Kontrolleres av staten

Den cubanske  staten eier og kontrollerer nesten alle aviser, radio- og TV-kanaler. Det dreier seg både om lokale og nasjonale TV-stasjoner og flere lokale og nasjonale radiokanaler. Nettstedet Freedom house skriver at det ikke finnes noen redaksjonell frihet.

Ifølge Cuba-kjenner Vegard Bye består det offisielle mediebildet av tre aviser, noen TV-stasjoner, en del radiokanaler,  og noen tidsskrifter og magasiner. De tre avisene er den offisielle, Granma, ungdomsbevegelsens avis Juventud Rebelde, og fagbevegelsens avis Trabajadores.

– Det offisielle mediebildet er lite spennende, sier han.

Forhistorisk avis

Bye sitter med et eksemplar av Granma brettet opp foran seg.

– Granma er vel ingen kioskvelter, men de som ønsker å holde seg orientert, leser den, forteller han.

Granma eies og kontrolleres av kommunistpartiet og utgis daglig. Mye av innholdet er basert på historie og fortid. Det er faste spalter med Fidel Castros refleksjoner, gjerne over hendelser av historisk interesse for Cuba. Det er offisielle kunngjøringer fra staten, det er nyheter fra USA som omhandler skandaler, korrupsjon, tilstanden til de fattige svarte og lignende, og det skrives litt om kunst, kultur og idrett.

– Spesielt utenriksstoffet er enspora. Satt på spissen kan en si at det USA er mot, er Cuba for, og omvendt. Dette bærer mediene preg av, sier Bye.

Cubaneren Fusser Martinez bor i Norge, men er jevnlig på besøk i hjemlandet. Han er lattermild i sin beskrivelse av Granma.

– I den avisa står det at alt går bra med Cuba, og at utviklingen går i riktig retning, mens verden der ute, den faller sammen.

– Og så er de opptatt av å omtale utenlandske statsbesøk, for å lirke på oppfatningen av at Cuba er isolert fra omverden, forteller Anders Tvegård, utenrikskorrespondent for NRK som var på Cuba under pavebesøket i april.

Litt debatt

Radio Marti er radio som lages og sendes av cubanere bosatt i Miami, Florida. Disse cubanerne er motstemmer til regimet, og radiosendingene representerer en amerikansk stemme på Cuba. Mange cubanere har også hjemmelagde parabolantenner, og tar inn blant annet nyhetssendinger fra Venezuela. Bye er opptatt av at cubanerne er vant til det mediebildet de har, og at mange er klar over at det foregår ting ute i verden de ikke får vite om.

– De er et høyt utdanna folk, som er i ferd å bli bevisste på at de blir servert en svært ensidig nyhetsdekning, sier han.

Det finnes ingen uavhengige mediekanaler, og de som prøver å drive uavhengig, blir overvåket og tilfeldig anholdt og arrestert. I 2003 arresterte staten 75 politiske opposisjonelle, dissidenter. Blant de fengslede var 29 journalister som skal ha vært tilknyttet et uavhengig nyhetsbyrå. Den offisielle begrunnelsen for fengslingen var en mistanke om at de arbeidet for de amerikanske myndighetene. Hendelsen blir omtalt som Black Spring.

Tvegård forteller om magasinet Temas, som tør å gå lengre enn mange andre i å stille spørsmål ved systemet, og i intervju med utenlandsk media.

– Redaktøren Rafael Hernandez er en regimetro mann, så veldig kritiske artikler vil nok likevel ikke komme på trykk, sier Tvegård.

Terje Enger, leder for Den norske Cubaforeningen, mener Hernandez er så kritisk som han kan være:

– Man må ta Cubas spesielle situasjon i betraktning. Det er nødvendig med de begrensningene på ytringer som cubanske myndigheter setter. Cuba er en ettpartistat med en mektig fiende i nord, og driver derfor selvsensur - på lik linje med de fleste andre stater, mener han.

Såper, dans og musikk

Da Tvegård var på Cuba i april, var gatene i Havanna rensket for politiske opposisjonelle. Myndighetene hadde forberedt seg på besøk av utenlandsk presse i forbindelse med at paven kom til øya, og hadde tatt de nødvendige forholdsregler. Tvegård kunne dermed bevege seg relativt fritt omkring.

– Jeg gikk likevel ikke aktivt inn for å oppsøke dissidenter. Jeg ville ikke ta risikoen ved å bli kastet ut, sier han.

Tvegård opplevde at cubanere gjerne delte sine inntrykk av, og meninger om, det politiske systemet. Men bare når kamera var slått av, og pennen lagt bort. Tvegård oppdaget dessuten at det ikke er nyheter og politikk som står høyest blant cubanernes interesser.

– Mitt inntrykk av det cubanske folk er at de først og fremst er opptatt av kapital - hvor mye penger de har i lommeboka, økonomiske friheter og det å overleve - enn å stille spørsmål ved det politiske systemet. De bruker heller ikke mye tid på verden utenfor, fordi det er en verden som er uoppnåelig for mange, forteller han.

José Arturo Lores er cubaner bosatt i Norge, danseinstruktør og spansklærer. Han bekrefter Tvegårds inntrykk:

– Jeg har aldri hatt noen interesse av å lese avisene, ikke tidligere, og hvertfall ikke nå - nå er jeg jo overhodet ikke oppdatert, sier han. For Lores er det dansen og musikken som betyr noe, og det er også det han ønsker å se og lese om i mediene.

– Det vises en del programmer om dans og musikk på cubansk TV, og det fulgte jeg med på. Og så pleide familien å sitte klistret til TV-skjermen når det sendes såpeoperaer, hver kveld, forteller danseinstruktøren.

Fjernsynet kom tidlig til Cuba, allerede på slutten av 1940-tallet. Såpeoperaen har også en lang tradisjon, og er fortsatt i dag svært populær.