– Eliten hindrer pressefriheten
– De prøver å manipulere nyhetsformidlingen, sier journalistikkprofessor Jesús Arroyave.
– Geriljagrupperinger og narkokartellene var lenge den største trusselen mot pressefriheten i Colombia, sier Jesús Arroyave, professor i journalistikk ved Universidad del Norte i Barranquilla, til Journalen.
– Men nå om dagen er det korrupsjon som hindrer pressen mest, fortsetter han.
Colombia har lenge vært et av de mest utsatte landene å være journalist i, og kom for noen uker siden på 130. plass av 180 i Reportere uten grensers pressefrihetsrangering.
Presser journalistene
Arroyave sier at embetsmenn bruker makten sin til å forhindre at journalistene undersøker kritikkverdige temaer, deriblant korrupsjonen.
– Den økonomiske eliten i landet prøver å manipulere nyhetsformidlingen og fremme det som gagner dem selv, ikke det som er best for landet. Det er blitt et stort problem at politikere, embetsmenn og folk fra private selskaper stikker kjepper i hjulene for journalistenes arbeid, sier han.
Innflytelsen eliten har på mediene skaper også problemer innad i redaksjonene.
– Når en journalist får tak i viktig informasjon eller kritikk om regjeringen som de prøver å publisere, legger redaktøren press på journalisten slik at informasjonen ikke publiseres, sier Arroyave.
– Tilhører de rikeste
Professoren, som for tiden er i München i forbindelse med et universitetsprosjekt, sier at flere av de største medieselskapene tilhører de rikeste familiene i landet.
– Caracol er landets største TV-kanal og tilhører Santa Domingo-familien, som lenge var blant de rikeste i landet. RCN er landets nest viktigste TV-kanal og tilhører Ardila Lulle. Han er også en av de aller rikeste personene i landet. El Tiempo, som er landets største avis, tilhører Luis Carlos Sarmiente Angulo, Colombias rikeste person, sier han.
Arroyave mener samrøret mellom mektige medieeiere og myndighetene truer den frie pressen.
– Den økonomiske eliten eier altså mange av mediene fra nasjonalt til lokalt nivå, samtidig som de gjør forretninger med myndighetene. Sarmiento Angulo eier både El Tiempo og har firmaer som driver med veibygging og infrastruktur. Når avisen og firmaenes interesser krysses, vil avisen prøve å unngå å kritisere myndighetene. For om pressen kritiserer myndighetene, vil ikke myndighetene lenger gi medieeiernes andre selskaper, som veibyggingsselskapene, nye kontrakter, sier Arroyave.
Fagforeningene faller gjennom
Konglomerat
Et selskap som eier flere andre mindre selskaper i vidt forskjellige bransjer, hvis formål er å spre økonomisk risiko.
Kilde: Cambridge Dictionary
Den økonomiske elitens makt påvirker også journalistenes fagforeninger i Colombia. De såkalte konglomeratene gjør det vanskeligere å starte opp og å drive fagforeninger.
Kulturen for å fagorganisere seg er allerede svak, og utbyttet av et medlemskap er magert.
– Når vi forskere gjør research for undersøkelser og prøver å ta kontakt med de journalistiske fagforeningene, er det ofte svært få å snakke med. Det er ikke så mange tilknyttede journalister, sier Arroyave.
Han hevder at staten ikke gir noen støtte til fagforeningene. De som blir en del av fagforeningene bruker fritiden sin på det.
– Som journalist i Colombia jobber man veldig mye. Det er svært travelt. Det er et av de mest krevende yrkene i landet vårt. Og hvis du på toppen av dette involverer deg i fagforeninger, så gjør du det gratis, forklarer han.
Svekket status
Juan Carlos Hurtado Fonseca er journalist i den venstreorienterte avisen Semanario Voz.
Han peker på kulturforskjeller som en del av forklaringen på fagforeningenes svake posisjon i Colombia.
Før hadde nemlig journalistene en helt annen status i samfunnet.
– Jeg tror en annen årsak til at det ikke finnes sterke journalistiske fagforeninger i Colombia handler om kulturen. Journalistene her var for noen tiår tilbake en del av eliten. De som var på TV, de som pratet på radioen og de som skrev i avisene, sier Fonseca.
– En av årsakene tror jeg også er mangelen på solidaritet og forståelse av hva en fagforening kan gjøre. Det er derfor en stor forskjell på hvordan man ser på fagbevegelser her sammenliknet med Europa, sier han.
