Er dette Oslos beste festival å være stein på?
I ti år har Grorud huset Norges eneste Steinhoggerfestival.
I en bakhage ved to gamle trehus på Grorud høres den repetitive lyden av meisel som treffer stein. Under den hvite teltduken står 16 personer ikledd vernebriller med primitive verktøy i hendene. De jobber så både bust og pukk fyker.
27 år gamle Magne Mwakisu er festivalens yngste deltager og er oppvokst på Ellingsrud, bare et steinkast unna festivalområdet.
– Jeg bodde ved Vigelandsparken i en periode, sier Magne.
Han ble imponert av Gustav Vigelands statuer etter alle besøkene i parken.
– Jeg jobbet i en jobb jeg ikke likte så godt, så da tenkte jeg at hvis jeg først skulle ta en utdanning, så skulle det være noe innen skulptur.
Kleberstein blir til katter og slanger
Denne fredagen har Magne og de andre steinhoggerne fått en blokk kleberstein fra Otta. Det er tiende gang Steinhoggerfestivalen arrangeres, og på litt over to døgn skal steinblokkene bli til skulpturer før de auksjoneres bort.
– Det er noe i steinen som vil ut, utbryter Magne.
Han tør ikke dele planene sine så tidlig, i tilfelle det
blir noe helt annet enn det han så for seg.
Imens han hogger løs forteller den unge steinhoggeren om tidligere prosjekter:
– Jeg har laget en litt slapp katt, også har jeg lagd ... ja, det skulle være en hjort, men i løpet av de siste to timene kom alle bort til meg og sa at det lignet på en slange, så jeg gjorde det om til en slange.
Magne holder opp et bilde og peker på hvor hjorten skulle ha vært. Han innrømmer at det kanskje ikke var en hjort som ville ut av steinen.
– Jeg er spent på hvordan det kommer til å gå, egentlig bruker jeg bare å gå rundt og drikke øl og kose meg, så jeg har aldri blitt helt ferdig før. Det får være målet denne gangen.
Også de erfarne steinhoggerne drikker øl på festival. Henning Grøtt har jobbet med restaurering av Nidarosdommen de siste 30 årene, men det er første gang han deltar på denne festivalen.
Han er en kortfattet trønder, som i motsetning til Magne har tydelige planer for sitt verk.
– Det blir en bison.
Som førstegangsdeltager vet ikke Henning hva han kan forvente av søndagens auksjon, men håper selvfølgelig på høyest mulig pris.
– Også håper jeg at litt av pengene går til arrangørene, for det er ikke gratis å arrangere festival, sier trønderen og rusler tilbake til hoggebenken med ølen i hånda.
Henning har rett.
– Aldri mer
Festivalen drifter ikke seg selv, og menneskene som står bak jobber frivillig.
De siste ti årene har Frøydis Arnesen brukt ferien sin på å arrangere festivalen.
Smilet sitter løst, men hun legger ikke skjul på at det er mye arbeid.
– Hvert år etter at vi er ferdig med å bygge festivalområdet, sier jeg alltid at dette blir det siste året. Aldri mer.
– Men så kommer søndagen, og avslutningsfesten. Da er jeg ikke like sikker, forteller hun.
Frøydis peker mot mannen som forbereder lunsj til steinhuggerne, og forteller at det var han som kom på ideen om å lage festival:
– Jeg var frivillig på Steinhoggermuseet, så tok jeg med min gode kamerat Chris, som er steinhogger, på besøk. Han kunne fortelle at det var et fint lite museum, men at det måtte jo skje noe her.
Chris Fleurie fra Canada kommer bort når han hører at det snakkes om ham, og bekrefter sin rolle som initiativtaker.
– Jeg har vært på litt forskjellige steinhuggerfestivaler, og tenkt at dette – det kan jeg gjøre bedre, konstanterer Chris, som er både steinhuggersjef, kokk for steinhoggerne og ansvarlig humørspreder.
Mens de to går rundt på området, blir de stadig avbrutt fra det de holder på med. Både steinhuggere og frivillige søker seg nemlig til festivalens foreldre når de trenger hjelp.
Museet som startet det hele
Under festivalen holder Steinhoggermuseet åpent, og det er mye trafikk i det gamle trebygget.
– Du må skrive i gjesteboka! sier Kristin Berrum til de som besøker museet.
Hun kaller seg innflytter, men har bodd på Grorud siden 1968.
Praten om å åpne Steinhoggermuseum på Grorud startet allerede ved årtusenskiftet. Kristin fikk etter hvert tildelt ansvaret, og i 2011 åpnet museet.
Festivalen er et høydepunkt:
– Nå har jeg kjøpt tre steinskulpturer, så under årets auksjon skal jeg holde meg inne, forteller hun og gliser.
Auksjonsdag
Det er gått 46 timer og mye har skjedd med steinblokken til Magne. Til tross for den avslappede holdningen til den lokale steinhoggeren, avslører han at det står mange timer arbeid bak skulpturen han har laget.
Eller nesten laget.
Rynkene mellom øyenbrynene kommer til syne, og pannen glinser.
Dette er ikke lenger bare en lek for den smilende oslomannen, denne gangen har han planer om å bli ferdig for aller første gang.
Han tørker svetten fra pannen med den gule fotballdrakten. Nummer 10 Mwakisu, Ellingsrud idrettslag.
– Hvor mye er klokka nå? spør Magne en av dem som står og ser på at han jobber.
– Ti over to.
– Oi, da har jeg tjue minutter på meg.
– Ja, for du må være ferdig til halv?
– Du må ikke snakke med han nå, da, skyter en annen forbipasserende inn.
Plutselig strømmer det flere hjelpende hender til. Små barnehender får hver sin sammenkrøllede papirbit, som dyppes i matolje. Matoljen fremhever sjatteringene av svart, hvitt og grått i steinen, og konturen av skulpturen kommer til syne.
Det som skulle ut av steinen til Magne denne gangen var en mann som ligger og soler seg. Skulpturen døpes «Solkyss» og blir til slutt ferdig. Rett før auksjonsstart.
Fra å være en helt vanlig blokk med kleberstein, fikk steinen æren av å bli et lite kunstverk.
Første gang, andre gang!
Auksjonarius Astrid Sjømoen entrer hagescenen og spenningen øker blant publikum.
Hva var det du kjøpte i fjor igjen? Hvilken skal vi by på? Hva synes du om nummer fire? Spørsmålene hviskes blant de oppmøtte i bakgården før Astrid starter auksjonen.
De fleste steinhoggerne har et ganske avslappet forhold til prosessen. Det går som det går.
Midt under auksjonen kaster en liten jente seg med i kampen om Magnes «Solkyss». Hun drar snittalderen blant budgiverne betraktelig ned.
– Nei, nei, ikke by mer nå, roper Magne fra bak scenen. Han kjenner igjen jenta.
Etter litt frem og tilbake kunne Astrid erklære:
– Solgt! Solgt for 5.000 kroner til jente i kul hatt.
Opp på scenen kommer de samme tre jentene som hjalp Magne med å olje «Solkyss» og kaster seg i armene hans.
Frøydis står ved scenen og tar imot betaling fra de som har kjøpt skulpturer. 22 prosent av salget går til festivalen, resten til steinhoggeren.
– Nå blir det grilling og avslutning i kveld, også tar vi ryddinga i morgen, sier Frøydis.
På fredag var hun litt i tvil om det skulle bli en 11. festival, men søndag ettermiddag er hun sikker.
– Det blir til neste år også.
