Europas siste diktatur

Hviterussland er kjent som Europas siste diktatur og er av Reportere uten grenser rangert som det landet i Europa med dårligst presse- og ytringsfrihet. Slik har det ikke alltid vært.

– Perioden mellom Sovjetunionens kollaps i 1991 og fram til presidentvalget i 1994 var en god tid for uavhengig journalistikk, sier Sjanna Litvina på Belarussian Association of Journalists’ (BAJ) hjemmesider.

Hun har vært leder i journalistlaget siden 1995 og har fulgt journalister og pressefrihetens utvikling over mange tiår.

Hviterussisk politikk var i årene etter Sovjets fall dominert av den tidligere sovjetiske makteliten. Ifølge Store Norsk leksikon gikk det langsomt med politiske og økonomiske reformer.

- Europas siste diktatur

I 1994 ble Aleksandr Lukasjenko valgt til president i Hviterusslands første presidentvalg noensinne. Lukasjenko slo ut den daværende statsminister Vjatsjeslav Kebitsj.

Lukasjenko fikk 45,1 prosent av stemmene i første runde av valget og 80,1 prosent i andre valgomgang. Valget var demokratisk, men mange av Lukasjenkos avgjørelser og bestemmelser har ført til at Hviterussland i dag kalles Europas siste diktatur, en beskrivelse brukt av blant andre Condoleezza Rice, den tidligere amerikanske utenriksministeren.

I 1995 fikk Lukasjenko gjennomført at han skulle ha 50 prosent av all makt, mens parlamentet skulle ha resten. Det er presidenten som velger ordførere, og ordførerne velger igjen ut mange av de som har viktige offentlige stillinger. Måneder etter at Lukasjenko ble valgt til president, kom flere innskrenkinger i pressefriheten.

 

Den svenske journalisten Tobias Ljungvall skriver i boka "Kontroll. Rapport om Vitryssland" om den første tida etter at Lukasjenko ble valgt:

–  23 december kom alla statliga tidningar ut med vita fält, där en artikel om korruption innom regeringen censurerats bort. Därefter avskedades deres chefredaktörer, och några månader senare – i mars 1995 – övertog presidenten parlamentets eget organ Folktidningen.

Om en politisk debatt i 1995, skriver han følgende:

– Hele tiden vinklades de statsägda massmediarnas rapportering om den dramatiska maktkampen kraftig till Lukasjenkos fördel.

Må opp til eksamen

Det er strenge restriksjoner på hvem som får lov til å publisere og trykke noe i Hviterussland. Man trenger lisens, og for å få det, er man nødt til å ta en muntlig eksamen hos Informasjonsdepartementet, ifølge Norske PEN. Dersom man stryker på prøven – hvilket de fleste gjør – får man ikke vite hvorfor. Prøven kan man forsøke å ta en gang i halvåret.

Store norske leksikon skriver at pressefriheten har blitt kraftig innskrenket siden 1995, og antall avisutgivelser går stadig nedover. Opposisjonelle aviser kan ikke trykkes i Hviterussland, og mange trykkes i Latvia. Seks av sju dagsaviser i Hviterussland er nå statseide. Alle radio- og fjernsynskanaler er strengt sensurert.

Myndighetene er sjefen

Lukasjenko selv kaller pressen "den viktigste mekanismen for implementering av statens ideologi", og han sier i en pressemelding fra 2004:

– Vi har allerede levd i en tid der media ble sett på som absolutt fri, og journalister var uavhengige. Jeg vil ha god TV i Hviterussland. Alle bedrifter har sin «ksozyain» (herre). Deres leder er myndighetene, og dere skal uttrykke myndighetenes syn.

Demokratisk valgt?

Lukasjenko har fått stor oppslutning i alle valgene siden han kom til makten i 1994. Rundt 80 prosent av stemmene har gått til han ved hvert valg. Presidenten har en viss støtte blant befolkningen, spesielt på landsbygda, men sannsynligvis ikke nok til at 80 prosent av befolkningen har tiltro til han.

Ifølge Den norske helsingforskomite har nemlig alle valgene siden 1994 vært manipulert. Regimet har slått hardt ned på dem som kjemper for demokrati, og et ukjent antall aktivister er blitt fengslet. Uoppklarte forsvinninger og brudd på ytringsfrihet, rettsikkerhet og organisasjonsfrihet er dokumentert av menneskerettighetsorganisasjoner.

 Økonomisk diskriminering

Det hviterussiske journalistlaget med Sjanna Litvina i spissen mener myndighetene startet økonomisk diskriminering av den uavhengig pressen i 2001. Hun forteller at det fantes 60 uavhgengige publikasjoner i 2006, men det allerede i 2001 bare fantes om lag 30.

– Opplaget deres synker også. I 2005 ble sju publikasjoner presset ut i forbindelse med valget, og de ble tvunget til å trykke i utlandet, sier Litvina.

Myndighetene har saksøkt flere aviser for ærekrenkelser eller spredning av løgner, og avisa Narodnaya volya ble dømt til å betale en bot på 22 000 dollar. Senere ble avisa dømt til å betale 50 000 dollar til lederen av Hviterussland Liberal-demokratisk parti.

Overvåking

Det hemmelige politiet KGB overvåker innbyggere og besøkende. Den svenske journalisten Tobias Ljungvall skriver at han har opplevd at statsansatte vet hva han skal gjøre i Hviterussland, til tross for at han bare har sagt det til en eller to fortrolige venner.

Han har flere ganger opplevd å høre ringesignaler i løpet av en telefonsamtale, et tegn på at man blir avlyttet. Han skriver i boka at han opplever at utlendinger overvåkes:

– På Hotell Turist i Minsk kan man vara säkar på att få ett rumsnummer som slutar på 13 eller 18, sannolikt eftersom dessa är utrustade med avlussningsapparatur. En gång drog jag till med att jag absolut ville bo i rum 505 i stället, ett nummer jag valt helt på måfå. I receptionen påstod man att standarden var sämre där, men jag envisades och fick till slut min vilja igenom. Rummet visade sig vara precis likadant som de vanliga avlyssnade.

Spent og redd

Internettkafeeiere må registrere domenenavn til nettsidene som kundene deres besøker. Etter valget i 2010 skal mobilselskapene ha gitt sine data til KGB, ifølge NRK. Jan Espen Kruse, journalist i NRK, skriver dette i en tilstandsrapport fra Hviterussland i 2011:

– Selv opplevde jeg ikke noen problemer med hviterussiske myndigheter da jeg intervjuet medlemmene av opposisjonen. Men jeg må innrømme at jeg var spent da jeg sto på flyplassen og skulle reise ut av landet.

– Jeg var redd for at det hemmelige politiet ville undersøke opptakene jeg hadde og ta dem fra meg. Ingenting skjedde, men frykten var sterkt til stede, skriver han videre.

 

Kruses kollega Hans-Wilhelm Steinfeld mener derimot at pressefriheten ikke er så svak i Hviterussland. Han mener avisene skriver mye kritisk, men at det er få som er interessert i å lese det. Samtidig mottar uavhengige og opposisjonelle aviser som Naroydnaya Volya og Nasha Niva stadig advarsler og trusler om nedleggelse fra myndighetene, ifølge Committee to protect journalists.

Organisasjonen skriver at KGB, politiet og påtalemyndighetene har anholdt og avhørt uavhengige journalister, fengslet kritiske journalister på falskt grunnlag/fabrikkerte bevis, ransaket leilighetene og nyhetsstudioene deres og konfiskert utstyr.

– Statens fiende

Siden 1991 er seks journalister blitt drept, ifølge CPJ. I fire av sakene er det ikke bekreftet at journalistene ble drept på grunn av arbeidet som journalist, men mye tyder på at det er årsaken. I 2006 ble journalisten Andrej Donko fengslet fordi han angivelig skal ha snakket stygt om presidenten på bussen.

Oleg Bebenin, redaktøren for den uavhengige nettavisa Charter 97, ble funnet hengt i sin fritidsbolig i 2010. Politiet sa det var selvmord, men ingen i hans redaksjon eller andre som kjenner han, har trodd på det.

Slike historier finnes det mange av. Regimekritikere og uavhengige journalister blir fengslet fordi de uttaler seg kritisk.

En journalist sier til Norske PEN at det er slitsomt alltid å bli sett på som statens fiende.

 

Paralleller til gamle Sovjetunionen?

I valget i desember 2010 ble fire presidentkandidater fengslet for å ha "arrangert opptøyer på valgdagen". Ifølge NRK ble om lag 700 personer arrestert på valgdagen, blant annet journalister.

KGBs makt, fengsling av demokratiforkjempere, journalister og aktivister, samt den strenge sensuren i Hviterussland gjør at blant annet den svenske journalisten Ljungvall trekker enkelte paralleller til det gamle Sovjet. NRK-journalist Jan Espen Kruse kaller Hviterussland «Fryktens nye hjemland».