Den grå makta

"Bilen" har to hjul og to bremser. Rullestolen står parkert utenfor det store, hvite huset i gammelt treverk på Tveten gård.

Erna Bodil Syberg (86) griper i håndtakene, slipper bremsen og setter av sted.

Bak henne følger naboen Arne Øystein Malmstrøm (85), med raske steg og to krykker i godt håndgrep.

Hun peker på trær med store stammer. De er enige om at trærne må vernes.

– Man gjør jo sin plikt, sin borgerplikt, for min generasjon og for fremtidens generasjon, sier hun.

Så ruller hun opp rampen til den gule boksen, parkerer "bilen" og går inn bak gardinen i stemmelokalet.

Kastanjetreet

Leif Roger Holm (76) og Arne Øystein Malmstrøm (85) er i aldersgruppen som bruker stemmeretten mest i landet. Det er de eldre som har makten til å bestemme over de unges fremtid. Roger og Arne er forskjellige på mange måter, men en ting er sikkert, begge skal stemme.

De sitter i ly for sola under det store kastanjetreet. Et skilt bak dem forteller at treet har stått i over 300 år.

– Det stemmer ikke, sier Arne og legger til det er maks kan være 200 år gammelt.

Arnes søster var mammaen til Roger. De har fulgt hverandre hele livet. Nå sitter de side om side på benken, med utsikt mot Tveten gårdshus. De er begge kledd i blå skjorter, men Roger har en beige safarivest i tillegg. På nesa sitter et par briller med tykk, svart innfatning, og på hodet en snap-back caps, med liten logo foran. På venstre hånd har han en digital klokke som stadig kommer med nyhetsvarsler.

Roger står hovedsakelig for praten, og han har mye på hjertet.

– Jeg har aldri stemt som foreldrene mine, sier Roger.

Han har levd gjennom et titals regjeringsvalg. Første gangen han stemte var i 1968, tror han. Selv anser han seg ikke som en rebell, men det er tydelig at han ikke er av typen som tar til takke med ro og orden.

– Roger liker jo litt sånn egling, forteller Arne, mens Roger nikker standhaftig med hodet.

Arne kaller seg derimot et “javel”-menneske.

– Jeg er litt konfliktsky, jeg, sier han.

Han har vokst opp med syv søsken og enda flere barn og barnebarn. Som ung var han kokk til sjøs, senere i livet har han drevet egen bedrift. Han forteller at han kjenner alle på gården, og avbryter gjerne samtalen for å hilse på damene som vugger forbi. 

Stjerna Erna

– Erre Erna, roper Arne til en dame som parkerer rullatoren foran trappeoppgangen til huset.

“Erna S.” står det på rullatoren. Det var et påfunn fra naboen, etter at noen hadde klart å forveksle den med sin egen. Erna Bodil Syberg (86) har på seg svarte solbriller med “dior” skrevet på sidene. Håret er kort og hvitt, og lipglossen er rosa. Hun rynker panna og beveger seg mot guttene under kastanjetreet.

– Erre Arne… og Roger More, sier hun og setter seg.

Erna er født og oppvokst på Grünerløkka i Oslo. Hver tredje måned går hun på vandring i sine gamle trakter med den eneste skolevenninnen som ennå lever. Sammen følger de med på utviklingen og sukker over taggingen i bydelen. Hun har sett Norge utvikle seg fra kokepunktet. Som liten, kan hun huske at tyske soldater banket på døra deres om natten.

– Vi var redde, alle var redde da uniformerte kom på døra om natten, sier hun.

Hun forteller at hun ble mor tidlig, og at dette ble første prioritet. Da hun var ung, lyttet hun til diskusjonene rundt middagsbordet og stemte etter det foreldrene hennes stemte.

– Jeg har aldri vært interessert nok i politikk til å ha undersøkt noe som helst. Det hjelper ikke så mye hva jeg mener uansett, sier hun.

Roger lener seg fremover på benken og kremter til.

– Det som Erna sier der, er det veldig mange eldre som sier. De sier at det er det samme hva de mener, for politikken blir aldri sånn som det man trodde, sier Roger.

Gerhardsen og opposisjon

– De er av den generasjonen som ikke vil eksperimentere, forklarer historiker Eivind Thomassen.

Thomassen er professor i norsk og europeisk politisk og økonomisk historie. I etterkrigstiden var velgeradferden preget av minner og historier fra krigen. I søken etter stabilitet, stemte landene i Europa inn “kjedelige, store partier”, som satt lenge på makta, forteller Thomassen. I Norge var dette Gerhardsen-regjeringen. 

Partilandskapet splittes opp under generasjonsskiftet på 60-70-tallet. Dette er den første generasjonen som ikke opplevde krigen. Roger er en del av denne generasjonen. Selv om han ikke røyker hasj og ønsker anarki, er han mer tilbøyelig for endringer enn Erna og Arne, som er 10 år eldre. Han følger ikke massen, men holder seg oppdatert. Nå, før valget, følger han med på alle partilederdebattene. 

– Vi har gått i de samma spora så lenge at det begynner å bli kjedelig. Det er det samma flosklene som sies, mener han.

Ifølge Thomassen er det veldig vanlig at generasjons-erfaringer påvirker velger-adferden. Kanskje påvirker det også hvordan man snakker om politikk. Selv blant nære venner forklarer Erna og Arne at de ikke er beleste nok, eller at de er for konfliktskye til å uttale seg. 

Roger har sett mange politiske partier samarbeide. Han provoserer seg over de største partiene. Venstresiden og høyresiden har for lik politikk, og resultatet blir det samme, sier han. Arne mener det kan være lurt å stemme et lite parti som kan komme over sperregrensa. Han sier at mange stemmer taktisk, slik han gjorde i år.

– Du sier du ikke bryr deg om politikk, jo, sier Roger.

– Det er bare noe han sier, det, svarer Erna.

Makta over de yngre

De mener unge nå til dags er mer oppdaterte enn de var. Men unge stresser for mye, mener de. Roger vil snakke miljøpolitikk. Han tror ikke miljøet kommer til å bli ødelagt i vår tid, selv om mange unge er redde for det. 

– Vi greier ikke å ødelegge jorda. Noen deler av jorda blir varmere. 2 eller 3 grader opp gjør vel ikke så mye forskjell, sier Roger.

Plutselig vil ikke Arne være konfliktsky lenger.

– 2 grader er mye det, Roger, svarer han.

Han tenker på alle barna, barnebarna og oldebarna sine. 

– Vi har det så godt, vi holder ennå tida som er, men framtia er skummel. Jeg har ikke mye tro på verden som er igjen, sier han. 

Erna ser opp på treet bak gutta. Hun vil ikke uttale seg om miljøpolitikk.

– Men dette treet er det vakreste i hele Oslo. Se på de greinene, sier hun.

Det er et hestekastanjetre. Stammen strekker seg opp mot himmelen. Greinene er tykke og draperer om stammen som hår fra hårfestet. Det danner en oase for gamle mennesker som trenger et pust i bakken på reisen fra blokkene nede ved Tveitasenteret og Tveten gårds spisestue.

– Du har vel allerede studert de greinene, du, Roger, sier Erna.

Flere ganger mens de sitter på benkene under stammen, ber hun dem se opp. Hun vil se på greinene, kvistene og bladene. Var det en Fru. Stenersen som plantet treet en gang i tiden, spør hun Roger. Tiden går under kastanjetreet.

– Vi har det fredelig rundt oss. Vi er heldige, sier Erna.

– Dette her har vi ikke betalt for, sier Arne.

Gitaren eller fiolinen

Det kommer et nytt gråhåret tilskudd til benken under treet. Erna fyrer løs.

– Har du stemt a?

Han svarer at han stemte i forrige uke.

– Hva var det du stemte a? Gitaren eller fiolinen?

Det har du ikke noe med, svarer han.

Fleipen om å stemme instrumenter, slår ikke helt ann hos tilkommeren.

– Du er så direkte Erna, sier Arne.

Klokken er ett, det er middagstid. De reiser seg fra benken under treet og går inn i hovedhuset på Tveten gård. Festsalen fylles av trege kropper og lattermild prat. Dampen fra kokte poteter blandes med duften av brun saus og gammelt treverk. Her samles et utsnitt av den gråhårede makta som kan avgjøre stortingsvalget.