– Truslene er der alltid

Siden 1986 har 104 journalister blitt drept på Filippinene, hvorav minst 68 under det niårige styret til president Gloria Macapagal-Arroyo.

– TV-stasjonen ringte meg og sa: "Macel, det er ok at du blir saksøkt fordi det betyr at du gjør jobben din. Men kan du forsøke å holde det til maks èn sak i året? Det koster oss så mye penger!".

Macel Ingles fniser når hun forteller om tiden som reporter på Filippinene. Søksmål og anklager ble en del av hverdagen som nyhetsredaktør i TV-kanalen  ABS-CBN.

– Jeg skrev for eksempel en sak om en mann som hadde blitt tappet for penger av skatteetaten. Jeg ble anklaget for æreskrenkelse og de påsto at jeg hadde skrevet at de var korrupte. Jeg hadde jo bare latt en mann hevde det, via meg. Men da kom det arrestordre på meg og resten av teamet.

Heldigsvis for Ingles hadde broren hennes venner i politiet, som hadde advart henne på forhånd.

– Da politiet kom lot jeg som om jeg var vaskedame. De spurte etter meg og jeg sa at Macel hadde gått for dagen. Og de trodde på det! Så ringte jeg til sjefen min og ba ham om å forberede advokatene våre. For selv om det er ganske nobelt å tilbringe en dag i fengselet så måtte vi jo produsere nyheter til dagen etter.

– Skrev jeg var den verste redaktøren

Kontrastene mellom nyhetsrommet i Manila og det koselige trehuset i Drammen er store. Her bor hun med sin norske mann og deres to barn, mens hun frilanser for kanalen hun var nyhetsredaktør i. Hun mener balansen mellom behovet for å få tak i historier og å få levert noe av samfunnsnytte er det vanskeligste for filippinske journalister.

Medieselskapene eies privat, og ifølge Ingles kan dette skape interessekonflikter. I tillegg forteller hun at såkalt "sjekkheftejournalistikk" er utbredt.

– På pressekonferanser og lignende arrangementer deles det ofte ut penger til journalistene. Så det første jeg gjorde da jeg ble nyhetsredaktør var å sende ut brev til organisasjonene, der det sto at ABS-CBN var imot korrupsjon og at vi ba om å få vite det hvis noen av våre journalister tok imot disse konvoluttene.

– Hvis mine journalister bindes til enkelte bedrifter eller politikere, kan vi ikke lenger drive god journalistikk. Flesteparten av de ansatte sa opp og skrev at jeg var den verste redaktøren de hadde hatt, forteller hun.

Macel jobbet for filippinske lokalaviser, provinskontor og etterhvert som redaktør. Hun opplevde alt fra trusler til bestikkelser. Men da integriteten ble truet tok hun en pause:

– Eieren av selskapet jeg jobbet for giftet seg inn i presidentens familie. Kan du tenke deg? Som journalist må du forholde deg til det eieren foretar seg. Hvis eieren er i opposisjon så kan man gjøre hva man vil, men jeg kunne ikke lenger jobbe et sted der presidenten kunne fortelle oss hva vi skulle gjøre. Så jeg dro til Australia.

Påkjørt av militæret

Det var ikke bare i maktkjernen Manila at Ingles opplevde å bli satt på prøve. Også i felten har hun opplevd spesielle situasjoner.

Militæret satte for eksempel ikke så stor pris på de kritiske artiklene hun skrev om dem.

– Jeg jobbet med en artikkel basert på egne observasjoner i militærleirene, der jeg så soldater som drakk og drev med illegal gambling. Jeg ble anklaget for å insinuere at Forsvaret ikke gjorde noe med problemet. Heldigvis for meg har jeg et stort byrå i ryggen. Har du ikke god nok støtte kan du lett havne i fengsel, forteller hun.

En gang havnet hun også i en bilulykke.

– Vi kjørte i en av byråets biler og ble streifet av en militærbil. Vi kjørte av veien. Heldigvis ble ingen skadet.

Representanter fra militæret skal ha hevdet at dette var en ulykke. Men ifølge kildene til Macel var navnet hennes velkjent blant soldatene og hun kan ha vært et angrepsmål. Saken ble tatt til den filippinske ombudsmannen og etterhvert til forsvarssjefen, der Macel fikk en unnskyldning.

Konflikten mellom det filippinske militæret og opprørere skaper vanskelige situasjoner for journalister.

– Når jeg nå dekker fredsforhandlingene her i Norge har jeg tilgang til kommunistgruppene, og det liker nok ikke militæret. Jeg kan bli stemplet som en trussel mot rikets sikkerhet.

Men også når man dekker militærets operasjoner er man utsatt.

– Vi blir rådet til å kjøre i mediebyråenes biler, fordi det faktisk er tryggere. Du skiller deg ut. Men problemet for eksempelvis lokale medier er at de ikke har ressurser, og dermed må sitte på med andre, for eksempel kildene sine. Og du kan jo tenke deg at du er mer utsatt når du må transporteres i militærets biler, påpeker hun.

Krever rettferdighet

Macel har fortsatt kontakt med journalistvennene i hjemlandet og følger med på deres situasjon.

– Det eneste lyset i denne utrolig mørke tunnelen er at president Benigno Aquino III ga jobben som leder av Justisdepartmentet til en tidligere menneskerettighetskommissær. Det kan gjøre en forskjell.

Hun sikter spesielt til etterforskningen av Ampatuan-massakren i 2009.

– Drapene har ført til at journalistene er knyttet tettere sammen og at de krever rettferdighet. Journalistene jobber for at myndighetene stopper straffefriheten i denne saken.

Selv er hun imponert over sine kolleger.

– Det filippinske journalistlaget har et slagord som sier at det ikke kan være pressefrihet hvis journalister må leve med korrupsjon, fattigdom og frykt. Dessverre er det slik tilstanden på Filippinene er. Så jeg kan ikke annet enn å beundre de modige journalistene som går imot oddsene og risikerer livet sitt for dette yrket.

Tilværelsen som journalist gjorde at hun alltid var klar over truslene mot sin frihet, liv og sin integritet - og at hun ble forsøkt presset, truet og kjøpt. Likevel er ikke Macel i tvil:
– Det var de beste årene i mitt liv.