Medvind i motbør
Kampen tar aldri slutt, og Arild Knutsen kjemper fortsatt. Denne gangen med vind i seilene.
Fjorten år gammel stakk ungdomsskoleeleven Arild en taggete jaktkniv seksten centimeter inn i magen til en seksten år gammel jente. Et forferdelig uhell som skulle forandre to liv for alltid. Kort etter ble gutten avhengig av å sniffe lim og spise piller. Så hasj og amfetamin. Som attenåring var han hjemløs, og neste stopp var heroin.
Snusmisbruker
Grått, stritt hår omkranser et aldrende, men blidt ansikt. Arild smiler varmt idet han åpner døren til Foreningen for human narkotikapolitikks hovedkvarter i Torggata 9a. Den velkjente grå og svarte ponchoen er på, og han er kjapt i gang med å lage kaffe.
Etter 14 år på rus, 15 år nykter og fire år på rus igjen, er Knutsen igjen nykter, men han liker ikke å bli sitert på akkurat det. Latteren sitter løst selv om alvårlige temaer blir diskutert.
- Jeg bruker snus nå i stedet. Er snusmisbruker. Jeg tar ingenting sterkere enn Paracet, drikker ikke alkohol og har ikke engang tatt et trekk sigarett, ingenting. Men du er like sterk og tøff om du takler livet på et rusmiddel.
Et talent for overlevelse
Intense, runde og litt glassaktige øyne vitner om en røff fortid. Røde blodkar viser vei til små svarte pupiller, innrammet av en lyseblå iris, godt beskrevet som husky-øyne.
Tross år på kjøret, som hjemløs og ut og inn av institusjoner, skylder ikke Knutsen på rusen, men på omstendighetene.
- Vi er alle avhengige av familie, et sosialt nettverk, respekt, tro og håp, trygghet, mat og drikke. Overlevelsesinstinktet driver hva vi vil, trenger og ønsker. Vi er alle avhengige av noe.
Han lener seg frem og søker øyekontakt, som for å forsikre seg om at det han sier blir lyttet til og forstått. Entusiasmen er stor, og han fortsetter.
- Det er som å være på en øde øy med en venn, men uten mat. Det tar ikke lang tid før desperasjonen setter inn. Du blir jo kannibal i verste fall, men det er ikke deg som person.
- Så du mener at å være rusmisbruker ikke er brukernes feil?
- Rusmisbruk er ofte et symptom på behov som ikke blir møtt. Rusen kan være vennen din, familien din og tryggheten din. På denne måten kan rusavhengighet være et talent for overlevelse når alt annet svikter.
«Det er ikke deg. Det er ikke stoffet. Det er livsomstendighetene som er den viktigste variabelen. Det er buret som avgjør.»
- Arild Knutsen om Rusavhengighet i boken Fra forbud til fornuft.
Knivstikket
En vårdag i 1983 gikk det fryktelig galt for Arild Knutsen.
Heftig ypping og munnhuggeri fikk fatale konsekvenser da kompisen hentet farens jaktkniv. Knutsens adrenalinkick fikk ham til å veive kniven i jentas retning. Det han trodde hadde ødelagt jakka hennes, viste seg å være et livstruende knivstikk. Jenta overlevde såvidt.
14 år og fire dager gammel ble Knutsen stemplet som en morder, og i tre dager trodde han selv at han var det. Sjokket og skyldfølelsen preger ham den dag i dag.
- Skyldfølelsen gnagde meg opp innenfra. Til psykologen sa jeg ingenting.
Omstendighetene
Knutsen mener at problemene man har og får ofte bunner i de tidligste omstendighetene i livet.
- Hva kan være med på å skape problemene?
- Traumer man får av omsorgssvikt, overgrep eller mobbing i ung alder kan være med på å skape utenforskap og understimulering av trygghetsfølelsen til et menneske.
- Opplevde du traumatiske ting i barndommen?
- Jeg hadde et godt materielt utgangspunkt og hadde alltid en mor og en farsfigur. Men det var alltid mye alkohol og vold i hjemmet.
Faren og moren ble skilt da Knutsen var syv, og faren så han nesten ikke mer. I hus kom en ny stefar som bare gjorde vondt verre.
- Det var grov vold i hjemmet
- Naboene hadde gjettekonkurranse i julen om hvem som ville bli hentet av politiet, stefaren min eller en annen far i gata, og det var ikke rent sjeldent det ble min stefar. Moren min ble nesten drept av stefaren min flere ganger, og en gang beit hun fingeren hans så voldsomt at jeg så grå kjøttstykker henge løst.
«Mening om mangt»
- Hvordan var du selv som barn?
- Jeg var en livlig gutt, opptatt av rettferdighet og skulle alltid prøve å ordne opp i problemer. Mamma kalte meg «mening om mangt».
Varmen brer seg i de alvorlige øynene når moren blir nevnt, og han smiler med hele ansiktet.
- Var hun en god mor?
- Ja, selv om hun har hatt det vanskelig så bryr hun seg veldig. Da jeg havnet i fengsel nektet hun å gå, og sov hos meg hele natten. Hun har alltid prøvd.
Han trekker på skuldrene og fingrer med ringen på høyre langefinger.
- Kontakten i voksen alder har vært litt av og på, men jeg er heldig som har så god kontakt med henne i dag.
Knutsen forteller at han også kunne bli veldig sint som liten. Det ble beskrevet som at øynene hans svartnet når sinne boblet i ham.
Han begynte veldig tidlig å stjele og røyke og ble skjenket full for første gang som tiåring. Han ble til slutt kastet ut av videregående fordi han gjentatte ganger møtte opp rusa.
Et snev av dannelse
Når Knutsen får spørsmål om utdannelse, blir han oppildnet.
- Jeg er en mann uten utdannelse, men med et snev av dannelse!
Han forklarer at han har en fast arbeidsplass, en lederposisjon faktisk, og samarbeider med toppledere, helt uten utdannelse.
- Vi må ikke se oss blind på utdannelse. De skal lære deg om hvordan samfunnet er, men det som blir formidlet, er alltid farget av de som formidler det. Jeg ser det kun med mine egne øyne.
Du er først og fremst deg sjølv..
Knutsen er likevel veldig opptatt av å være åpen for å lære nye ting hele tiden.
- Jeg skal lære og lære til min siste dag.
En ekstrem stå-på-vilje
Da Knutsen sluttet med rus i 1997, fikk han god hjelp av Human-Etisk Forbund (HEF) som tok ham inn. Hos dem fikk han lov til å utfolde engasjementet sitt og være en del av et givende felleskap der han følte seg som en ressurs. I HEF beskrives han som omsorgsfull og veldig engasjert i de som er dårligst stilt i samfunnet.
«Han har en ekstrem stå-på-vilje, og når ting betyr mye for ham er det umulig å få ham til å gi opp».
- Hans Kristian Nes, sjef for livssynsavdelingen i HEF
Nes forteller også at Knutsen er så engasjert og standhaftig at han kan bli litt unyansert av og til.
- Joa, jeg kan forstå at han mener det. Det viktigste som finnes, er å snakke om ting som folk blir brydd og provosert av. Det setter i gang litt tanker og skaper bevegelse og endring, sier Knutsen.
Bak ham henger diplomer som vitner om hva engasjementet og stå-på-viljen har utrettet. Årets Osloborger, Årets navn, Toleranseprisen.
- Det mest meningsløse man kan gjøre, er å være en prest som snakker til en menighet, for der er alle enige.
Bob Marley som forbilde
Knutsen ser på Bob Marley som sin største inspirasjonskilde. Han var et symbol for frihetskamp og fremmet fred i stedet for krig. I 1981 fikk han FN’s fredspris for arbeidet sitt.
Knutsens yndlingssang av artisten er «War» som er basert på en tale av Heile Selassie til FN. Knutsen er kjapp på å sitere sangen og stemmen vibrerer av ærefrykt:
- Until the philosophy which hold one race superior and another inferior is finally and permanently discredited and abandoned, there is war.
I 1976 ble Marley skutt før en fredskonsert. Kulen streifet brystet inn i armen, mens en annen sneiet konas hode. Marley bandasjerte sårene og holdt allikevel konserten.
- Hvem er det som gjør sånt?!
Knutsens stemme er ivrig, og øynene er våkne og livlige.
På en tavle innerst i rommet står det «Legalize it». Bob Marley var en forkjemper for å legalisere hasj til medisinsk og rekreasjonelt bruk. Dette har også Knutsen jobbet for i alle år.
En alternativ verden
- Hvorfor mener du at det er problematisk at hasj er ulovlig?
- Hasj er jo kjempespennende når det er ulovlig! Du føler deg tøff når du bruker det, for hele verden har gjort det forbudt, «og her har jeg det på meg. My precious!»
Han gestikulerer, mimer og gjør om stemmen for å imitere de ulike personene som snakker. Det er som om han driver med teater.
- «Jeg fikk tak i det!» Du løper og gjemmer deg i skogen og kniser og det kiler i magen og du føler deg rampete og føler du opponerer mot urettferdige lover. Det gir så mye! Til og med en egen sjargong: «Den som mekkern trekkern, den som gnirn svirn!»
Knutsen spiller ungdommene som lister seg bak skolegården og røyker, før han plutselig er på apoteket i en alternativ verden der hasj er lovlig.
- Det er ingen som hadde gått på apoteket og sagt «jeg skal ha det samme som han kronisk syke og hun pensjonisten der, jeg» og så løpt tilbake til skolegården «see hva jeg har fått tak i», folk hadde bare «æææh».
Menneskets iboende verdighet
Knutsens høyre håndledd prydes av et oransje gummiarmbånd med inngraveringen «Nice people take drugs».
Han har alltid vært opptatt av at alle mennesker er like mye verdt, noe man kan se på Facebook, der han siterer menneskerettighetserklæringen i bioen sin: «Anerkjennelsen av menneskets iboende verdighet er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred.»
- Folk som tar narkotika, har blitt behandla som fiender fordi de velger andre rusmidler. Jeg mener at de som plager de som bruker drugs, ikke er så bra. Det er ikke greit!
Nå om dagen jobber Knutsen hovedsakelig med overdosestrategi i sammenheng med rusreformen som vil føre rusproblematikk fra kriminalsektoren til helsesektoren. Han kaller det små skritt i riktig retning.
En overlevelsesstrategi
I 2012 fikk Knutsen et tilbakefall og havnet på kjøret igjen etter 15 år som nykter.
November 2011 mistet han sin eldste sønn til kreft. Kort etter tok sønnens mor selvmord og Knutsens samboer gjennom ni år gikk fra ham. Dette ble for mye.
«Det var rus eller selvmord», skriver han i boken sin.
Vinden snur
I 2021 kommer en dokumentarfilm der Knutsen er en av hovedpersonene, og det skal handle om hvordan det er å være på kjøret, og hvordan ting etter hvert blir bedre for Arild. Dette, i sammenheng med rusreformen og den nye ruspolitikken som er på vei til å tre i kraft, gir dokumentaren navnet «Vinden snur».
- Vi kommer til å bli veldig synlige fremover. Den nye samboeren min er også med i et par sekunder.
Han humrer mildt og ser ut av vinduet.
18. oktober kommer det også et program på "Vårt lille land" som skal hanlde om Knutsen og jenta han knivstakk i 1983. I voksen alder har de møttes og forsonet seg om hendelsen.
- Det er sterkt. Med en gang researcheren nevnte navnet hennes så knakk jeg sammen og gråt. Det preger meg veldig.
Programmet vil vise problematikken med å straffe en fjortenåring i stedet for å forsone de to involverte. Offeret for knivstikket fikk svært lite oppfølging og klarte heller ikke å legge hendelsen bak seg.
- Ingen hjalp henne etterpå, og fengselsgreiene gjorde ingenting for meg. Du kan tenke deg hvor mye sterkere det var å få møte hverandre.
I dag har de to utviklet et sterkt forhold, og Knutsen sier han nesten betegner henne som familie.
- Tenk deg det da, etter et knivstikk!