Anabelles dobbeltliv
Da Anabelle Bruun måtte stoppe, fant hun pusterommet hun trengte. Nå står hun i det samme spennet som de aller fleste norske boksere – mellom drømmen i ringen og jobben ved siden av.
Morgensola ligger lavt over Jordal.
Skolen har begynt igjen, og Oslos asfaltjungel er vekket til live. Unggutter skråler i skolegården, mens byen sakte finner tilbake til rytmen etter sommeren.
Innenfor de slitte murveggene til Oslo bokseklubb er stemningen en annen. Lyset er kjølig, filtrert gjennom summende lysrør. Lyden av hansker mot puter bryter stillheten, og latteren sitter løst. I rommets sentrum venter en firkantet plattform med fire tau.
Klokka har så vidt passert elleve. Døra går opp, og inn kommer Anabelle Bruun. Hun bærer gårsdagens kveldsvakt i blikket, men humøret letter når hun slenger sekken fra seg og nikker til treningspartneren. Om få timer skal hun være tilbake i redaksjonen i Dagbladet – en fulltidsjobb hun kombinerer med boksing.
For de fleste i hennes posisjon er dette hverdagen. Ifølge landslagets sportsjef Martin Kitel er det bare en promille av norske boksere som kan leve av idretten alene. Resten må ha jobb ved siden av for å finansiere reiser, treningsleirer og konkurranser.
Veterantrener Max Mankowitz, som i tillegg til OL-aktuelle Omar Shiha også trener Anabelle, understreker at dette gjelder selv de fremste utøverne.
Selv med støtteordninger og sponsorer er deltidsjobb som regel en nødvendighet.
For Anabelle er realiteten enda mer krevende. Hun jobber hundre prosent i turnus, samtidig som hun trener og konkurrerer på elitenivå.
Tilbake i hallen tikker klokka ubarmhjertig mot kveldsvakt. Om tre timer må hun være på plass i redaksjonen, men her inne er det bare én ting som gjelder. Hun binder håret opp, strammer skolissene og setter i gang med oppvarming. Så tar hun fram stoffremmene, vikler dem rundt håndleddene – stramt, lag for lag – et stille ritual før kampen.
Så stiger Anabelle opp på matta. Hun og partneren nikker, og lar hanskene møtes i et kort dunk. Et ul fra veggen setter rytmen, og stillheten slår om til kamp. Selv om dette bare er trening, syder ringen av alvor.
Denne hallen har blitt Anabelles fristed.
Boksingen har vært halve livet til Anabelle. Med en bror som norgesmester i kickboksing og en far som trener, var det naturlig at hun også ville inn i ringen.
Men beskjeden var klar: Hun måtte vente til hun ble gammel nok.
I mellomtiden ble det drill. Hun fikk poeng for smilet, men trekk for manglende grasiøsitet.
Etter seks år hadde hun fått nok. Tolv år gammel var hun endelig gammel nok. Da la hun drillstaven bak seg og ønsket det ugrasiøse velkommen.
Hun oppdaget tidlig at hun ikke likte å bli sparket. Mens broren fortsatte i kickboksing, merket Anabelle at hun var bedre til å bruke hendene. Dermed valgte hun boksingen, og faren fulgte etter som trener.
Som tenåring dominerte hun nasjonalt og tok raskt steget internasjonalt. Men med nivået steg også presset.
– Jeg ble mer redd for å tape enn glad for å vinne, sier hun.
Hun leverte på trening, men sviktet i konkurranser. Etter enda en skuffelse i Junior-NM kjørte hun tom og nedbrutt hjem fra Trondheim til Horten sammen med faren.
Det var mars 2020, og landet var i ferd med å stenge.
Det ble en lettelse for Anabelle.
– Det var aldri et alternativ å ikke dra på trening, så da det plutselig ikke var mulig, var det, for å være ærlig, deilig, sier hun.
Hun tok en etterlengtet pause fra sporten som hadde vært livet hennes. Pausen åpnet for noe nytt. Hun hadde hatt medier og kommunikasjon som valgfag på videregående og trivdes med det. Kanskje hun skulle prøve seg på yrket faren alltid hadde angret på at han ikke satset på. Så, midt under pandemien, begynte hun på journalistikkutdanning ved Oslomet.
Etter første året vurderte hun å droppe ut. Gnisten for boksing var borte, og interessen for nyheter hadde ennå ikke kommet. Men pågangsmot er en gjenganger i familien Bruun, og hun bestemte seg for å fortsette.
Etter to år hadde hun gradvis funnet fotfeste i et liv utenfor bokseringen.
Likevel kjente hun på savnet.
Så kom praksisplassen i Dagbladet, der hun jobbet mest med – nettopp – nyheter. Hun oppdaget at hun faktisk likte det, og Dagbladet likte henne. Som 21-åring, med et halvt år igjen av studiene, fikk hun tilbud om fast jobb. Hun takket ja.
Tilbake i boksehallen sitter en tungpustet Anabelle. Hun og sparringspartneren blir stående en stund og prate om økta, men tiden er knapp.
Om få timer venter kveldsvakt. Hun setter seg på elsparkesykkelen, et rent fremkomstmiddel, som hun bemerker med et smil, og kjapper seg hjem.
Hun rekker en rask dusj. Sminken legges på i hast, for snart har hun «breaking-vakt» – en vakt som krever at hun er kameraklar på et øyeblikks varsel. Når nyhetene kommer, kan det gå under et minutt før Anabelle må stå i studio og formidle dem til Dagbladets seere.
Uten tid til verken mat eller hvile setter hun seg igjen på elsparkesykkelen, sulten og sliten, og skynder seg av gårde. Ute ligger sommerdagen på sitt vakreste, men store deler av den skal hun tilbringe i redaksjonens summende atmosfære, blant tastetrykk, kaffekopper og flimrende skjermer.
Hun trekker pusten dypt, lar håret lufttørke i vinden, og setter kursen mot Hasle. I redaksjonslokalet møter varme smil henne. Hun setter seg på sin faste plass, og ingenting ved den rolige fremtoningen avslører at hun for kort tid siden sto i en intens kamp i bokseringen. Med mindre hun kommer på jobb gul og blå – noe som har hendt – er det få som merker at hun lever et dobbeltliv.
I flere europeiske land finnes det ordninger som gjør det lettere å kombinere satsing med arbeid. I Italia er mange boksere ansatt i politi eller forsvar, og får lønn gjennom det. Tilsvarende jobber tyske boksere i militæret. I England finansieres satsingen gjennom lottoinntekter, som gjør det mulig å lønne de beste utøverne.
Også i Norge fantes en slik ordning tidligere, men etter at Norges idrettsforbund strammet inn og fordelte midlene likt på alle idretter, forsvant muligheten.
– Breddeidrett skaper inntekter, mens toppidrett er utgifter, sier sportssjefen i Norges Bokseforbund, Martin Kitel.
Dermed finnes det ikke lenger midler til å fullfinansiere utøverne.
Til tross for at Kitel mener det kreves tøffe valg og prioriteringer for å kunne satse på boksing, ser han Anabelle som et eksempel på at jobb kan være en styrke ved siden av idretten.
– Hun har løftet seg etter at hun begynte å jobbe. Jeg tror hun har senket skuldrene, det er ikke lenger alt som står og faller på boksingen. Hun har det mer gøy, og det har bidratt til prestasjonene hennes, sier han.
Han understreker at dette ikke er unikt for Anabelle:
– Når idretten blir altoppslukende, og det eneste stedet man må prestere, er det mye lettere at ting låser seg.
Men også for Anabelle kommer dobbeltlivet med sine utfordringer.
Det ene kolliderer ofte med det andre. Som nyhetsjournalist kan hun bli sendt ut på «rykk», oppdrag som kan vare alt fra en dag til flere uker.
Hun liker ikke å måtte si fra til trenerne at hun er borte en hel uke. Det samme gjelder når hun har kveldsuke på jobb. Da må hun legge opp treningen selv og går glipp av fellesøktene. Det er en forventning om å stille på hver trening. Hun blir møtt med forståelse, men frykter likevel at det kan oppfattes som unnasluntring.
Likevel ville hun ikke vært det foruten. Jobben gir økonomisk frihet og et pulserende arbeidsliv. Sporten gir henne lidenskapen. Sammen skaper de en balanse hun mener har vært avgjørende for å finne veien tilbake til toppen.
Når Anabelle går ut fra redaksjonen er klokka kvart over elleve – nitten timer etter at hun først åpnet døra til boksehallen. Byen er mørklagt, og bare noen få stjerner skimtes over Hasles lysforurensede himmel. Hun kommer smilende ut av garasjen, setter fart på fremkomstmiddelet og forsvinner inn i natta. Hun må rekke noen timers søvn, for i morgen tidlig venter en ny økt i ringen – før kveldsvakt.
