for mange protester ble Rahman dømt til seks måneder i fengsel. Han ble løslatt i januar i år.
Les mer om saken fra The Asian Human Rights Commission (AHRC)
Gousal Azam Sarker er ambassadør for Bangladesh i Norden. Han vil ikke kommentere rettssaken mot Mahmudur Rahman.
– Dette har domstolen tatt hånd om. Det var en helt lovlig sak og hadde ingenting med pressefrihet å gjøre. Saken er avsluttet, og avisen fikk dessuten tilbake lisensen etter rettsoppgjøret, påpeker Sarker.
– Ingen trusler mot ytringsfriheten
Ifølge regjeringen er det full pressefrihet og ytringsfrihet i Bangladesh. Likevel er det ikke uvanlig å reise søksmål for ærekrenkelser eller frata opprørske medier lisensen.
– Det finnes ingen trusler mot ytringsfriheten i Bangladesh, så det er heller ingen grunn til å spørre om det trengs beskyttelse mot myndighetene, sier Sarker.
Han synes ikke at loven om ærekrenkelser står i veien for folks ytringsfrihet eller medienes pressefrihet.
– Mediene er frie, ekstremt frie, mener han, og trekker fram at Bangladesh har mange talkshow på de privateide TV-kanalene, der folk kan mene hva de vil.
– Kanalene sender dessuten sine egne nyheter og ikke myndighetenes nyheter, fortsetter ambassadøren.
Begrenset pressefrihet
Men ifølge Freedomhouse.org har TV-kanalene fortsatt langt mindre handlingsrom enn de trykte mediene. I 2009 utarbeidet myndighetene nye retningslinjer for talkshow, der de bemerker at provoserende uttalelser kan føre til at et show blir forbudt.
– Det er lov å kritisere myndighetene, men da kan avisen eller kanalen din bli presset til å stenge, sier Samia Rahman, som er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Dhaka og forsker på medier i Bangladesh.
Myndighetene følger nøye med på det mediene publiserer. Den bangladeshiske grunnloven garanterer både pressefrihet og ytringsfrihet, innen "rimelige begrensninger". Unntakene gjelder ifølge loven "staten, internasjonale forhold, offentlig orden, sømmelighet og moral".
– Man velger saker og vinklinger ut fra hvilket parti eierne av avisen eller TV-kanalen støtter, sier Rahman.
Mediene er nemlig avhengig av konsesjon fra myndighetene, og Rahman tror mange unngår å være for kritiske, i frykt for å bli lagt ned. Hun tror myndighetene bruker de "rimelige begrensningene" i grunnloven til å tolke saker til sin egen fordel.
Avhengige av støtte
Det er mange aviser i landet, men analfabetisme gjør at TV er det viktigste mediet. Problemet er at bare den statseide kanalen når ut til alle.
– Den eneste kanalen som dekker hele landet, er myndighetenes kanal, og den sender bare nyheter som favoriserer regjeringen, sier Samia Rahman.
Det finnes kritiske medier, men ifølge Rahman er de for små til å nå ut til de store folkemassene. Skal man lykkes i mediebransjen i Bangladesh, er man nemlig avhengig av støtte, både politisk og økonomisk.
– Frilansjournalister trenger penger, man må overleve, sier Rahman.
– Men for å tjene penger, må du skrive det arbeidsgiveren din ønsker at du skal skrive.
Ulike synspunkter
Samia Rahman har også jobbet som frilansjournalist, blant annet i The Guardian. Selv om hun mener Bangladesh har svært mange utfordringer, er det ulike meninger om graden av pressefrihet i landet.
Hør diskusjonen mellom Rahmans kolleger ved universitetet i Dhaka her
Blir oppringt om natten
Bangladesh er nummer 126 av totalt 178 land på Reportere uten grensers rangering av pressefrihet i verden. Men ikke alle definerer pressefrihet likt. Journalen har snakket med en av Al Jazeeras korrespondenter i Bangladesh, som mener det er langt fra trygt å være journalist i landet om dagen.
– Som internasjonal reporter får jeg ikke åpne trusler, i motsetning til de lokale journalistene. Men det hender militæret ringer meg midt på natten, bare så jeg skal skjønne at de holder øye med meg, forteller Nicolas Haque.
Han har tidligere jobbet i London for medier som BBC, Abc News og Channel4, men har vært korrespondent i Bangladesh de siste tre årene. Han forteller at mediene i Bangladesh har gjennomgått store endringer.
– Tradisjonelt har partiene slått hardt ned på kritiske stemmer, sier Haque. Han forklarer at nå prøver finanseliten å kontrollere mediene
På tross av flere hundre nyhetskanaler, mener Haque det er for lite variasjon i vinklingen på sakene. Og han er enig i at det trengs mer undersøkende journalistikk i Bangladesh.
– Journalistikken er fortsatt ganske sensasjonspreget. Det er veldig vanskelig å få tak i hele historien, og ting går ofte over hodene på folk, sier Haque.
– Det er et åpent mediemarked, men i hvilken grad gir de oss tilgang på de virkelige historiene? Det er spørsmålet. Dessuten er det sjelden man får alle fakta på bordet, og altfor mange forteller den nøyaktig samme historien.
I forandring
Å kritisere myndighetene er fortsatt den største utfordringen for bangladeshiske journalister, ifølge Haque.
– Ja, det er vanskelig. Det er fortsatt langt igjen før journalistene er journalister som kan fordøye fakta. De må gjøre det forståelig for folk og forklare hvorfor det er viktig, ikke bare referere, mener han.
Han vil likevel understreke at Bangladesh er på vei i riktig retning.
– Det er ikke Kina eller Burma, det er en viss frihet her som du ikke finner i mange av nabolandene. Vi har en ung befolkning og et yrende mediemarked, så ting er fortsatt i framgang.
Informasjonsdepartementets ansvar
Ambassadør Gousal Azam Sarker er ikke helt enig med Haque. Sarker mener mediene er det han kaller "fiercely free" og fullstendig uavhengige. Han forteller også at Bangladesh satte ned en informasjonskommisjon i 2009.
– Den skal gi informasjon til folket, slik at uansett hva de lurer på, kan de få vite det fra informasjonskommisjonen. Den skal berike dem med enda mer informasjon, sier ambassadøren.
Om Sarker skal sammeligne pressefriheten i Bangladesh med det vi oppfatter som pressefrihet i Skandinavia, er han ikke i tvil:
– Det jeg har merket, er at det er friere i Bangladesh. Det er mye mer kritikk mot myndighetene og regjeringen i Bangladesh enn her.