Unnslapp journalistmassakre

I en mail til Journalen deler journalist Aquiles Zonio sine tanker slik han selv skrev dem ned i tiden rett etter den brutale massakren i 2009.

Det var den 23. november og Zonio var på plass i byen Buluan, på oppdrag for avisen The Philippines Daily Inquirer. Sammen med et stort pressekorps gjorde han seg klar til den halvannen times lange kjøreturen til Sharrif Aguak. Her skulle Ismael “Toto” Mangudadatu bekrefte sitt kandidatur til stillingen som guvernør i provisen Maguindanao, omtrent 1100 kilometer sør for hovedstaden Manila.

I samme område sto Amputuan-militsen sterkt. Den paramilitære gruppen ble ledet av Andal Amputuan, som  i 2007 gikk ubestridt seirende ut av guvernørvalget.

– Mangudadatu mente Amputuanerne oppførte seg som de var hevet over loven. At de var krigsherrer og politiske halvguder i Maguindanao. Han sa at noen måtte stå opp og gjøre motstand, og jobbe for en bedre tilværelse for innbyggerne, forteller Zonio.

Følte seg truet

Mangudadatu skal ha vært klar over faren før han reiste til Sharrif Aguak, men myndighetene avslo ethvert spørsmål om beskyttelse.

– Toto hadde bedt om beskyttelse på reisen både fra militæret og politiet, men ble avvist. Han fikk forsikringer om at veien til Sharrif Aguak var ryddet og trygg, og at politet sto utplassert flere steder langs strekningen, forteller Zonio.

Dermed inviterte Mangudadatu med seg pressen, i håp om at ingen ville skade ham dersom journalister var tilstede. Også hans kone, flere kvinnelige slektninger og to kvinnelige advokater ble med på turen, nærmest som menneskelige skjold. Ifølge tradisjonen skal nemlig ikke en troende muslim skade muslimske kvinner.

Snudde i siste liten

Aquiles Zonio satte seg i en av bilene i følget. Han forteller om god stemning blant de reisende.

– Vi var sikre på at ingenting ville skje oss. Vi hadde det hyggelig sammen, og det var ikke noe som røpte den grusomme skjebnen som var i vente, sier journalisten.

Da følget stoppet på en bensinstasjon bestemte Zonio seg for å bytte bil, og heller kjøre med en arbeidskamerat. Kameraten hadde glemt noe på hotellet, og sa til resten av følget at de skulle komme etter. Avstikkeren reddet livene deres.

Se dokumentar om massakren her.

– Jeg hadde aldri trodd at en sånn liten omvei skulle redde livet mitt. Jeg skulle vært der, jeg skulle vært drept sammen med de andre, sier Zonio.

Tilbake på hotellet fortalte betjeningen at to menn på motorsykler hadde vært innom og spurt om navn på journalister som dekket Mangudadatu-saken. Dette skremte Zonio og kollegaen, og de bestemte seg for å ikke reise til Sharrif Aguak.

Lar seg ikke skremme

På vei tilbake til Buluan prøvde de to desperat å oppnå kontakt med sine journalistkolleger. Til ingen nytte. Vel framme i Buluan fikk de beskjed om at konvoien var blitt angrepet av væpnede menn fra Amputuans milits.

57 mennesker, deriblant familimedlemmer og støttespillere av Mangudadatu samt 31 journalister, var blitt bortført og brutalt drept.

– Den kvelden gikk grusomme bilder fra åstedet ustanselig gjennom hodet mitt. For første gang i mitt liv fikk jeg ikke sove, forteller Zonio.

Han har også i ettertid mottatt trusler, men lar seg ikke skremme vekk fra journalistyrket.

– Nok en gang har journalister spilt sitt blod for pressefriheten, men det skremmer oss ikke fra å gjøre jobben vår. Vi er underbetalt og lever under konstante trusler, likevel vil vi fortsette å utføre vårt viktige yrke, avslutter Zonio.

Letemannskaper fra det militæret fant de døde i tre massegraver i skogen. Også flere av kjøretøyene var blitt gravd ned her, ved hjelp av en gravemaskin. Myndighetene erklærte unntakstilstand, og massakren ble blant annet fordømt av FN.

I etterkant ble Andal Ampatuan junior pekt ut som hovedmannen bak attentatet. Han er sønn av Andal senior, en paramilitær klanleder som skal ha en privat milits med 3000 menn. Gruppen kaller seg “The Ampatuans” og skal ha overvåket reisefølget i dagevis før massakeren. De var derfor godt forberedt da konvoien kom kjørende den fatale novemberdagen.