Zombiefilm kritiserer TV
Cubansk film har større frihet til å kritisere enn pressen.
Gjennom filmmediet kan cubanske regissører ta opp kontroversielle tema som pressen og andre må tie om. En cubansk komedie om en zombieinvasjon har premiere i mai. Filmen, "Juan de los Muertos", kritiserer måten statlig TV lar være å ta opp problemer.
– I det siste har det vært en trend med komedier som gjør narr av alle de absurde tingene en må akseptere i det cubanske samfunnet, sier filmlektor Håkon Tveit. Han skriver doktoravhandling om cubansk film ved Universitetet i Bergen.
I filmen av reggisør Alejandro Brugués, invaderer zombier Cuba. På den stalige TV-kanalen får publikum vite at zombiene kun er dissidenter finansiert av USA. Men hovedkarakterene finner fort ut at dette bildet ikke stemmer: Det er virkelige zombier.
Filmen bruker humor som virkemiddel for å kritisere nyhetsdekningen på øya uten pressefrihet.
Se filmteaser her
[[{"fid":"57470","view_mode":"default","fields":{"format":"default"},"type":"media","field_deltas":{"1":{"format":"default"}},"attributes":{"class":"media-element file-default","data-delta":"1"}}]]Selvsensur og subtile metaforer
Cubanske Fusser Martinez bor i Norge og jobber som dokumentarfilmskaper. Han forteller at en god del av samfunnskritikken i cubanske filmer foregår på en subtil måte. Han sier det er vanlig å bruke symboler, metaforer og humor. Han tror en av grunnene til at regimet tolererer dette, er fordi kritikken ikke oppfattes like tydelig av alle:
– En vanlig cubaner som går på kino og ser en komedie som harselerer med hverdagsproblemer, vil kanskje kjenne seg igjen i tema og utbryte: "Haha, det er jo akkurat slik vi har det!", men så vil han gå ut av salen, og ikke tenke mer over hva det var filmen ville fortelle.
Håkon Tveit som nylig kom hjem fra Cuba etter å ha deltatt på filmfestivalen Muestra Joven, forteller at filmmediet brukes til å diskutere frem gode løsninger i samfunnet og kritisere problemer. Men han legger til at det også finnes en form for selvsensur:
– Det er mest vanlig å kritisere hverdagslig problematikk. Det er ikke sånn at en driver å sier: "Ned med revolusjonen! Hurra for USA!". Men det virker ikke som cubanske filmskapere er interessert i det heller. De er mer interessert i nyansert kritikk.
Tradisjon for kritisk film
Cubansk film har lange tradisjoner for å være samfunnskritisk. Dette godtas av regimet. Det er sterke filminstutisjoner og regissører med høy status som presser på for større frihet.
Se klipp fra cubanske klassikere, og hør Tveit fortelle om filmens posisjon på Cuba her. Overraskende direkte
Når Fusser Matinez er på besøk på Cuba, tar han seg gjerne en tur på kino. Noen ganger har han blitt svært overrasket over hvor direkte kritisk noen dokumentarer har tillatt seg å være.
– Jeg så dokumentaren Fuera la liga og ble sjokkert over hvor direkte den var. Den handler om baseball-laget Industriales som holder til i Havana. Den ene av spillerne klagde over den dårlige økonomien og sa rett ut at "Vi har ikke råd til treningsko, klær, utstyr. Og knapt reisen til andre byer for å spille kamp". Det var helt fascinerende å høre hvor frittalende han var, og jeg tror ikke det fikk noen konsekvenser i ettertid heller.
Mye å kritisere
– Det har blitt laget filmer om håpløst byråkrati, korrupsjon i systemet, behandlingen av homofile under revolusjonen, dobbeltmoralen i den doble økonomien og det svarte markedet. Og man bryter ned utopien om Cuba som et sosialistisk paradis, forteller Håkon Tveit.
Han nevner også filmen Boleto al paraíso hvor en griuppe mennesker injiserer seg selv med HIV-blod for å havne i leirer for folk med HiV og AIDS. Dette for å rømme fra den økonomiske situasjonen på Cuba.