– Man blir møtt på en måte som ikke er helt kulturtilpasset

Fire forskjellige foredragsholdere og aktivister samlet seg onsdag 03. november, for en paneldebatt rundt temaer som omhandler mennesker med minoritetsbakgrunn, nedsatt funksjonsevne, transpersoner og LGBTQI+. Foredragene og paneldebatten ble arrangert av den multikulturelle festivalen, Oslo World Ung.

Journalen fikk snakket med to av foredragsholderne, Asha Abdullahi og Arthur Xavier Wonder, om deres erfaringer og hvordan responsen har vært når de snakker om disse temaene.

– Jeg føler responsen er bra. Folk hører på meg, de har spørsmål og de får med seg det jeg sier. Jeg ser jo at det har skapt en liten endring i ettertid. Jeg ser også at det setter perspektivet i folk, og at det blir satt i lyset for veldig mange. Folk begynner å bli mer obs på privilegiene de har, sier Arthur.

Minoriteter i helsevesenet

Asha er farmasøyt, innholdsprodusent og foredragsholder. Hun er opptatt av representasjon av minoriteter, og kjemper for at folk med minoritetsbakgrunn skal bli møtt på en verdig måte i helsevesenet.

– Det er dessverre slik at man blir møtt på en måte som ikke er helt kulturtilpasset. Man blir nødvendigvis ikke møtt veldig godt om man snakker norsk med en aksent, eller om man snakker gebrokken norsk, sier hun.

Har du sett en utvikling på det her de siste årene?

– Nå er det faktisk på agendaen syntes jeg. Folk hører mer om det via sosiale medier og andre aktivistmiljøer, også utad og ikke bare i Norge. Det blir en globalisering av temaet, som fører til at det blir mye mer snakket om.

Forskjellige roller

Arthur er en 23 år gammel transmann fra Bergen, som regelmessig snakker på diverse arrangementer om forskjellige samfunnsproblemer. Arthur snakker om at det til tider kan være vanskelig å ha en rolle innenfor både det skeive og det svarte miljøet. Han er en aktivist som kjemper for et mer åpent og inkluderende samfunn for alle, og sier at han tidligere har følt seg alene fordi han er en av de få som representerer begge miljøene.

– Det er viktig å ha en åpen samtale om det, fordi med en gang man ikke snakker om det, så gjør man det tabu. Man gjør det til noe dårlig. Som mennesker, jo mer vi snakker om det, jo mer normaliserer vi det. Jo mindre vi snakker om noe, så sier man indirekte at det er feil.

– Vi må snakke om det for å kunne si at det her er normalt. Det er greit å være sånn. Det er normalt å være svart og skeiv, det går fint an. Vi må normalisere det, ikke bare for oss selv, men for de som kommer etter oss også, slik at de ikke må gå gjennom den samme kampen som jeg måtte gjennom, sier han.