To partier dominerer

Det politiske Bangladesh er i hovedsak delt i to. Enten støtter en Awami League eller BNP.

– Det er ikke rom for noe i midten, sier Kristin Skare Orgeret, førsteamanuensis ved medier og kommunikasjon på Høgskolen i Oslo. Hun er jevnlig i Bangladesh og har forelesninger ved universitetet i Dhaka.

Awami League (AL) og Bangladesh Nationalist Party (BNP) er, og har vært, de to største politiske partiene i Bangladesh og har regjert annenhver presidentperiode fram til i dag. Nå er det Awami League som sitter ved makten, og Sheikh Hasina er statsminister.

Må holde med riktig parti

De to partiene er motstandere både i synet på religion og politikk. Bangladesh Nationalist Party er et konservativt parti med religiøse verdier, mens Awami League er et sekularisert sentrum/venstre-parti med røtter i sosialliberalismen.

I jobbsammenheng kan det være avgjørende hvilket parti man holder med. Det er ikke nødvendigvis kompetansen som er det viktigste når en vil ha en god stilling.

– Man må ha nære venner i systemet, ha det riktige politiske synet og være flink i jobben. Det interessante er at det holder å oppfylle to av disse punktene. Man kan få jobben kun på bakgrunn av kontakter og politisk ståsted, forklarer hun.

Pressen og partiene

For mediehusene er det også viktig å ha de riktige politiske kontaktene. Derfor vil statsstøttede medier holde seg inne med begge partiene. 

– Hvis en ny regjering kommer til, har pressen kanskje ikke den gode kontakten med partiet. Dermed vil man ikke kritisere partiet slik at man mister støtten, sier doktorgradsstipendiat og medieforsker ved Universitetet i Dhaka Samia Rahman.

– Hvis man kritiserer regjeringen, kan man miste støtte, miste lisens eller til og med bli fysisk straffet, selv om det ikke er lov. Dette er et vanlig problem i Bangladesh, sier hun.

Ikke alle medier er avhengige av staten. Det er vanlig at private aktører kjøper seg inn i mediemarkedet. De har gjerne en sterk politisk tilknytning, og de ansatte sympatiserer ofte med samme parti som eieren.

Slike mediehus står på tryggere økonomisk grunn når de kritiserer regjeringen. Men de kan risikere å bli lagt ned av myndighetene.

Kritikken går utover deg selv

Orgerets erfaring med diskusjonene i universitetsmiljøet er at bangladeshere ikke er like vant til en åpen, kritisk debatt som nordmenn. Likevel er hennes inntrykk at mange stemmer kommer til orde i det offentlige rom.

–  Sammenligner man med landene rundt, for eksempel Pakistan, finner vi mye mer kritikk av samfunnet i Bangladesh. Men debatter bærer preg av å være enten-eller, aldri både-og, forklarer Orgeret.

–  Når en sak kommer opp, får den ene siden av saken god dekning og voldsom oppmerksomhet. Det kan pågå i flere dager før den andre siden blir belyst, og da kan det offentlige synet på saken snu om.

–  Hvordan er det å kritisere samfunnet i Bangladesh?

– Du kritiserer alltid med utgangspunkt i hvilket parti du støtter, og kritiserer du noe ditt eget parti har ansvaret for, vil det gå mest ut over deg selv. Da har du snakket til fordel for de andre.

40 år som selvstendig stat

De to bangladeshiske partiene er ikke eldre enn 60 år, men Bangladesh har vært en selvstendig stat i kun 40 år. 

Bangladesh var sammen med India og landene rundt en del av det britiske imperiet fra midten av 1700-tallet. Da britene trakk seg ut i 1947, ble det britiske området delt opp i flere stater, og Bangladesh ble en del av det nyopprettede Pakistan under navnet Øst-Pakistan. Vest-Pakistan (dagens Pakistan) dominerte både politisk og kulturelt.

Partiene oppstår

Partiet Awami League (AL) ble dannet for å beskytte bengalske interesser, og 26. mars 1971 erklærte lederen Mujibur Rahman Øst-Pakistan (Bangladesh) for uavhengig. Samme dag ble han arrestert av den pakistanske presidenten og partiet ble forbudt. Vest-Pakistan angrep Øst-Pakistan, og en ni måneder lang borgerkrig brøt ut, der India var på Øst-Pakistans side. I desember 1971 kunne Bangladesh erklære seg som en fri stat. Rahman ble landets første demokratisk valgte statsminister.

Rahman satt som president fram til 1975. Da ble han og mesteparten av familien skutt og drept av militære. Fram til 1991 hadde forskjellige militærgrupper makten i korte perioder. En av gruppene ble utviklet til partiet Bangladesh Nationalist Party (BNP).

Fra nitti-tallet og fram til i dag har det blitt avholdt mer eller mindre demokratiske valg hvert femte år.